Londons historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Romersk mynt preget i London, omlag 288-290
Det moderne City of Londons skyskrapere står på stedet hvor romerne grunnla sin by

Londons historie strekker seg to årtusener tilbake, til romernes grunnleggelse av en by ved bekken Walbrook på nordsida av Themsen i år 43. Den fikk navnet Londinium (navnet er av usikker opprinnelse, men bl.a. Lyn-dun; befestning ved sjøen, og Lownidonjon; stedet en krysser elva med båt, har vært foreslått). Byen har siden hatt en rik historie, med mange forskjellige faser. Den har blitt lagt i aske av branner og bombing, og har blitt gjenreist, og den har vokst til å bli et av de viktigste finansielle og kulturelle sentre i verden.

Forhistorisk tid[rediger | rediger kilde]

I følge Geoffrey of Monmouths Historia Regum Britanniae ble London grunnlagt av Brutus av Troja etter at han beseiret Gog og Magog. Byen ble i følge denne myten kalt Caer Troia, «Nye Troja». Dette blir i verket hevdet å være opphavet til navnet Trinovantum, som ble brukt av romerne om den tidlige bosetningen der av. I virkeligheten kommer navnet fra trinovantene, stammen som bodde der før romerne kom. Geoffrey ramser opp flere legendariske konger, som Lud. Han skulle ha gitt byen et nytt navn, CaerLudein, som var opphav til det romerske navnet Londinium, og han skal ha blitt gravlagt ved Ludgate.

Til tross for omfattende arkeologiske utgravninger er det ikke funnet noe bevis for en større bosetning i området i forhistorisk tid. Det er gjort spredte funn, som gjenstander fra begravelser og husholdninger og spor etter gårdsdrift, men det er ingen omfattende funnsteder. Det regnes som usannsynlig at det var en by på stedet før romerne kom, men i teorien kan den ligge under de uutforskede delene av den romerske byen.

Antagelsen er dermed at Londonområdet i forhistorisk tid var landsbygd med spredte og små bosetninger. Enkelte av disse kan ha vært viktige som kult- eller administrasjonssteder, noe funn som Batterseaskjoldet tyder på. Særlig Egham og Brentford regnes som steder som kan ha vært av betydning, og det lå et fort på en ås ved Uppall.

Langs Themsen er det funnet spydhoder og andre våpen fra bronse- og jernalderen. Mange av dem har tydelig vært brukt i kamp, noe som tyder på at Themsen kan ha vært grense mellom to stammeområder. I 2002 fant man under innspilling av fjernsynsserien Time Team tømmer som hadde blitt drevet ned i bakken ved Themsen i Vauxhall. Disse antyder at det kan ha vært en bro eller brygge der for tre tusen år siden.[1]

Romersk tid[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Londinium

Statue av keiser Trajan foran en seksjon av den romerske bymuren.

Romernes by ble grunnlagt i år 43 e.kr., og tilsvarte omtrent det som i dag er City of London.

Navnet Londinium antas å være av førromersk og kanskje også førkeltisk opphav. Det er ikke enighet om hva det betyr, men det er store muligheter for at det har noe med elven å gjøre.

Byen ble raskt et viktig handelssentrum. I 61 ble byen plyndret av Britiske stammer fra dagens Norfolk, icenerne, under ledelse av Boadicea, men ble snart gjenreist under prokuratoren Gaius Suetonius Paulinus. Ved begynnelsen av det 2. århundre erstattet Londinium Colchester som hovedstad for provinsen Britannia. Befolkningstallet hadde da nådd omkring 60 000. Romerne bygde en basilika (ved det som i dag er Leadenhall Market), et amfiteater (ved dagens Guildhall), og en bru nær dagens London Bridge. I bymuren ble det bygget porter, og derfra det ble anlagt veier mot andre romerske byer som Camolodunum (Colchester) og Durovernum (Canterbury). Basilikaen regnes for å ha vært den største nord for Alpene.

Byen var fra år 225 beskyttet av en mur som en fortsatt kan se deler av, blant annet langs gata London Wall. Muren var omkring tre kilometer lang, seks meter høy og 2,5 meter tykk, og gikk rundt byen på landsiden. Mot elven var det åpent, og rundt midten av det 3. århundre ble byen flere ganger angrepet av pirater. Dette førte til at man omkring 255 begynte å bygge en mur også langs Themsen. Seks av de syv tradisjonelle byportene er fra romersk tid: Newgate, Aldersgate, Cripplegate, Bishopsgate og Aldgate. Moorgate er unntaket; den er fra middelalderen.

I starten av det 5. århundre var det vestlige romerske imperiet i forfall, og i 410 endte den romerske okkupasjonen av Britannia. Londinium begynte å forfalle, og innen år 500 hadde de fleste innbyggerne flyttet derfra.

Angelsaksisk tid[rediger | rediger kilde]

Etter at romerne trakk seg ut ble byen inntatt av angelsakserne, og gikk inn i et langvarig forfall. Byen nevnes i Den angelsaksiske krønikes oppføring for 456 eller 457. Den blir da nevnt som et styrkepunkt som britene flyktet til etter å ha lidd nederlag i Kent. Dette kan tyde på at det gikk omkring et halvt århundre før angelsakserne fikk kontroll over byen. Deretter nevnes den ikke igjen i krøniken før oppføringen for 604, da kong Ethelbert av Kent grunnla St. Paul-katedralen på det stedet der dagens kirke ligger og innsatte den første biskopen av London. Først da fikk byen igjen viss betydning.

Den tidligste angelsaksiske bosetningen unngikk området umiddelbart rundt den romerske byen, og bestod i stedet av mindre husklynger i baklandet på begge sider av elven. Det finnes ikke samtidige kilder for forholdene i området, men bosetningen må ha ligget på grensen mellom saksernes og de keltiske britenes område. Fra midten av det 6. århundre ble Londonområdet innlemmet i østsaksernes rike, som strakk seg til St. Albans og inkluderte hele Middlesex og antagelig også Surrey.

I 604 konverterte østsakserne til kristendommen, og Mellitus ble Londons første biskop. Essex var på det tidspunktet underlagt Æthelbert av Kent, og det var under ham at den første St. Paul-katedralen ble reist. Tradisjonen hevdet at den stod på stedet hvor romerne hadde bygget et tempel til Diana, men Christopher Wren fant på 1600-tallet ingen spor etter dette. Den første katedralen var en beskjeden bygning, og det er mulig at den ble ødelagt allerede da Mellitus ble jaget fra byen av Saebehrt av Essex' hedenske etterfølger.

Senere i det 7. århundre ble det opprettet en saksisk landsby og handelssenter med navnet Lundenwic, «Londonbosetningen», omkring halvannen kilometer vest for Londinium. Den nye byen kom under Mercias kontroll omkring 730. Etter 825 ble byen underlagt enda et nytt rike, Wessex.

Alfred den store fikk London under angelsaksernes kontroll.

I det 9. århundre ble England preget av vikingangrep, som ble stadig vanligere fra omkring 830. London ble angrepet i 842 og 851. I 865 fulgte en stor vikinginvasjon av East Anglia, som nådde London i 871. Det antas at hæren satte vinterleir innenfor de romerske murene det året. Det er uklart hva som skjedde i London i denne perioden, men det er mulig at vikingene en periode hadde kontrollen. I 878 klarte angelsaksere under Alfred den store å beseire vikingene i slaget ved Edington, og vikinglederen Guthrum måtte be om fred. London var dermed igjen under angelsaksernes fulle kontroll, og de begynte å sette istand de romerske murene og vollgravene for å verne byen. Denne delen av byen fikk navnet Lundenburgh, «Londonfestningen». Byens sentrum flyttet seg tilbake til det romerske området, mens Lundenwic ble kjent som ealdwic, «den gamle bosetningen», et navn som overlever som Aldwych.

Alfred utnevnte sin svigersønn Aethelred av Mercia til guvernør for London, og opprettet to befestede områder, boroughs, for å verne broen over Themsen. Broen ble antagelig gjenoppbygget på denne tiden. Den sørlige enden av broen lå ved Suthringa Geworc, «Surreymennenes [festnings]verk», mens den nordlige lå ved bymuren. Fra denne tiden av begynte det som i dag er City of London å utvikle sin egen særegne styreform.

Etter Ethelreds død kom London under kongenes kontroll. Innen begynnelsen av det 10. århundre hadde byen blitt et viktig kommersielt senter. Hovedstaden var fortsatt Winchester, men London ble også et stadig viktigere politisk senter. Adalstein holdt mange rådsmøter i byen, og utstedte lover der. Ethelred den rådville foretrakk London fremfor Winchester, og utstedte Londonlovene derfra i 978.

Under Ethelred begynte nye vikingangrep, ledet av Danmarks konge Svein Tjugeskjegg. Et angrep mot London i 994 mislyktes, men mange raid fulgte. I 1013 ble byen beleiret, og Ethelred flyktet fra landet. Svein døde under beleiringen, men hans sønn Knut fortsatte striden og tok til slutt London.

Ifølge en norrøn saga stod det et slag da Ethelred vendte tilbake for å angripe det okkuperte London. Danene skal ha stilt seg opp på London Bridge og kastet spyd på angriperne. Men angelsakserne rev av takene på hus i nærheten og dekket båtene med dem slik at de kom nær nok til å feste tau til pilarene. De trakk så broen overende, og gjenerobret byen. Det er en populær teori at barnesangen «London Bridge is Falling Down» stammer fra denne hendelsen.

Vikingene vendte igjen tilbake, men Ethelreds sønn Edmund II klarte å holde dem tilbake. Til slutt ble han allikevel presset til å dele makten med Knut II, og da Edmund døde ble Knut enekonge i England. Den angelsaksiske linjen kom igjen til makten etter Knuts død, da hans stesønn Edvard tok tronen i 1042.

Etter Edvards død var det ingen klar arving, og hans fetter Vilhelm av Normandie krevde tronen. Det kongelige rådet møttes i London og valgte i stedet kongens svoger Harald Godwinsson til konge. Han ble kronet i Westminster Abbey. Vilhelm ble rasende, og ledet sin hær i en invasjon av England.

Normannertiden og senmiddelalderen[rediger | rediger kilde]

White Tower er den eldste delen av Tower of London, Vilhelm Erobrerens slott i London.

Etter at Vilhelm hadde drept Harald II i slaget ved Hastings marsjerte han mot London. Han brente ned Southwark, men gikk så rundt bymuren. I stedet for å angripe ventet han ved Berkhamsted nordvest for byen inntil borgernes representanter kom for å hylle ham som konge. Det tok ikke langt tid før han oppnådde dette. Vilhelm belønnet dem i 1069 med å tildele byen et kongelig charter, som spesifiserte at London beholdt «gamle rettigheter og tollfrihet, så vel til lands som til vanns», de gamle saksiske rettighetene. City of Londons rett til selvbestemmelse ble bekreftet av Johan ved hans tiltredelse i 1199 og i Magna Carta i 1215.

I 1078 startet byggingen av Tower of London, Baynard's Castle og Montfichet's Castle, tre festninger som skulle beskytte London mot angrep fra Themsen og samtidig sørge for at Vilhelm hadde garnisoner i byen som kunne slå ned opprør. I 1097 begynte Vilhelms sønn, Vilhelm Rufus, byggingen av Westminster Hall, som ble kjernen i Westminsterpalasset og kongens fremste bolig gjennom middelalderen.

I 1179 begynte byggingen av en ny London Bridge, som stod ferdig i 1209. Den ble stående i seks århundrer, og var den eneste broen over Themsen innenfor London inntil 1750.

I mai 1216 forekom den eneste okkupasjonen av London foretatt av en styrke fra kontinentet, under baronenes første krig. Den unge Ludvig VIII av Frankrike marsjerte gjennom gatene til St. Pauls katedral, og ble hyllet som Englands nye hersker både i gatene og i katedralen. Dette var ment å skulle fri England fra Johans tyranni. Da Johan døde skiftet baronene raskt side, og Henrik III kom på tronen. Med dette begynte også en langvarig prosess hvor London gradvis ristet av seg den sterke franske innflytelsen på kultur og språk som hadde kommet med normannerne. London fikk, sammen med Dover, en sentral plass i utviklingen av tidlig moderne engelsk.

London ble igjen invadert i 1381, denne gang av opprørske bønder ledet av Wat Tyler. De stormet Tower og henrettet rikskansler og erkebiskop Simon Sudbury. Byen ble plyndret, og mange bygninger ble satt i brann. Tyler ble til slutt stukket ned av Lord Mayor William WalworthSmithfield, noe som førte til at opprøret endte.

Kart over London rundt år 1300, av William R. Shepherd. Kartet viser at det var åpent landskap mellom City of London og Westminster.

I middelalderen vokste London videre som to byer: Den kongelige hovedstaden utenfor de gamle murene, og City of London innenfor. City ble først og fremst et handels- og finanssenter, noe området fortsatt er. Avstanden mellom dem minket inntil hele området var urbanisert innen begynnelsen av det 17. århundre, men gjennom middelalderen ved det fortsatt ubebygde områder mellom.

Økende handel var en viktig årsak til at London vokste kraftig. I 1100 var det bare omkring 15 000 innbyggere, mens det i 1300 var omkring 80 000. Det var i denne perioden de forskjellige næringene i City begynte å organisere seg i laug. Mange av disse eksisterer fortsatt og spiller viktige roller i styringen av City.

Gatene i middelalderens London var smale og svingete. De fleste av bygningene var av brennbart materiale og hadde halmtak, hvilket kombinert med de smale gatene førte til svært stor brannfare. Sanitærforholdene var også forferdelige, og Themsen ble innenfor byens grenser en eneste stor kloakk. Da svartedauen nådde byen i 1348 døde omkring halvparten av befolkningen. Seksten ytterligere utbrudd av pest fulgte i årene frem til den store pesten i 1665.

Tudortiden[rediger | rediger kilde]

Henrik VII styrte England etter rosekrigene og gav landet en stabilitet som London tjente på.

Henry Tudor tok tronen i 1485, og giftet seg med Elizabeth av York. Dermed endte rosekrigene, og den effektive og resolutte kongen kunne konsentrere seg om å styre landet. Han sentraliserte makten, noe som fikk betydning for Londons posisjon i riket. I likhet med tidligere monarker lånte han penger fra City of London for å finansiere sine kriger, men i motsetning til forgjengerne betalte han tilbake til avtalt tid. Hans mest kjente bidrag til Londons arkitektur er Henrik VIIs kapell i Westminster Abbey; utover dette hadde han stort sett liten interesse for å forskjønne eller forbedre London.

Tudormonarkenes viktigste bidrag til byen var stabilitet. Adelen hadde tidligere drevet sin innbyrdes maktkamp på slagmarken, men fra Tudortiden ble hoffpolitikk den viktigste arenaen for de som ønsket å styrke sin posisjon. Helt fredelig var det ikke i London. I 1497 slo tronkreveren Perkin Warbeck leir med sine styrker ved Blackheath. Det brøt først ut panikk blant borgerne, men kongen organiserte forsvar av byen. Opprørerne ble spredd, og Warbeck ble tatt til fange og henrettet ved Tyburn. Reformasjonen var forholdsvis ublodig i London. Innen de øvre samfunnslag var de fleste innstilt på en gradvis overgang til den reformerte troen. Den største effekten av reformasjonen var en omveltning av eiendomsforholdene. De mange klostrene eide før omveltningen nesten halve London. I 1530-årene startet oppløsningen av Englands klostre, og innen 1538 var de fleste større klostre borte. Eiendommene tilfalt kronen, og kongen fordelte mye til medlemmer av adelen. Hyde Park og St. James's Park ble opprettet som et jaktområde på eiendom som tidligere hadde tilhørt Westminster Abbey.

De store bygningene som ble overtatt av kronen stod ved Henrik VIIIs død stort sett tomme. En av de få som ble tatt i bruk igjen var St. Bartholomew's Hospital, som ble gjenåpnet av kongen kort tid før hans død. Edvard VI gav mange av bygningene til laugene som nedbetaling av gjeld. I noen tilfeller gav han også leieinntektene fra inndratte eiendommer til veldedige formål. Flere offentlige sykehus og andre institusjoner ble åpnet av City of London.

Da Edvard VI døde i 1553 ble Lady Jane Grey tatt imot i Tower of London som dronning. Men Lord Mayor, aldermennene og andre embetsmenn snudde fort, og proklamerte i stedet Maria I som dronning. Året etter utløste hennes avgjørelse om å gifte seg med Filip II av Spania et opprør ledet av Thomas Wyatt. Opprørerne tok kontroll over Southwark, marsjerte til Charing Cross langs veien fra Westminster til City, og deretter videre til Ludgate. Men det var ikke støtte for opprøret i City, og Wyatt overgav seg. Dette illustrerer viktigheten av å kontrollere City of London, mens områdene utenfor bymurene var av langt mindre betydning for den som ønsket å oppnå politiske mål.

Det britiske Ostindiske kompani ble raskt en viktig maktfaktor i byen.

London ble et stort handelssentrum fra 1400-tallet, og fra midten av 1500-tallet sete for mange store handelskompanier for oversjøiske varer; Det britiske Ostindiske kompani, Hudson Bay Company, Levant Company og Muscovy Company. Byens viktighet for europeisk handel ble stadig viktigere, og lokal småindustri, spesielt veverier, nøt godt av dette. Det britiske Ostindiske kompani styrte i realiteten store deler av India, og var en viktig institusjon ikke bare i City of London men i hele England og senere Storbritannia. Med ødeleggelsen av Antwerpen i 1572 ble Londons posisjon blant Nordsjøhavnene ytterligere styrket.

Det var betydelig tilflytting og innvandring til London, og befolkningstallet steg fra omkring 50 000 i 1530 til 225 000 i 1605, hvorav 75 000 i City. Det ble innført lover og forordninger for å kontrollere byens vekst, men dette var til liten eller ingen nytte. I 1580, 1583, 1593 og 1605 kom det lover mot å bygge nye hus på tomter som var mindre enn 16 dekar, så langt ut fra City som Chiswick og Tottenham. Et av resultatene var ytterligere inndeling av tomter hvor det allerede stod et hus, og mye dårlig konstruksjonsarbeid i City.

East End utviklet seg som ikke planlagt bebyggelse langs eksisterende veier. Mange startet industri der, fordi man var utenfor laugenes rekkevidde og derfor kunne operere langt friere.

City of London og den gamle St. Pauls katedral.

I 1561 ble St. Pauls katedral sterkt skadet av lynnedslag. Taket ble reparert, men det høye spiret ble aldri erstattet. Det var ingen kirkebygging i London mellom ferdigstillingen av St. Giles Cripplegate og påbegynnelsen av Inigo Jones' Queen's Chapel i 1623. Skoler ble det derimot bygget flere av, ettersom det var et udekket behov etter bortfallet av klosterskolene. I 1565 åpnet Thomas Gresham en børs, som i 1571 fikk navnet Royal Exchange av Elizabeth I. En del bygninger i London ble skadet av et jordskjelv i Doverstredet i april 1580.

I siste del av det 16. århundre levde og virket William Shakespeare og flere andre forfattere i London. Dette regnes som et av høydepunktene i byens kulturhistorie. I samtiden var det dog en sterkt fiendtlig innstilling til teater. Offentlige forestillinger førte til samlinger av menneskemengder, noe myndighetene ikke likte fordi de kunne utvikle seg til mobber. Mange borgere var også redde for at de store forsamlingene kunne føre til spredning av pest. Det var også motstand mot selve konseptet teater i den del av befolkningen som var påvirket av puritanisme. Dronning Elizabeth var svært glad i teater, og mange stykker ble satt opp for henne i private forestillinger. Den 11. april 1582 skrev dronningens råd til Lord Mayor at siden dronningen satte slik pris på teater ville det ikke være upassende om man, etter å ha tatt visse forholdsregler, tillot at det ble satt opp stykker i London. Begrunnelsen var at dette ville gjøre skuespillerne dyktigere, slik at de kunne glede dronningen mer.

Shakespeares teater The Globe er blitt rekonstruert.

De fleste teatrene ble bygget utenfor City. Det første teaterdistriktet lå i Shoreditch, nord for muren. Der ble The Theatre åpnet i 1576 og The Curtain i 1577. Senere ble sørsiden av Themsen det viktigste teaterdistriktet, hvor man fant The Globe, The Rose, The Swan og The Hope. I dette området var det allerede mange arenaer for andre typer underholdning, som bjørnekamper. Blackfriars Theatre lå innenfor murene, men utenfor Citys jurisdiksjon.

I Elizabeths regjeringstid bygde flere medlemmer av hoffet og rike borgere landsteder i Middlesex, Essex og Surrey. Dette var spiren til det som senere har blitt kalt «villabevegelsen», ønsket om hus som lå utenfor byen men som ikke var tilknyttet landbruk.

Stuarttiden[rediger | rediger kilde]

I det 17. århundre ble City of Londons grenser definitivt satt. Områdene utenfor City, med unntat av aristokratenes hjem mellom City og Westminster, ble regnet som mindre dannet. Mot nord fant man Moorfields, et drenert myrområde med et nettverk av stier. Tiggere og reisende holdt til der, og de som måtte krysse området for å komme inn til London beveget seg så raskt som mulig. Ved siden av Moorfields lå Finsbury Fields, som blant annet var et populært øvelsesområde for bueskyttere. Mile End, som dengang var en allmenning ved Great Eastern Road, var kjent som samlingsområde for militære styrker.

Lord Mayor's Show har tradisjoner tilbake til 1215, og ble gjeninnført i 1609 etter noen års pause.

Under forberedelsene til den engelske kroningen av den første Stuartkongen, Jakob I, i 1603 brøt det ut pest i London. Mer enn 30 000 mennesker kan ha blitt ofre for epidemien. I 1609 ble Lord Mayor's Show arrangert igjen etter en pause på flere år.

Det oppløste klosteret Charterhouse ble kjøpt av Thomas Button for 13 000 pund. Han åpnet et sykehus, et kapell og en skole der i 1611, og Charterhouse School ble en av de viktigste privatskolene i London inntil den ble flyttet til Surrey i viktoriansk tid. Det ligger fortsatt en skole på stedet.

Et av de viktigste møtestedene for Londonborgere var St. Pauls katedral. Kirkeskipet ble brukt til å drive forretninger, og døpefonten ble brukt som disk når penger skulle telles opp. Advokater hadde faste plasser hvor de tok imot klienter, og de arbeidsløse kom til katedralen for å finne jobber. Kirkegården var et sentrum for handel med bøker, og Fleet Street for underholdning. Teateret, som hadde blitt populært under Elizabeth I, ble en enda viktigere del av underholdningstilbudet under Jakob I.

I 1625 kom Karl I på tronen. I hans regjeringstid begynte aristokratene å bosette seg i West End. Mange jordeiere fra landsbygden begynte også å bo i London deler av året for å få med seg byens sosiale liv; dette ble kjent som «Londonsesongen». Lincoln's Inn Fields ble anlagt omkring 1629, og i 1632 anla Inigo Jones en plass i Covent Garden. Gatene som går ut fra Covent Garden ble anlagt i årene som fulgte, og fikk navn etter kongefamilien: Henrietta, Charles, James, King og York Street.

I januar 1642 fikk fem parlamentsmedlemmer som kongen ønsket å arrestere asyl i City. Kongen reiste krigsbanneret i Nottingham i august samme år. Under den engelske borgerkrigen tok London parlamentets side. Kongen hadde i begynnelsen overtaket, og vant slaget ved Brentford noen kilometer vest for London. City of London opprettet en provisorisk hær, noe som fikk kongen til å nøle og trekke seg tilbake. Det ble etter dette reist et omfattende nettverk av forsvarsverker rundt London for å beskytte byen mot angrep fra rojalistene. Dette omfattet langt mer enn City, blant annet hele Westminster og Southwark. London ble ikke truet av rojalistene igjen. Citys økonomiske ressurser ble en viktig faktor for parlamentarianerne, som gikk seirende ut av krigen.

Den overbefolkede og skitne byen opplevde mange pestepidemier gjennom århundrene. Det siste store utbruddet var også et av de verste etter Svartedauen. Pesten i 1665 drepte anslagsvis 75 000–100 000 mennesker, en femtedel av byens befolkning. Samuel Pepys skrev om pesten i sin dagbok. Den 4. september 1665 skrev han: «Jeg har bodd i byen inntil mer enn 7400 døde på en uke, av dem omkring 6000 av pesten, og få lyder var hørbare dag eller annet annet enn klokkeklang».

Kart over det utbrente området etter bybrannen i 1666.

Rett i hælene på pesten kom en annen katastrofe, bybrannen i 1666. Søndag 2. september det året brøt det ut brann i et bakeri i Pudding Lane i City. Vind fra øst fikk brannen til å spre seg raskt i de tørre trehusene. Den eneste muligheten til å stoppe en slik brann var å lage branngater ved å rive hus, men innsatsen var uorganisert og lyktes ikke. På tirsdagen løyet vinden noe, og på onsdagen begynte brannen å dø ut. Neste dag var den slukket, men på kvelden brøt det igjen ut brann i Temple. Denne gang var man forberedt, og flere hus ble sprengt med krutt for å lage en branngate. Søylen The Monument ble reist til minne om brannen. I halvannet århundre hadde den en innskrift som tilskrev brannen til papistisk hysteri; i virkeligheten startet den fordi en baker hadde glemt å ta ut brødene av ovnen.

Omkring 60 prosent av byen ble lagt i aske. Dette inkluderte St. Pauls katedral, 87 sognekirker, 44 laugshaller og Royal Exchange. Tapet av menneskeliv var forbløffende lite, offisielt var det maksimalt seksten som omkom. Dette tallet kan være høyere, ettersom man ikke hadde den oversikt over befolkningen som man har i nyere tid, men uansett dreier det seg om en meget lav dødsrate.

John Evelyns plan for gjenoppbygging av London.

Innen tre dager hadde gått hadde tre planer for gjenoppbygging blitt presentert for kongen. Arkitektene som stod bak var Christopher Wren, John Evelyn og Robert Hooke. Wrens plan var å anlegge hovedgater fra nord til sør og fra øst til vest, plassere alle kirker slik at de var lettere tilgjengelig, anlegge store plasser på åpne områder, forene hallene til de tolv viktigste laugene ved Guildhall og å bygge et kaianlegg fra Blackfriars til Tower. Gatene skulle være rette, og ha standardbredder på tretti, seksti og nitti fot. Evelyns plan var forskjellig først og fremst i at det skulle gå en gate fra St. Dunstans kirke i øst til St. Pauls katedral, og at det ikke var noe kaianlegg. Det var et sterkt ønske om en slikt planlagt oppbygging, men det ble ikke noe av det i praksis. En viktig årsak til det var at det gamle gatenettet i stor grad var bestemt av tomtegrenser, og Londonborgerne begynte raskt å bygge opp hus innenfor disse grensene. Gatenettet er derfor i stor grad det samme i det 21. århundre som det var før brannen. En del andre tiltak ble innført, som forbud mot halmtak. Dette forbudet står fortsatt ved lag, og ved rekonstruksjonen av Globe Theatre måtte man søke dispensasjon. Stein og tegl ble de foretrukne bygningsmaterialer, og etter et parlamentsvedtak ble det forbudt å oppføre nye hus i tre i City; bare dør- og vinduskarmer og butikkfasader kunne være i treverk.

Det nye City of London var allikevel annerledes enn den gamle. Mange av aristokratene vendte aldri tilbake, men bygde i stedet i West End. Der sprang det opp nye fasjonable områder, først nær Whitehall Palace inntil det brant i 1690-årene, og senere nær St. James's Palace. Langs Piccadilly, som hadde vært en landsens vei, kom det boliger for hoffmedlemmer, som Burlington House. Dermed var skillet mellom det finansielle City of London og det kongens og aristokratiets Westminster komplett.

Selv om Wrens store plan ikke ble fulgt opp, fikk han ansvaret for å bygge den nye katedralen og nye sognekirker. Hans barokke katedral med en enorm kuppel ble et kjent symbol for London. Robert Hooke fikk, som byplanlegger, ansvaret for å følge gjenoppbyggingen av husene i City. I East End foregikk det også stor byggeaktivitet. Særlig i Whitechapel, Wapping, Stepney og Limehouse sprang det opp boliger for arbeidere, de fleste av dem med slumforhold.

Vinteren 1683/1684 kom den store frosten, den kaldeste perioden man kjente til i byen. Det ble holdt en frostfestival på Themsen i løpet av de tretten ukene den varte.

I 1685 kom en betydelig innvandring til London. Da Nantesediktet ble trukket tilbake flyktet et stort antall hugenotter til England. De etablerte blant annet silkeindustri ved Spitalfields.

Bank of England ble opprettet i 1694.

City of London var i denne perioden i ferd med å bli verdens ledende finansielle sentrum, en posisjon Amsterdam lenge hadde hatt. I 1694 ble Bank of England grunnlagt, og Ostindiakompaniet utvidet sin innflytelse. Lloyd's of London begynte driften mot slutten av det 17. århundre. I 1700 gikk 80 prosent av Englands import, 69 prosent av eksporten og 86 prosent av re-eksporten gjennom London. Man begynte å få stadig flere luksusvarrer fra Amerika og Asia, som silke, sukker, te og tobakk. Re-eksporten illustrerer hvordan London fungerte som handelssentrum; det var aldri egen industri som var det viktigste for økonomien, men redistribusjon av varer.

Vilhelm III brydde seg ikke spesielt mye om London, han fikk blant annet astmaanfall av røyken. Etter brannen i Whitehall Palace i 1691 kjøpte han Nottingham House, som ble bygget om til Kensington Palace. Kensington var da en liten, ubetydelig landsby, men med hoffets ankomst økte stedets viktighet. Senere monarker tilbrakte lite tid der, men det hadde en stor effekt for den videre utvidelsen av London. Under Vilhelm III ble Greenwich Hospital, også det utenfor Londons grenser, påbegynt. Under dronning Anne ble det vedtatt å bygge femti nye kirker for å betjene den stadig økende befolkningen i London utenfor City.

18. århundre[rediger | rediger kilde]

Oversikt over London i 1751, maleri av T. Bowles
Klokketårnet på Wrens nye katedral.
Buckingham Palace etter John Nash' utvidelse.

I det 18. århundre opplevde London en ny periode med rask vekst. Dette skyldtes flere faktorer, spesielt en generell økning i landets befolkning, starten på den industrielle revolusjon og Londons rolle som sentrum i et voksende imperium. Med Act of Union 1707 ble det skotske og det engelske parlamentet slått sammen, og Kongeriket Storbritannia ble opprettet.

I 1708 stod den nye St. Pauls katedral ferdig, på arkitekten Christopher Wrens fødselsdag. Den første gudstjenesten i katedralen hadde blitt holdt allerede 2. desember 1697, i en svært uferdig bygning.

I georgiansk tid spredde London seg utover sine tradisjonelle grenser i stadig økende hastighet. Nye områder som Mayfair ble grunnlagt i West End for de rike. I 1750 kom Westminster Bridge; helt siden romersk tid hadde London Bridge vært eneste bro over Themsen. Flere broer fulgte, og bandt sammen byen ytterligere.

I 1762 kjøpte Georg III Buckingham House av hertugen av Buckingham. I løpet av de neste 75 årene ble det utvidet av arkitekter som John Nash. Først i det 19. århundre ble slottet monarkens primære Londonresidens.

Med videreutviklingen av trykkpresser og økende lesekunnskap i befolkningen ble litteratur og nyheter mer tilgjengelige. I London utviklet kaffehusene seg til å blir populære steder å møtes for å diskutere. Fleet Street gikk i denne perioden over fra å være en underholdningsgate til å bli Londons avisgate.

London var sterkt plaget av kriminalitet i det 18. århundre. I 1750 ble Bow Street Runners, en profesjonell men primitiv politistyrke, opprettet. Straffene var drakoniske, med dødsstraff for det som i senere tid regnes som mindre forseelser. Hengninger var offentlige, og trakk store folkemengder.

I 1780 ble London rystet av Gordonopptøyene, en protestantisk oppstand rettet mot den katolske emansipasjon, ledet av George Gordon. En mengde på 40 000 til 60 000 marsjerte mot parlamentet under bannere med teksten «No Popery», og situasjonen kom ut av kontroll. Katolske kirker og hjem ble sterkt skadet, deriblant kapeller på ambassadeområder; likeså ble blant annet to fengsler og Bank of England angrepet. Hæren ble utkommandert og 285 plyndrere ble drept da opptøyene ble slått med. Av dem som ble arrestert ble 20 til 30 henrettet. Charles Dickens gir en annenhånds beskrivelse av opptøyene i den historiske romanen Barnaby Rudge.

I siste halvdel av århundret brøt de amerikanske koloniene seg løs fra imperiet. Samtidig opplevde London opplysningstid og store endringer som virkelig førte byen inn i den moderne era.

19. århundre[rediger | rediger kilde]

I det 19. århundre vokste London til verdens største by. Befolkningstallet gikk fra omkring en million i 1800 til 6,7 millioner hundre år senere. Byen ble et globalt politisk og finansielt sentrum, og var mer eller mindre uten utfordrere i denne posisjonen inntil Paris og New York begynte å true Londons dominerende stilling mot slutten av århundret.

Mens byen som helhet ble stadig rikere, var det også store slumområder i London. Flere millioner levde i overbefolkede og uhygieniske forhold, kjent blant annet fra Charles Dickens' Oliver Twist

I 1829 opprettet premierminister Robert Peel Metropolitan Police, en politistyrke som skulle betjene hele det urbane området. Deres kallenavn «bobbies» kommer fra hans navn.

Med jernbanens komme ble London forandret. Et nettverk av linjer gjorde det mulig å opprette forsteder i nabogrevskapene, og middelklassen og de rike begynte å pendle. Dette betydde at London igjen kunne vokse ut over sine grenser, men økte også klasseskillene mellom de velstående i forstedene og de fattige i indre by. Den første jernbanestrekningen i London gikk fra London Bridge til Greenwich, og åpnet i 1836. Den ble snart fuglt av åpningen av stasjoner med linjer til alle deler av Storbritannia: Euston stasjon i 1837, Paddington stasjon i 1838, Fenchurch Street stasjon i 1841, Waterloo stasjon i 1848, King's Cross stasjon i 1850 og St. Pancras stasjon i 1863. I sistnevnte år begynte også konstruksjonen av Londons undergrunnsbane.

Det urbaniserte området vokste raskt, og spredde seg inn i Islington, Paddington, Belgravia, Holborn, Finsbury, Shoreditch, Southwark og Lambeth. Mot midten av århundret hadde byen vokst fra sitt styresystem, som var basert på gamle sognegrenser.

Krystallpalasset, der verdensutstillingen ble holdt i 1851.

The Great Exhibition ble arrangert i 1851, som den første av en serie verdensutstillinger. Den ble holdt i Krystallpalasset, og viste frem Storbritannia og London til mennesker fra hele verden.

I 1855 ble Metropolitan Board of Works opprettet for å sikre at infrastrukturen ble forbedret i takt med veksten. En av de første oppgavene var å gjøre noe med kloakkproblemene. Urenset kloakk ble sendt rett ut i Themsen, og sommeren 1858 opplevde man Den store stanken, som gjorde det uutholdelig i sentrale områder. Drikkevannet ble hentet fra Themsem, og dermed var sykdom og epidemier vanlige. Parlamentet godkjente en plan for å bygge et enormt kloakknett. Joseph Bazalgette fikk i oppgave å lede arbeidet, som var et av de største i sitt slag i det 19. århundre. Mer enn 2100 kilometer med tunneler og rør ble lagt ned under byen for å fjerne kloakk og sørge for rent drikkevann. Da arbeidet var ferdig sank dødsraten i London dramatisk, ettersom kolera og andre sykdommer praktisk talt forsvant. Bazalgettes system er fortsatt i bruk som kjerne i Londons kloakk- og drikkevannsnett.

Som hovedstad for et enormt imperium tiltrakk London seg innvandrere fra koloniene og fattigere deler av Europa. I viktoriansk tid kom mange irer til byen, spesielt etter potetpesten. På et tidspunkt skal irske innvandrere ha utgjort tyve prosent av byens befolkning. Det oppstod også et betydelig jødisk samfunn, og flere steder slo grupper av kinesere og sør-asiater seg ned.

I 1888 ble det nye grevskapet London opprettet. Det ble styrt av Londons grevskapsråd, som var det første valgte organet for hele byen. Det erstattet Metropolitan Board of Works, som hadde hatt utpekte medlemmer. Grevskapet dekket hele det urbane området, omtrent det som i senere tid utgjør indre London. Det ble i 1900 delt inn i 28 distrikter, med lokale forvaltningsorganer.

20. århundre[rediger | rediger kilde]

Fra århundreskiftet til andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Ved begynnelsen av det 20. århundre var London på høyden av sin innflytelse som hovedstad for imperiet. Det nye århundret skulle bringe store forandringer i forhold til dette.

Befolkningstallet økte stadig i de første tiårene, og offentlige kommunikasjonsmidler ble stadig bedre. Det offentlige selskapet LCC Tramways opprettet et trikkenett, og de første bussrutene kom. Banenettet, både hovedlinjene og undergrunnsnettet, ble også stadig større og bedre, blant annet gjennom innføringen av elektriske tog.

Under første verdenskrig opplevde London sine første bombeangrep, utført av tyske luftskip. Omkring 700 mennesker ble drept, og borgerne ble svært skremt av utviklingen. Dette var bare en forsmak på hva London skulle oppleve under neste storkrig.

I mellomkrigstiden vokste London raskere enn noen gang tidlilgere i utbredelse. Stadig flere foretrakk å bosette seg i forstedene, noe som var enklere enn tidligere ikke bare fordi kollektivtransporten var bedre men også fordi privatbiler ble mer utbredt. Forstedene strakk seg langt inn i Essex, Hertfordshire, Kent, Middlesex og Surrey.

Minneplakett på åstedet for «slaget på Cable Street».

I likhet med resten av landet hadde London svært høy arbeidsledighet under depresjonen i 1930-årene. I East End hadde ekstreme partier på både høyre- og venstresiden gode rekrutteringsmuligheter. Communist Party of Great Britain fikk et sete i Underhuset, og British Union of Fascists fikk betydelig støtte. Det var flere sammenstøt mellom høyre- og venstresiden, som kulminerte i slaget på Cable Street i 1936.

I 1939 nådde London sitt høyeste befolkningstall noensinne, 8,6 millioner. I perioden før utbruddet av andre verdenskrig var det en betydelig jødisk innvandring; de fleste bosatte seg i West End.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig ble London, som mange andre britiske byer, sterkt skadet av tysk bombing. Angrepene startet med Londonblitzen under slaget om Storbritannia. Før bombingen startet ble flere hundre tusen barn evakuert til landsbygden. Sivile Londonborgere måtte søke dekning i tilfluktsrom, mange av den i undergrunnsnettet.

Den verste bombingen fant sted mellom 7. september 1940 og 10. mai 1941. I denne perioden var det 71 raid mot London, hvor 18 000 tonn høyeksplosiver ble sluppet. I de neste årene var bombingen ikke like intens, fordi Tysklands fokus var flyttet over til Østfronten. Mot slutten av krigen kom London igjen under angrep, da med de flyvende bombene V1 og rakettene V2 som ble avfyrt fra kontinentet.

Området som ble verst rammet var Docklands, men også boligområder ble truffet. Nesten 30 000 Londonborgere omkom under bombeangrepene, og 50 000 ble alvorlig skadet. Flere titusentalls bygninger ble ødelagt, og flere hundre tusen ble hjemløse.

Etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Bare tre år etter krigen ble Sommer-OL 1948 arrangert på Wembley Stadium. Gjenoppbyggingen av London var fortsatt i startfasen, og selv om det store arrangementet var en kraftfull oppvisning av borgernes pågangsmot, var det også tydelig at London ikke var som før. Men da Festival of Britain ble arrangert i 1951 var det et mer optimistisk og fremadskuende London som tok imot besøkende.

Boliger var høyt prioritert i de første etterkrigsårene, på grunn av de mange som var hjemløse etter bombeangrepene. For å dekke behovet satset man på høyblokker, og i løpet av 1950- og 1960-årene ble Londons profil dramatisk endret. Høyblokkene ble ikke spesielt populære, og mange er senere fjernet. Et annet satsningsområde var videreutvikling av forstedene. Det som fikk største effekt på Londons demografi var en nasjonal plan, med opprettelse av nye byer. Utenfor London kom Milton Keynes i 1965, og i eksisterende byer rundt London ble det anlagt nye boligområder for å tiltrekke hjemløse Londonborgere. Dermed falt befolkningstallet i London kraftig; i 1980-årene nådde det 6,8 millioner, fra 8,9 millioner i 1939.

Smog hadde vært et problem allerede i viktoriansk tid; i det 20. århundre nådde den dødelige nivåer. Moderne rekonstruksjon.

I første halvdel av det 20. århundre var kullfyring fortsatt den vanligste formen for oppvarming. Røyken fra dette blandet seg med den typiske Londontåken, og smog ble et voksende problem. I 1952 kulminerte dette i den store smogen, da mer enn 4000 omkom på grunn av luftforurensningen. Clean Air Act 1956 ble vedtatt for å bedre tilstanden. Røykfritt brensel ble påbudt i flere soner, og luftkvaliteten bedret seg dramatisk.

Fra midten av 1960-årene ble London et sentrum for ungdomskultur, spesielt på grunn av grupper som The Beatles og Rolling Stones. Subkulturen kjent som Swinging London, med Carnaby Street som arnested, ble kjent i store deler av verden, og påvirket ungdomsmote. I 1980-årene kom London igjen i sentrum med New Wave og punk; til en viss grad ble statusen også gjenopplivet av britpop i 1990-årene.

London har alltid tatt imot store grupper innvandrere, og i etterkrigstiden økte antallet. Det var særlig personer fra samveldeland som kom, og London fikk en av de mest blandede befolkninger av noen europeisk by. Integreringen av nye grupper gikk ikke alltid like smertefritt, og rasisme har flere ganger ført til større problemer som Brixtonopptøyene i begynnelsen av 1980-årene.

Da konflikten i Nord-Irland blusset opp fra 1968 ble London raskt et mål. PIRA har sprengt flere bomber i byen, rettet både mot tilfeldige sivile, økonomiske mål og myndighetene.

Etter andre verdenskrig ble det definert et grønt belte rundt London, hvor det ble lagt restriksjoner på utbygging. Dette var for å hindre at byen vokste helt uhindret. I 1965 hadde London blitt så stor at grevskapet London ikke lenger effektivt kunne styre, ettersom store deler av byen lå i andre grevskap. Dermed ble grensene endret slik at grevskapet Stor-London ble opprettet. Byen ble delt i 32 bydeler, og Rådet for Stor-London erstattet grevskapsrådet.

London var i århundrer en viktig havneby, men de gamle kaiene kunne ikke ta imot moderne containerskip. Trafikken flyttet seg derfor til havner som Felixstowe og Tilbury. Innen 1980-årene lå Docklands mer eller mindre øde, og en storstilt fornyelse av område, med omstilling til industri og boliger, begynte. I samme tiår ble Thames Barrier konstruert for å beskytte London mot oversvømmelser.

Strid mellom Stor-Londons råd ledet av Ken Livingstone og den konservative regjeringen ledet av Margaret Thatcher førte til at rådet ble avskaffet i 1986. Det meste at det funksjoner ble delegert til bydelene. Dette førte til at London ble den eneste store metropolen i verden uten en sentraladministrasjon. Dette ble gjort om i 2000, da Stor-Londons myndigheter, bestående av Londons borgermester og Londonforsamlingen ble opprettet. Samtidig fikk London også status som region.

21. århundre[rediger | rediger kilde]

London Eye har blitt et nytt symbol for byen.

Ved inngangen til det 21. århundre ble den omstridte Millennium Dome reist i Greenwich for å markere det nye årtusen. Andre prosjekter var mer vellykket, som London Eye, et stort pariserhjul som opprinnelig var tenkt som et midlertidig tilbud, men som ble permanent og trekker fire millioner besøkende i året. National Lottery tildelte store midler til forbedringer av eksisterende severdigheter, som taket på Great Court i British Museum.

Londonplanen, som ble publisert av borgermesteren i 2004, anslåt at befolkningstallet vil nå 8,1 millioner innen 2016, med fortsatt vekst i påfølgende år. Dette er en konsekvens av tettere bygningsmasse med flere høyhus, kombinert med store forbedringer av kollektivnettet. Det er fortsatt problemer med å få finanseriert enkelte prosjekter som anses som nødvendige, som Crossrail som skal gi jernbaneforbindelse gjennom sentrum uten at man må bevege seg fra en stasjon til en annen.

Den 6. juli 2005 fikk London tildelt Sommer-OL 2012. Feiringen stoppet brått neste dag da byen ble rystet av en serie selvmordsbomber utløst av islamistiske terrorister på en buss og tre undergrunnstog. Mer enn 50 ble drept og 750 skadet i angrepet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Time Team: «Vauxhall»

Litteratur[rediger | rediger kilde]