Lijin (skatt)

Lijin eller likin (kinesisk: 厘金, pinyin: líjīn) var en form for lokal skattlegging i Kina som først ble tatt i bruk for å finansierer de overveiende lokalt rekrutterte hærer som ble satt inn for å slå ned Taipingopprøret midt på 1800-tallet.

Det var embedsmannen Lei Yixian som første hang utskrev skatten i 1853 i området rundt Yangzhou, der det gjaldt å bekjempe opprørsbandene som herjet. Qinghoffeet i Beijing godkjente tiltaket ettersom man der ikke hadde nok penger til å finansiere oppbyggingen av styrkene, og snart ble lijinskatten en viktig finansieringskilde i kam,pen mot både Taipingopprøret og Nianopprøret.

Skatten ble ilagt på en ad valorem-basis på gods i transitt og på forretninger, og ratene varierte fra to til ti prosent.

Etter at Taipingopprøret var knust omkring år 1864 fortsatte man imidlertid å innkreve skatten, som ble til en viktig inntektskilde for lokale styresmakter. Dette desto mere etter at Kina mistet sin selvråderett hva gjaldt handelstariffer i og med Nanjingtraktaten. På mange måter innebar lijinskatten en desentralisering av statlig styringsmakt etter Taipingopprøret.

Utenlandske handelsfolk i traktathavnene mente at lijinskatten var til hinder for vareimporten til Kina og at den stred mot inngåtte handelsavtaler. De begynte da på en rekke forsøk på å få avskaffet skatten, men uten å lykkes.

Lijinskatten ble først avskaffet av den kinesiske republikanske regjering 1. januar 1931.

Litteratur

• Edwin George Beal: The Origin of Likin, 1853-1864. Cambridge: Harvard University Press, 1958.