Lin Zexu

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Lin Zexiu)
Gå til: navigasjon, søk
Lin Zexu, sannsynligste maler: Lamqua, eventuelt Tinqua.
Kinesisk avbildning sammsynligvis fra 1843
Lin Zexus destruksjon av konfiskert opium i Humen.

Lin Zexu eller Lin Zexiu (forenklet kinesisk: 林则徐, forenklet kinesisk: 林則徐, pinyin: Lín Zéxú, Wade-Giles: Lin Tse-hsü; Foochow Romanized: Lìng Cáik-sṳ̀; født 20. august 1785 i Minhou i Fuzhou i provinsen Fujian i Kina, død 22. november 1850) var en dyktig kinesisk mandarin som virket i annen del av Qing-dynastiets dager. Han er kjent for sitt forsvar av kinesiske interesser i forkant av første opiumskrig.

Bakgrunn og tidlig virke[rediger | rediger kilde]

Lin ble født i Houguan (侯官; nå Fuzhou i Fujian). Faren var mandarinen Bin Re, som gjorde tjeneste for Qing-regjeringen. I 1811 tok Lin graden jinshi i den kinesiske embedsmannseksamen, og damme år ble han tilknyttet Hanlinakademiet i Beijing.

Han steg raskt i gradene til han i 1837 ble utnevnt til guvernør i dobbeltprovinsen Hubei/Hunan, med sete i Wuchang. I denne egenskap ble han året etter gitt i oppdrag å få slutt på den ødeleggende opiumshandelen.

Kamp mot opiumsinnførselen[rediger | rediger kilde]

Etter å ha kjempet mot opiumet i dobbeltprovinsen ble han i 1839 sendt som særskilt keiserlig kommissær til provinsen Guangdong som generalguvernør av Liangguang. Det var gjennom Guangdong at det aller meste av opiumen strømmet inn i landet. Han krevde at de kinesiske myndigheter der gikk til angrep på opiumtrafikken.

I konfucianismens ånd var han overbevist om at individets rolle som forbindelsesledd mellom fortid og fremtid tilsa at det ikke kunne skalte og valte med sin egen fysiske og åndelige sunnhet på en destruktiv måte. Å forgifte seg selv med opium var dermed å regne som en alvorlig synd. Dette la han også frem i sin appell rettet til dronning Victoria og den britiske regjering, men dette falt for døve ører. Appellen ble offentliggjort i Kanton i 1839.

De britiske myndigheter overleverte aldri skrivet dronningen, men det ble senere offentliggjort i The Times.[1][2]

Sitat We find that your country is sixty or seventy thousand li from China. Yet there are barbarian ships that strive to come here for trade for the purpose of making a great profit. The wealth of China is used to profit the barbarians. That is to say, the great profit made by barbarians is all taken from the rightful share of China. By what right do they then in return use the poisonous drug to injure the Chinese people? Even though the barbarians may not necessarily intend to do us harm, yet in coveting profit to an extreme, they have no regard for injuring others. Let us ask, where is your conscience? Sitat

Så forlangte Lin at de utenlandske kjøpmennene å overlevere all den opium de gjemte i sine lagre. Han avkrevde også løfter fra skipskapteinene om å nekte å være med på transport av opium.

Han sette inn hæren mot de britiske handelsmennene som forsøkte å holde på sin opium. I alt kunne han slik konfiskere 20.284 kasser med opium. Alt sammen lot han brenne på stranden ved den lille byen Humen sørøst for Guangzhou, ved Perleflodens bredd. Dette ble ikke tatt nådig opp av britene, og det ble den utløsende årsak til første opiumkrig.

Findtlighetene mellom Kina og Storbritannia brøt ut i 1839.[3] En trefning til sjøs fant sted høsten 1839, kort etter opiumskonfiskeringen, og denne var i virkeligheten den første åpne fiendtligheten. Umiddelbar etter dette førbød både Lin Zexu og den britiske superintendent kaptein Charles Elliot all handel. Før dette hadde Lin lagt press på portugiserne i Macao til å nekte britene trygg havn der, og dermed hadde britene bare de nakne klipper på Hongkongøya å falle tilbake på.[4]

Lin foretok omfattende forberedelser mot en mulig britisk invasjon. Lin styrket hæren med å organisere rekrutteringen av frivillige. Men britene seilte nordover og dermed forbi Lins ansvarsområde for å angripe i Jiangsu og Zhejiang. Guvernørene i disse to provinsene neglisjerte Lins advarsler, og var dermed ille forberedt da britene med letthet steg i land og okkuperte Dinghai sør for Shanghai.

Eksil til Xinjiang, folkelivsstudier[rediger | rediger kilde]

På grunn av dette nederlaget, og også på grunn av stivsinn blant keiserhoffets sentrale rådgivere, ble Lin nærmest gjort til selve syndebukken for disse nederlagene, ja, for selve krigen. Hans embede ble overdratt til Qishan i september 1840. Og som straff for sine angivelige forsømmelser ble Lin sendt i eksil til det fjerntliggende Ili helt vest i Xinjiang.

Mens han var i Xinjiang ble Lin den første kinesiske høylærde til å underkaste den muslimske kultur der nærmere undersøkelser. I 1850 fikk han i dikts form frem at muslimene i Ili ikker dyrken noen avgud, selv om fr bukket seg og bad ved gravmæler dekorert med pæler utsmykket med hestehaler og kuhaler. Det han beskrev var den utbredte sjamanistiske oppsettelse av en såkalt tugh, men det var første gang dette ble beskrevet på kinesisk. Han nedtegnet også mange muntlige overleveringer som ble fortalt blant kazakhene, blant annet en fortelling om en stor grønn geiteånd som når den viste seg ved innsjør innvarslet hagl eller regn.[5]

Delvis rehabilitering[rediger | rediger kilde]

Statue av Lin Zexu på Chatham Square i Chinatown i New2 York City.

Men etterhvert innså Qing-regjeringen vilken sjelden dyktighet Lin var i besittelse av, og i 1845 ble han utnevnt til generalgovernør av Shaanxi-Gansu (Shaan-Gan). I 1847 ble han så generalguvernør av Yunnan-Guizhou (Yun-Gui). Men ettersom disse to postene ikke på langt nær var så viktige som hans tidligere verv i Guangzhou, kan man ikke si at hans karriere noensinne kom seg over den knekk den var blitt gitt under Opiumskrigen.

Trass i sin framskredne alder ble han i 1850 gitt i oppdrag av regjeringen å slå ned Taipingopprøret. Men før han kunne skride til verket, fikk han influensa og døde.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Opium Wars Hanes, W. Travis, et al., pg. 41 ISBN 0-7607-7638-5
  2. ^ For en svensk oversettelse av brevet, se John Gittings: Kineser om Kina : kinesisk historia i text och bild, oversatt av Christina Hultcrantz, Stockholm: Rabén & Sjögren, 1976, ss. 81-4.
  3. ^ «The Opium Wars -Lin's opium-destroying action was the Chinese equivalent of the Boston Tea Party». Cornell University. Besøkt 22. oktober 2008. 
  4. ^ P.C. Kuo: A critical study of the first Anglo-Chinese War. Hyperion 1973, reprint. Shanghai Commercial Press, 1935
  5. ^ Newby, L.J. (1999), «The Chinese Literary Conquest of Xinjiang», Modern China 25 (4): 451–474, DOI:10.1177/009770049902500403, JSTOR 189447 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hummel, Arthur William, ed. Eminent Chinese of the Ch'ing Period (1644–1912). 2 vols. Washington: United States Government Printing Office, 1943
  • Julia Lovell: The Opium War: Drugs, Dreams and the Making of China. Picador, 2011. ISBN 978-0-330-53785-8.
  • Arthur Waley The Opium War Through Chinese Eyes (London: Allen & Unwin, 1958; reprinted Stanford, California: Stanford University Press, 1968)
  • Chang Hsin-pao: Commissioner Lin and the Opium War. Cambridge, MA: Harvard University Press, 1964.
  • Alain Peyrefitte: The Immobile Empire -- The first great collision of East and West -- the astonishing history of Britain's grand, ill-fated expedition to open China to Western Trade, 1792-94, New York: Alfred A. Knopf, 1992
  • Lee, Khoon Choy (1 January 2005Feil datoformat). Pioneers of Modern China: Understanding the Inscrutable Chinese. World Scientific. ISBN 978-981-270-090-2. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Lin Zexu – bilder, video eller lyd