William Joyce

William Joyce
Født		24. apr. 1906 Brooklyn
Død		3. jan. 1946 (39 år) Wandsworthfengselet
Beskjeftigelse		Politiker, journalist, radiovert
Utdannet ved		Coláiste Iognáid, Galway King's College School Birkbeck, University of London
Parti		British Union of Fascists (1932–1937) National Socialist League (1937–1939)
Nasjonalitet		Storbritannia USA Nazi-Tyskland (1940–) Det forente kongerike Storbritannia og Irland (–1927) (avslutningsårsak: Royal and Parliamentary Titles Act 1927)
Gravlagt		Bohermore
William Joyce på Commons

William Brooke Joyce (født 24. april 1906 i Brooklyn i USA, henrettet 3. januar 1946 i London), nedlatende omtalt som Lord Haw-Haw, var en amerikanskfødt irsk-britisk fascistisk politiker. I Nazi-Tyskland var Joyce kjent under den tyske oversettelsen av etternavnet sitt, Fröhlich (= munter). Han gikk i tysk tjeneste som radiostemme for engelskspråklig radiopropaganda, Germany Calling, rettet mot Storbritannia under andre verdenskrig. Han ble i 1945 dømt for høyforræderi og henrettet ved hengning i Wandsworthfengselet i London.

Barne- og ungdomsår

William Joyce ble født i Herkimer Street i Brooklyn i New York, av en anglikansk mor og en irsk katolsk far, Michael, som fikk amerikansk statsborgerskap 25. oktober 1894. Noen få år etter fødselen flyttet familien tilbake til Galway i Irland.

Joyce gikk på den jesuittiske skolen St. Ignatius College i Galway (1915–21). I motsetning til de fleste irske katolikker var både Joyce og hans far tilhengere av unionistene. Joyce hevdet senere at han hadde hjulpet Black and Tans i den irske uavhengighetskrigen og dermed blitt et mål for Den irske republikanske armé, IRA.

Etter det han hevdet var et attentatforsøk i 1921 (som mislyktes, fordi han tok en annen rute hjem fra skolen), reiste han til England der han gikk på King's College-skolen i Wimbledon, som utvekslingsstudent. Hans familie flyttet etter ham til England to år senere. Joyce hadde slektninger i Birkenhead i Cheshire, som han besøkte ved noen anledninger. Han vervet seg i Worcestershire-regimentet i 1921, men ble avskjediget for å ha løyet om sin alder. Han begynte da på Birkbeck, Londons universitet der han studerte militær ledelse. Det var i denne perioden han fattet interesse for fascismen og kom i kontakt med Rotha Lintorn-Orman og British Fascisti.

22. oktober 1924 mens han deltok på et møte til støtte for Jack Lazarus (det konservative partiets kandidat for Lambeth North i parlamentsvalget), ble Joyce angrepet av kommunister og fikk et dypt barberbladkutt over høyre kinn. Det dannet et arr som gikk fra øreflippen til hjørnet av munnen. Han hevdet at angriperne var jøder.

British Union of Fascists

Flagget til British Union of Fascists.

Joyce sluttet seg til British Union of Fascists (BUF) under sir Oswald Mosley i 1932 og ble raskt en ledende taler, rost for sin kraftfulle taleevne. Journalisten og forfatteren Cecil Roberts beskrev en tale holdt av Joyce slik:

Thin, pale, intense, he had not been speaking many minutes before we were electrified by this man... so terrifying in its dynamic force, so vituperative, so vitriolic.

I 1934 ble Joyce forfremmet til BUFs propagandaleder, der han erstattet Wilfred Risdon og senere utnevnt til nestleder. I tillegg til å være en begavet taler fikk Joyce et rykte for å være en bråkmaker. Hans voldelige retorikk og vilje til å fysisk konfrontere de antifascistiske elementene spilte en stor rolle i marginaliseringen av BUF. Joyce sto i spissen for BUFs politiske skifte fra å kjempe for økonomisk gjenreisning gjennom korporatisme til et fokus på antisemittisme. Han var sentral i å endre navnet på BUF til British Union of Fascists and National Socialists i 1936 og var en av partiets kandidater i valget til London fylkesting i 1937. Joyce bodde et år i Whitstable der han eide en radio- og elektrisitetsforretning.

Fra april 1934 til han i 1937 ble sparket av Mosley, fungerte Joyce som administrativ leder for BUFs West Sussex avdeling. Joyce fikk her støtte av Norah Elam, Sussex Women's Organiser, og hennes samboer Dudley Elam som var leder for underavdelingen i Worthing. Under dette regimet ble West Sussex et knutepunkt for fascistisk aktivitet, verter for Blackshirt-sommerleirer, organisere møter og folkemøter, lunsjer osv. Norah Elam delte mange synspunkter med Joyce og jobbet med propagandataler for ham.

Et område av særlig betydning som Joyce jobbet med, var Government of India Act 1935, en britisk lov om den politiske organiseringen av India, vedtatt i august 1935. Loven ga større frihet og utvikling av begrenset selvstyre i Britisk India og innførte elleve selvstyrte provinser med valgte lovgivende forsamlinger. Joyce næret et ønske om å bli visekonge av India (Generalguvernør) dersom Mosley skulle bli leder av en BUF-regjering. Joyce beskrev de som støttet lovforslaget som «moralsk svake» og «en avskyelig, illeluktende, verkebyll av hykleri som gjemmer seg bak jødiske diktatorer».

Joyce ble sparket fra sin betalte stilling da Mosley drastisk reduserte staben i BUF kort tid etter valget i 1937, hvorpå Joyce raskt dannet en utbryterorganisasjon, National Socialist League. Etter Joyces avgang vendte BUF sitt fokus vekk fra antisemittisme og til aktivisme som motstandere av en krig med Nazi-Tyskland. Selv om Joyce hadde vært nestleder i partiet fra 1934 og en forkjemper og taler, avviste Mosley ham i sin selvbiografi og fordømte ham som en forræder på grunn av hans aktiviteter under krigen.

Lord Haw-Haw

Joyce og hans kone Margaret flyktet til Tyskland i slutten av august 1939. Joyce hadde fått nyss om at britiske myndigheter hadde til hensikt å internere ham i henhold til Defence Regulation 18B (internering av nazi-sympatisører). Joyce ble naturalisert tysk statsborger 26. september 1940.

Joyce fikk ikke jobb i Berlin inntil han møtte en annen nazi-sympatisør, Dorothy Eckersley, som fikk ordnet stemmeprøve hos Rundfunkhaus (= radiohus), en radiostasjon knyttet til det tyske propagandaministerium, der han erstattet tyskeren Wolf Mittler som var britisk utdannet.

Kallenavnet «Lord Haw-Haw av Zeesen» ble skapt i 1939 av en radiokritiker i Daily Express under pseudonymet «Jonah Barrington» (Cyril Carr Dalmaine), men navnet ble opprinnelig brukt om Wolf Mittler (eller muligens Norman Baillie-Stewart). Da Joyce ble den mest kjente propagandakringkasteren, ble kallenavnet overført til ham. Joyces radiosendinger kom i begynnelsen fra et studio i Berlin, men på grunn av alliert bombing ble de flyttet til Luxembourg og sist til Apen nær Hamburg. Radiosendingene ble videresendt via et nettverk av tyskkontrollerte radiostasjoner som inkluderte Hamburg, Bremen, Luxembourg, Hilversum, Calais, Oslo og Zeesen. I begynnelsen var Joyce anonym i sendingene som ble annonsert som Germany Calling, men senere avslørte han navnet sitt til lytterne. Enkelte ganger ble han i sendingene introdusert som «William Joyce, ellers kjent som Lord Haw-Haw».

Det var ikke forbudt å lytte til hans sendinger, men britiske myndigheter oppfordret til ikke å gjøre det. Til tross for myndighetenes oppfordring hadde Joyce i 1940 anslagsvis seks millioner faste og 18 millioner tilfeldige lyttere i Storbritannia.

William L. Shirer som bodde i samme nabolag i Berlin som Joyce, skrev: «Hvis man kan bekjempe sin vemmelse over at han er landsforræder, finner man ut at han er underholdende og faktisk en gløgg fyr.» Første krigsvinteren 1939/40 delte Shirer tilfluktsrom med blant andre Joyce og hans kone, og en gang snek de seg sammen ut i en underjordisk gang, der de delte en liter snaps som Joyces kone hadde tatt med. Joyce nektet selv for noe landssvik, siden han hadde oppgitt sitt britiske statsborgerskap. Som tysk statsborger hadde han ikke gjort annet enn tusenvis av briter som hadde oppgitt sine statsborgerskap for å bli «kamerater» i Sovjetunionen. Joyce snakket nokså bra tysk, og virket på Shirer motivert av et altoppslukende hat til jøder og kapitalister. Shirer mente at hadde Joyce droppet sitt jødehat, «kunne han blitt en dyktig kommunistisk agitator». Joyce betraktet i første rekke seg selv som en forkjemper for arbeiderklassen.

Sendingene begynte alltid med annonsørens ord «Germany calling, Germany calling, Germany calling». Sendingene oppfordret det britiske folket til å overgi seg og ble kjent for sin spottende, sarkastiske og truende tone. Det var også et ønske fra sivile lyttere å høre hva den andre siden sa siden informasjonen i krigstid var strengt sensurert. I krigens start var det på grunn av tyskernes seire mulig for tyske radiosendinger å være mer korrekte enn BBC.

Joyce spilte inn sin siste sending 30. april 1945 mens slaget om Berlin pågikk. Usammenhengende og hørbart beruset skjelte han ut Storbritannia for å føre krig hinsides det å holde Tyskland i sjakk, og advarte gjentatte ganger mot trusselen fra Sovjetunionen. Han avsluttet med et siste trassig «Heil Hitler og farvel». Det er motstridende opplysninger om hvorvidt dette siste programmet faktisk ble sendt, til tross for at en innspilling ble funnet i studioet i Apen. Dagen derpå ble Radio Hamburg inntatt av britiske styrker, og 4. mai brukte Wynford Vaughan-Thomas radiostasjonen til å lage en spottende «Germany Calling» der Joyce ble fordømt.

Foruten å drive med kringkasting, skrev Joyce propaganda til utdeling blant britiske krigsfanger, som han forsøkte å rekruttere til British Free Corps. Han skrev en bok, Twilight Over England, som ble utgitt av det tyske propagandaministeriet. Boken sammenlignet ondene som det angivelig jødisk-dominerte kapitalistiske Storbritannia med de påståtte miraklene i det nasjonalsosialistiske Tyskland. Hitler tildelte Joyce krigsfortjenestekorset (første og andre klasse) for sendingene hans, men de to møttes aldri. Selv oppsummerte Joyce livet sitt slik: «Det er to garantier som er nok for meg: Adolf Hitlers storhet og den allmektige Guds.»

Tilfangetagelse og rettssak

Joyce ble tatt til fange 28. mai 1945 av britiske styrker ved Flensburg nær den tyske grensen til Danmark. Under en hvilepause mens de samlet ved, oppdaget etterretningssoldater en pjuskete mann. Soldatene - inklusive en tysk jøde, Geoffrey Perry (født Horst Pinschewer), som hadde forlatt Tyskland før krigen - snakket med ham på fransk og engelsk. Etter at de spurte om han var Joyce, stakk han hånden ned i lommen for å fiske frem et falskt pass. I den tro at han var bevæpnet, skjøt de ham i baken.

To etterretningsoffiserer kjørte ham til en grensestasjon og overlot ham til det britiske militærpolitiet. Joyce ble tatt med til London og tiltalt ved Old Bailey for tre tilfeller av høyforræderi:

1. William Joyce, on the 18th of September, 1939, and on other days between that day and the 29th of May, 1945, being a person owing allegiance to our Lord the King, and while a war was being carried on by the German Realm against our King, did traitorously adhere to the King's enemies in Germany, by broadcasting propaganda.
2. William Joyce, on the 26th of September, 1940, being a person who owed allegiance as in the other count, adhered to the King's enemies by purporting to become naturalized as a subject of Germany.
3. William Joyce, on 18 September 1939, and on other days between that day and the 2 July 1940, being a person owing allegiance to our Lord the King, and while a war was being carried on by the German Realm against our King, did traitorously adhere to the King's enemies in Germany, by broadcasting propaganda.

Den eneste fremlagte bevis på at han begynte å kringkaste fra Tyskland mens hans britiske pass fremdeles var gyldig, var vitnesbyrdet til en London politiinspektør som hadde avhørt ham før krigen, mens han var et aktivt medlem i British Union of Fascists. Politiinspektøren hevdet å ha gjenkjent stemmen hans i en propagandasending i de første ukene av krigen. (Joyce var tidligere straffet for vold og opprørske forsamlingsmøter på 1930-tallet.)

Under rettssaken kom Joyces amerikanske statsborgerskap for en dag, og det virket som at han måtte frifinnes, basert på manglende jurisdiksjon; han kunne ikke bli dømt for å forråde et land som ikke var hans eget. Han ble frikjent på første og andre punkt. Men statsadvokaten, sir Hartley Shawcross, hevdet at Joyces britiske pass, selv om han hadde løyet om sin nasjonalitet å få det, ga ham rett til britisk diplomatisk beskyttelse i Tyskland så lenge passet var gyldig, og at han derfor skyldte kongen troskap på den tiden han gikk i tysk tjeneste. Det var på denne bakgrunn Joyce ble funnet skyldig på det tredje punktet og dømt til døden 19. september 1945.

Anke

Hans overbevisning ble stadfestet av appelldomstolen 1. november 1945 og etter de såkalte Law Lords William Jowitt, 1. jarl Jowitt, Hugh Macmillan, Robert Wright, Gavin Simonds og Samuel Porter fra House of Lords 13. desember 1945.

I anken hevdet Joyce at besittelse av et pass ikke gir rett til beskyttelse av kronen, og derfor trengte han ikke videreføre sin plikttroskap når han forlot landet, men huset avviste dette argumentet. Baron Porters dissens var basert på hans oppfatning av at varigheten av Joyce troskapsplikt var et spørsmål for juryen, heller enn et rent juridisk spørsmål for dommeren.

Joyce hevdet også at «jurisdiksjon» ble feilaktig definert av retten, når en utlending stod anklaget for lovbrudd begått i et fremmed land. Dette argumentet ble også avvist, ettersom enhver stat kan utøve slik jurisdiksjon av hensyn til sin egen sikkerhet.

Joyces tilhengere hadde mistanke om at det var avtalt med påtalemyndigheten ikke å avsløre hans koblinger til MI5. Til gjengjeld ble hans kone Margaret, kjent for radiolytterne som «Lady Haw-Haw», spart for tiltale om høyforræderi. Av de 32 britiske overløperne og kringkasterne som ble arrestert i Tyskland på slutten av krigen, slapp bare Margaret Joyce, som døde i London i 1972, for anklage om landssvik.

Dødsdommen ble fullbyrdet ved hengning av bøddelen Albert Pierrepoint i Wandsworthfengselet den 3. januar 1946.

Eksterne lenker

• BBC-arkiv med Lord Haw-Haw (med mange audioeksempler) Arkivert 5. oktober 2018 hos Wayback Machine.