Louis-Charles Delamarre
| Louis-Charles Delamarre | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1810 | ||
| Død | 3. okt. 1863[1] | ||
| Beskjeftigelse | Lingvist, misjonær | ||
| Medlem av | Det parisiske ytremisjonsselskap | ||
Louis-Charles Delamarre (født 1810 i Rouen i Frankrike, død 3. oktober 1863 i Hankou i Kina) var en fransk katolsk prest og kinamisjonær tihørende Det parisiske ytremisjonsselskap. Han gikk inn i misjonsselskapet i 1833 og ble presteviet 20. desember 1834. I 1835 ankom han i all hemmelighet Kina, og reiste inn i provinsen Sichuan der han begynte sitt virke.
Under annen opiumskrig virket ham som tolk for den franske sendemann Gros. Det er i denne funksjon at han primært huskes av historikere. I den kinesiske språkutgaven av den fransk-kinesiske del av de såkalte Tianjintraktatene av 1868 hadde han, formodentlig på eget initiativ, tilføyd en klausul om at «de franske misjonærer kan erverve land i alle provinser og kan fritt bygge kirker».[2] Kineserne oppfattet dette som et tegn på misjonærenes aggressive metoder.[3] Det var antagelig som assistent til den franske forhandlingsdelegasjons tolk, Eugène-Herman (baron) de Métirens, at pater Delamarre hadde fått tilføyd klausulen. Den kinesiske delegasjon hadde ingen franskkyndig i sin midte.
Det var faktisk ikke før året etter forhandlingene at det ble oppdaget av det kinesiske utlendingebyrå (Zongli Yamen i Beijing) at den nevte setningen manglet i den franske original. Det utløste stor forstemmelse.[4]
Selv om katolske geistlige på den tid såvel som noen historikere i ettertid forsvarte pater Delamarres verk, har den senere misjonshistoriker og katolske prest Wei Tsing-sing (1903–2001) vært mer negativ: «Denne bedragerske handling, utført av en katolsk misjonær, hadde heller uheldige konsekvenser: Den utløste indignasjon og generell mistro mot kristendommens budbringere og franske diplomater i Kina.»[5]
Da de franske styrker forlot Beijing, dro Delamarre, som innehadde et fransk pass/reiseleide via Baoding, Henan og Shaanxi tilbake til Sichuan, der han ankom i januar 1862. De kristner der ble på den tid utsatt for hard anti-kristen agitasjon, men Delamarre ble beskyttet av lokale kinesiske magistrater. Han la så på vei mot Beijing for å klage, men døde underveis i Hankou.
Delamarre etterlot seg ved sin død et håndskrevet utkast til en kinesisk-latinsk-fransk ordbok.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Autorités BnF, oppført som Louis Charles Delamarre, BNF-ID 10667050p[Hentet fra Wikidata]
- ^ Kenneth Scott Latourette: A History of Christian Missions in China, London 1929, s. 276
- ^ Lu Shiqiang: Zhongguo Guanzhen Fanjiao Di Yuanyin (1860–1874) [Årsaker til byråkratiets og adelens anti-missionariske holdninger (1860–1874)], Zhongguo Xueshu Zhuzuo Jiangzu Weiyuanhui Series № 16: Taibei: Zhongguo Xueshu Zhuzuo Jiangzu Weiyuanhui 1966, s. 23, 100-101
- ^ Vi Kuyin Wellington Koo: The Status of Aliens in China, (Studies in History, Economics and Public Law, 50,2 = 126), New York: Columbia University, 1912, s. 315-316
- ^ Louis Wei Tsing-sing: La politique missionnaire de la France en Chine 1842-1856. L'ouverture des cinq ports chinois au commerce étranger et la liberté religieuse, Paris: Nouvelles Editions Latines, 1960, s. 458