Lier skanse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 60°08′55″N 12°02′30″Ø Lier skanse var et forsvarsverk langs veien fra Sverige gjennom Eidskog til Kongsvinger. Skansen lå ved de to gårdene på Lier og var ett av mange mindre forsvarsverk mellom Kongsvinger festning og grensen. Den ble anlagt vinteren 1808. To slag ble utkjempet ved skansen i årene 18071814; det første vant svenskene, mens nordmennene vant det andre. Det var ved det siste slaget at oberstløytnant Andreas Samuel Krebs utmerket seg. Ved dagens riksvei 2 sør for Kongsvinger kan man se en bautastein til minne om disse kampene.

I 1905 ble det igjen utplassert soldater ved Lier skanse som en del av den delvise mobiliseringen under unionsoppløsningen. Konflikten fikk en fredelig løsning og soldatene kunne snart dra hjem.

Kampene i 1808[rediger | rediger kilde]

Andreas Bloch: Kampen ved Lier 1808

Danmark-Norge og Sverige var blitt dratt inn i Napoleonskrigene på hver sin side, og en svensk brigade rykket 15. april 1808 over grensen med kurs for Kongsvinger. De norske styrkene hadde skjønt at noe var på gang og trukket seg litt tilbake. Planen var å stoppe svenskene ved Kongetorp, men en av de tre svenske kolonnene omgikk denne stillingen. Forsvarerne måtte derfor trekke seg videre tilbake til Lier, hvor major Bernt Peter Kreutz hadde kommandoen.

Om morgenen 18. april startet angrepet på Lier skanse. Den svenske kaptein Matern angrep skansens høyre flanke, men var for tidlig ute og måtte trekke seg tilbake i påvente av hovedangrepet. De svenske hovedstyrkene ventet på beskjed fra den tredje svenske kolonnen under major Cederström, som skulle angripe skansen i ryggen ved å krysse isen på Vingersjøen. Mens de ventet ankom den svenske øverstkommanderende, general Gustaf Mauritz Armfelt. Til slutt kom det beskjed om at isen på Vingersjøen ikke var trygg. Armfelt måtte derfor endre planene og ga Cederström ordre om å gå sør for sjøen for å angripe skansen fra siden. Imens skulle de andre svenske styrkene forstyrre nordmennene.

Først utpå ettermiddagen begynte selve angrepet ved at svenske kanoner beskjøt skansen en stund. Deretter prøvde svenskene å storme den flere ganger, men klarte det ikke. Armfeldt ga derfor ordre om retrett, men ordren rakk aldri å bli utført. Cederströms styrker var nemlig blitt observert og major Kreutz ga ordre om at deler av et kompani skulle forsterke forsvaret på den siden. Ordren ble misforstått av kaptein Emanuel Sadolin, som tok med seg hele kompaniet. Dermed kunne kaptein Matern innta deres forlatte stillinger. Videre bestemte Sadolin seg for å angripe i stedet for å gå i forsvarstilling, men ble hindret av en flomstor bekk og dessuten av kraftig beskytning. En tredel av kompaniet ble drept eller såret før de kom seg tilbake i sikkerhet. De norske styrkene begynte også å gå tom for ammunisjon.

Svenskene avbrøt derfor retretten og gjorde et siste angrepsforsøk. Det lyktes og major Kreutz måtte beordre retrett. Da hadde 54 nordmenn falt, 100 var blitt tatt til fange og et ukjent antall var såret. Hos svenskene var fem døde, mens 83 var blitt såret.

Nederlaget rystet ledelsen av det norske forsvaret. Et raskt motangrep for å kaste ut svenskene ble planlagt, men føret tillot det ikke og man måtte vente. Til tross for norske angrep andre steder i distriktet, beholdt svenskene Lier skanse frem til 19. mai klokka 22.30. Da ble styrkene trukket tilbake i påvente av et svensk-engelsk angrep på Sjælland. Tilbaketrekkingen overrasket nordmennene, men det var likevel gledelige nyheter for dem.

Kampene i 1814[rediger | rediger kilde]

Den 14. januar 1814 ble Danmark ved Kielfreden tvunget til å avstå Norge til Sverige, men dette gikk ikke Norge med på. Norge erklærte seg uavhengig, vedtok en egen grunnlov og valgte Christian Frederik til konge. Styrkene ved Kongsvinger ble utvidet, men man forholdt seg rolig i forhold til de svenske styrkene. Denne tilstanden kunne ikke vare. Den 19. juli rykket svenskene inn i Norge ved Halden.

31. juli klokka 18.00 gikk den svenske generalmajor Karl Pontus Gahn over grensen mellom Eda og Eidskog. Om morgenen 1. august hadde de passert Magnor og spioner sørget for at de norske styrkene visste hvor de var. Ved Matrand møtte svenskene motstand, men drev den til slutt tilbake.

De norske styrkene vurderte å samle seg ved Kongetorp, men oberstløytnant Krebs fant det best å trekke seg tilbake til Lier. Lier skanse var stort sett som i 1808, men flanken mot Vingersjøen var styrket. 2. august ga Christian Frederik ordre om at styrker fra Høland skulle sette kursen mot Eidskog for å angripe svenskene i siden den 5. august, men de kom frem for sent.

De svenske styrkene delte seg i tre under angrepet på Lier skanse. Styrkene som angrep i øst klarte å drive nordmennene litt tilbake, men da de kom innenfor rekkevidde av de norske kanonene brøt angrepet sammen. De som angrep i sør ble kraftig beskutt så snart de kom ut på enga foran skansen, og deres forsøk på å innta forskansen ble stanset gang på gang. Angrepet i vest ble nøytralisert av en myr og kanonild. Utpå kvelden bestemte Gahn at angrepet skulle avbrytes. De svenske styrkene trakk seg tilbake, men forble i Norge.

Den 4. august brøt Krebs opp med styrkene sine fra Lier og dro mot Eidskog for å kaste svenskene ut. Dette lyktes han med i slaget ved Matrand og svenskene måtte trekke seg tilbake over grensen. Utpå høsten gikk Norge inn i personalunion med Sverige og fiendtlighetene opphørte.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Per Erik Rastad (1982). Kongsvinger festnings historie. Krigsårene 1807–1814. Kongsvinger.