Norske krigshavner

Norske krigshavner ble etablert med bakgrunn i Haagkonvensjonen av 1907 om nøytrale staters rettigheter under sjøkrig. For begrense fremmede makters aktivitet i norske farvann under første verdenskrig (hvor Norge var nøytralt) etablerte regjeringen fem krigshavner 1913-1914: Oslofjorden innenfor Færder fyr, farvannet rundt Kristiansand, Bergen havn med innløp, Trondheimsfjorden og Vardø. Fremmede krigsskip hadde ikke anledning til å seile gjennom områder definert som krigshavn uten særskilt tillatelse. Krigshavnene skulle bevoktes av maringen og kystartilleriet, og fremmede skip som forsøkte å seile inn tross advarsel skulle stanses med alle midler. Denne instruksen ble også gitt ved opptakten til andre verdenskrig. Ved opptakten til andre verdenskrig ble i henhold til kongelige resolusjoner i 1938 de fem krigshavnene opprettet på nytt (opphevet i 1950 da Norge ble medlem av NATO og det ikke lenger var krigstilstand i Europa):

• Oslofjorden krigshavn
• Kristiansands krigshavn
• Bergens krigshavn
• Trondheimsfjorden krigshavn
• Vardø krigshavn

For eksempel hadde «Altmark» anledning til å gå gjennom nøytrale norske farvann så lenge det ikke var ledd i krigshandlinger, men «Altmark» hadde ikke tillatelse til å seile gjennom Bergen krigshavn.