Lockheed L-1011

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lockheed L-1011
EuroAtlantic Airways L101 CS-TEB.jpg
Informasjon
Rolle Passasjerfly
Produsent Lockheed Corporation
Produsert 1970-1984
Passasjerer 256-400
Mannskap 3
Utviklet fra Lockheed L-188 Electra
Videreutviklet til -
Spesifikasjoner
Lengde 54.17 m
Høyde 16.87 m
Vingespenn 47.34 m
Vingeareal 320
Egenvekt 112,670 kg
Vekt (lastet) 211,375 kg
Motorer 3 × Rolls-Royce RB211-22B turbofan (187 kN)
Topphastighet 973 km/t
Marsjfart 819 km/t
Marsjhøyde 12,800 m
Rekkevidde 9,111 km
Klatrefart - m/min

Lockheed L-1011 TriStar er et tremotors passasjerfly produsert av Lockheed Corporation. Flytypen var den tredje i markedet av generasjonen vidkroppfly etter Boeing 747 og McDonnell Douglas DC-10. Flyet ble til etter at American Airlines arrangerte en anbudskonkurranse hvor både Lockheed og Douglas Aircraft Company ble konsultert. Selskapet fant det nødvendig å kjøpe inn fly med stor rekkevidde, men som var mindre i størrelse og billigere i drift enn Boeing 747. Ironisk nok gikk American Airlines senere til anskaffelse av DC-10 istedet.

Flyets utvikling og historie[rediger | rediger kilde]

Prototypen hadde sin første flyvning 16. november 1970 og viste sitt potensial med lav motorstøy samt god pålitelighet og effektivitet i drift. De største synlige forskjellene mellom TriStar og DC-10 er den midtstilte halemotoren, hvor DC-10ens motor er montert eksternt for bedre utnyttelse av motorkraft, mens TriStarens motor er integrert noenlunde under den vertikale stabilisatoren og inn i flykroppen via et S-formet rør (lignende designet til Boeing 727) for bedre lydnivå og stabilitet. Til tross for flytypens lignende utviklingsplan som for motparten DC-10, ble Lockheed tvunget til å utsette prosjektet over et år på grunn av forsinkelser ved utviklingen av motoren fra Rolls-Royce. Denne forsinkelsen skulle senere vise seg å være en katastrofe for flyprodusenten, som aldri fikk den merkbare markedsandelen nødvendig for at prosjektet skulle inntjenes.

Rolls-Royce ble slått konkurs og dermed stoppet utviklingen opp. Den britiske regjeringen godkjente ikke de store statlige subsidiene som skulle brukes for å starte opp virksomheten igjen før etter at den amerikanske regjeringen hadde garantert lånene som Lockheed hadde skaffet i den omfattende motorkontrakten med selskapet. Etter at denne løsningen kom, ble flymotordivisjonen av RR nasjonalisert, produksjonen kom i gang og det første flyet ble levert til Eastern Airlines den 26. april 1972.

Lockheed L-1011 ble designet i Lockheeds fabrikker i Palmdale, California for maksimalt 400 passasjerer og hadde et bedre sikkerhetsrulleblad enn dens argeste konkurrent, DC-10. Trans World Airlines markedsførte TriStar som et av verdens tryggeste passasjerfly i selskapets markedslitteratur i 1980-årene da sikkerhetsstatistikken og problemene til DC-10 var på sitt verste. Til tross for dette ble TriStar slått i salg med nesten to til en, mer eller mindre på grunn av den forsinkede introduksjonen.

Flere flyselskaper tok likevel i bruk TriStar, og en av de største operatørene, Delta Airlines, pensjonerte flåten i 2001 og erstattet de med Boeing 767-400ER. Trans World Airlines flåte avsluttet tjenesten i 1997. Cathay Pacific ble etterhvert den største ikke-amerikanske operatøren ved å kjøpe flere av Eastern Airlines fly da selskapet gikk konkurs, og hadde så mange som 21 fly i drift. Cathay Pacific pensjonerte L-1011-flåten i oktober 1996 og erstattet disse med Airbus A330-300.

En variant med større rekkevidde, markedsført med typebenevnelsen L-1011-500 ble utviklet på slutten av 1970-årene og hadde samtidig et forkortet flyskrog med 4.3m som igjen ville gi større drivstoffkapasitet. Lockheed produserte totalt 250 L-1011 TriStar og produksjonen ble avsluttet i 1984. Lockheed var i utgangspunktet tvunget til å selge over 500 fly for å gå i balanse, men flyselskapene valgte i stor grad DC-10 til fordel for TriStar. Samtidig satte de flyprodusentene opp mot hverandre for å presse prisene til begge flytypene ned. Som et endelig resultat av dette bestemte Lockheed seg for å stenge den sivile flysektoren sin og denne flytypen ble selskapets siste sivile passasjerfly. Douglas ble også tvunget til å fusjonere med McDonnell Aircraft Corporation til McDonnell Douglas.

I 1976 bestakk Lockheed den japanske statsministeren Tanaka Kakuei i et forsøk på få den japanske regjeringen til å subsidiere All Nippon Airways innkjøp av flytypen L-1011 og med det resultat at det ble en politisk skandale og at statsministeren ble arrestert. I Japan er navnet Lockheed mer eller mindre forbundet med denne skandalen, som senere fikk navnet Lockheedskandalen.

Operatører[rediger | rediger kilde]

Et American Trans Air Lockheed L-1011-500 ved flyplassen Frankfurt am Main i juli 2005.

* Både tidligere og nåværende

   

Militær tjeneste[rediger | rediger kilde]

Et L-1011 TriStar i tankflytjeneste hos RAF.

L-1011 TriStar har også blitt brukt som militært tankfly og transportfly. Det britiske Royal Air Force har ni fly av fire varianter i tjeneste. Flyene har tidligere tjenestegjort som passasjerfly hos British Airways, Pan Am og er av typebenevnelsen L-1011-500. To av flyene har fått den nye typebenevnelsen TriStar K.Mk.1 og er en ren tankflyutgave. Fire andre fly er KC1 og kan enten tjenestegjøre som tankfly eller transportfly. De to flyene av benevnelsen Tristar C.Mk 2 og en Tristat C. Mk 2A er rene transportfly. C2A skiller seg ut fra C2 ved å ha militær flyelektronikk og radio. Alle disse flyene ble kjøpt inn i etterkant av Falklandskrigen for å skaffe RAF lenger rekkevidde både ved strategisk transport og drivstoffpåfylling i luften. Samtlige fly er stasjonert ved No. 216 Squadron med base i Brize Norton, Oxfordshire.

Selve flytypen har vært i tjeneste i flere konflikter. To tankfly ble deployert til King Khalid internasjonale flyplass, nær Riyadh i Saudi-Arabia under Golfkrigen i 1991, mens resten av flåten inntok rollen som transportfly mellom den Persiske Gulf og Storbritannia. Under Kosovokrigen i 1999 ble fire tankfly deployert til Ancona i Italia. TriStar ble også satt inn sammen med Vickers VC10 i koalisjonen i Afghanistan hvor de fylte drivstoff på amerikanske marinefly og senere under invasjonen av Irak i 2003, hvor fire tankfly ble deployert.

RAFs TriStar er forventet å bli utfaset ved slutten av dette tiåret, og blir sannsynligvis erstattet av Airbus A330 MRTT etter at evalueringen av nye tankfly er over.

Annet[rediger | rediger kilde]

  • Lockheeds interne modelnummer for L-1011 var L-093.
  • NASA utøvet sent på 1990-tallet flere aerodynamiske tester på en modifisert L-1011.
  • I TV-serien Lost inneholder filmsettet med det ødelagte flyet, deler av et skrapet L-1011 for å etterligne et flyvrak.
  • L-1011 var det første vidkroppsflyet til å motta FAA-sertifikasjon for det instrumentale landingsystemet Cat-IIIc, og som gjorde at TriStar kunne lande i værforhold med null sikt.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]