Oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja

Natur og ungdom markerte sin motstand mot oljeboring i Lofoten og Vesterålen med banner over Youngstorget i Oslo under 1. mai-toget i 2013.

Foto: Ida Tolgensbakk

Oljeutvinning i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja (forkortet LoVeSe) er en omstridt politisk sak i Norge. Diskusjonen om hvorvidt det skal åpnes for oljeboring her har startet i 1970. Motsetningene står mellom dem som frykter konsekvensene et stort oljeuhell vil ha for natur og miljø, og dem som mener sannsynligheten for store konsekvenser er lav.

Det foregår idag ingen oljevirksomhet i disse havområdene.

Geografi

Havområdene det er splid om ligger i Nordland og Troms, og har geografisk utstrekning fra sør for Røst i Lofoten, og nordover til nordsiden av Senja i Troms. Oljedirektoratet har ansvar for oppdelingen av norsk kontinentalsokkel, gjennom denne oppdelingen har de aktuelle havområdene blitt døpt Nordland VI og VII, og Troms II.

Seismiske undersøkelser antyder at det i området kan finnes store forekomster av olje og gass.

Historie

Petroleumsaktiviteten i Norge har siden starten i 1970-årene flyttet sin aktivitet stadig lengre nord. I 1970 utpekte Norsk Hydro områdene utenfor Lofoten som et spesielt interessant område for mulig oljeboring. På denne tiden dreide motsetningene mellom fiskeri- og naturverninteresser på den ene siden og næringsutvikling på den andre. Fra rundt år 2000 har i tillegg problematikken rundt klimagassutslipp også kommet til.

De som var for oljeboring mente at industrien hadde utviklet et høyt sikkerhetsnivå tilpasset norske forhold. Deepwater Horizon-utblåsningen den 20. april 2010 gjorde imidlertid stort inntrykk, og ga økt motstand mot petroleumsaktivitet i sårbare områder i nordområdene. Oljeindustriens argumenter om at storulykker var svært lite sannsynlig ble med dette svekket, selv om reguleringsregime og fysiske forhold i Mexicogolfen er forskjellig fra norske forhold.

Stortingsmeldinger – Forvaltningsplaner

Forvaltningsplanen 2006

Regjeringen Stoltenberg II presenterte i 2006 Forvaltningsplanen for Barentshavet Lofoten. Der ble det slått fast at «Området anses i miljø- og ressurssammenheng som et av de aller viktigste områdene langs Norskekysten. Området er særlig verdifullt og sårbart for ulike arter gjennom hele året.» I arbeidet med forvaltningsplanen endte regjeringen derfor opp med å gi havområdene et midlertidig vern fram til 2010, når forvaltningsplanen etter planen skulle revideres første gang.

2006-2011

Arbeidet med revideringen av forvaltningsplanen startet umiddelbart, og det ble satt igang flere prosjekter for kunnskapsinnhenting. Denne nye kunnskapen skulle danne grunnlaget for den videre revideringen av forvaltningsplanen som til slutt ble presentert 11. mars 2011. Det ble gjort store kartlegginger av sjøfuglbestanden gjennom SeaPop, kartlegginger av havbunnen gjennom Mareano, undersøkelser av mulige oljeforekomster gjennom seismikkskyting, og egne studier av mulighetene for ringvirkninger og arbeidsplasser i regionen. I lys av oljeulykken på Deepwater Horizon i Mexico våren 2010, ble det også gjort egne undersøkelser for å hente lærdommer og erfaringer derfra.

Forvaltingsplanen 2011

11. mars presenterte regjeringen Stoltenberg II revideringen av forvaltningsplanen. Her ble det vedtatt ytterligere kunnskapsinnhenting av områdene, og fortsatt ingen oljevirksomhet. Statsminister Jens Stoltenberg fikk i etterkant av avgjørelsen positive responser for å ha funnet et kompromiss arge motstandere kan leve med i en så vanskelig og betent sak, etter at både tilhengere og motstandere av oljevirksomhet var fornøyde med avgjørelsen som kom.

2011 og videre

Ikke før var forvaltningsplanen i 2011 presentert, før debatten fortsatte. En ny regjering vil stå fritt til å åpne områdene for oljevirksomhet dersom de ønsker det, og Høyres Erna Solberg har vært offensivt ute og posisjonert Høyre som en garantist for at det vil bli oljeutvinning her dersom Høyre kommer i regjering etter valget i 2013.

Utredninger om konsekvenser

Havforskningsinstituttet har utarbeidet studier for området og fraråder oljeutvinning. Det argumenteres med at havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen er helt annerledes enn de oljefeltene en i dag driver i Nordsjøen og Norskehavet. Den biologiske verdien er høyere og mye mer konsentrert. På denne smale sokkelen foregår den biologiske produksjonen og de store fiskeriene. Det er kort avstand fra land til dyphavet. Dette i motsetning til oljefeltene i Nordsjøen som ligger over 100 km fra land. I disse store havområdene i Nordsjøen vil naturen selv ha en mulighet til å bryte ned eventuelle utslipp ved å blande oljen ned i vannmassene. Der kan oljen brytes ned av oljespisende bakterier. Utenfor Lofoten finnes de mulige oljefeltene bare noen titalls kilometer fra land. Avstanden er for liten til at naturen rekker å bryte ned eventuelle oljeutslipp. Utslippene vil med stor sannsynlighet nå land, hvor de vil søle til strandsonen og utgjøre langvarig fare for naturressursene.

Det er utført simuleringer ved Havforskningsinstituttet der et utslipp på 250 000 tonn olje kommer ut i havet. Dette er et utslipp som vil ramme et område helt fra Lofotodden til Finnmark. Så store utslipp har en ikke opplevd på den norske kysten, men det er allikevel mye mindre enn store internasjonale utblåsninger som Deepwater Horizon eller Ixtoc 1. Hvor store utslippsscenarier som skal anvendes er noe det er stor usikkerhet og uenighet om i fagmiljøene. Med slike scenarier i samme tid som gytingen foregår under lofotfisket, vil det teoretisk kunne ødelegge en stor del av fiskeeggene som danner grunnlaget for en hel årsklasse. Dette mener en vil gi økologiske og samfunnsøkonomiske konsekvensene som kan bli dramatiske og langvarige. Slike effekter vil kunne vare i mer enn ett tiår. Selv med de metodiske svakhetene som risikoanalysene har, bør petroleumsaktiviteten ta utgangspunkt i verst tenkelige scenarier mener Havforskningsinstituttet. Spesielt fordi området er så sårbart vil feilvurderinger bli alvorlige.

Ikke bare en hel årgang av den norsk-arktiske torsken kan være truet ved en oljeulykke, men også flere andre fiskearter. Rundt 70 % av fiskeressursene i Barentshavet og Norskehavet har vært innom farvannene i Lofoten, Vesterålen og Senja løpet av sine første levemåneder. Havforskningsinstituttet vurderer ikke sannsynligheten for et oljeutslipp, men ut fra en konsekvensvurdering er instituttets vurdering å fraråde oljeboring.

Også Klima- og forurensningsdirektoratet har vurdert konsekvensene av eventuell petroleumsvirksomhet i havområder i Barentshavet og utenfor Lofoten, deres faglige vurdering er også at dette ikke er tilrådelig.

Det er utført rundt 90 studier av konsekvensen av petroleumsvirksomhet i Lofoten og de nærliggende områdene siden 1970-årene.

Strid om konsekvensutredning

Petroleumsindustriene selv mener at en konsekvensutredning er på tiden. I en slik prosess vil forskjellige lokale og sentrale myndighetsnivået, samt organisasjoner bli tatt hensyn til og forskjellige syn veid opp mot hverandre. En konsekvensutredning vil ikke automatisk føre til at et området åpnes for oljeboring.

De som er mot en konsekvensutredning mener på sin side at konsekvensutredninger historisk sett uansett leder til åpning av nye områder for petroleumsvirksomhet. Oljemotstanderne ønsker kunnskap velkommen, men mener altså at det ikke må skje gjennom en konsekvensutredning.

Organisering av motstandere og tilhengere

Lokalt i Lofoten og Vesterålen er det organisert komiteer med ulikt syn på saken. Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja ble grunnlagt i 2009, og jobber mot utvinning. Organisasjonen er medlemsbasert, og avhengig av frivillig innsats fra medlemmene. Det lokale motstykket heter LoVe Petro, og har medlemmer fra næringsliv rundt i regionen.

En spørreundersøkelse fra 2017 i Nordland viste at 60,5 % var i mot oljevirksomhet i Lofoten, Vesterålen og Senja. De som var positive utgjorde 25,8 %. Motstanden var størst i Lofoten, der 76,5 % av de spurte var imot. I undersøkelsen ble 1019 personer spurt. Det var personer som stemte på Fremskrittspartiet som var mest positive, mens folk mellom 18–29 år og 45–64 år var mest skeptiske.