Liten ekorn satt

«Liten ekorn satt» (opprinnelig «De smaa Egern») er en barnesang som skal være skrevet av Gustava Kielland i 1848 og gitt til barna av presten Brochmann i Lyngdal.

Den triste visa om ekornmoren som dør fra ungene sine, var veldig populær og mye sunget, og sto ofte i barnesangbøkene, om enn i forkortede versjoner. Teksten har opprinnelig 15 strofer, men allerede i strofe tre blir det lille ekornet «fortært med hud og hår» av en ørn. De tre ekornbarna står i fare med å sulte i hjel, men Gud hører deres bønn og sender en storm som velter furutreet opp i et nøttekratt. I dag er det vanligvis bare stofe to som blir sunget.

Teksten er skrevet av prestefrua Gustava Kielland (1800–1889), som også skrev «O, jul med din glede». Hun ga aldri ut noen egen samling med barneviser, men visa om ekornungene og nevnte julesang har vært trykket i blant annet lesebøker. Den originale håndskrevne utgaven av «Liden Ekhorn» fra 1848, har tittelen: «En ny, lystig Vise for Elisa, Mageten og Peter», som var barna til prestefruen Sara Brochmann.

I Norsk Billedbog for Børn, Ny Samling (1890) har Elling Holst trykt en versjon som han har fått nettopp av sokneprest Brochmann. Holst opplyser også at sangen skal være diktet til en melodi med tysk tekst, men andre mener at den er komponert av Sophie Hedvig Dedekam (1820 – 1884).

Tidligere har sangen også vært sunget i Danmark.

Teksten

1.Kom Elisa hit nu har moder tid,
Jørgen tier still og jeg synge vil.
Det kan nok gå an hvis kun Pettermann
og den vesle Perla tie kan.

2.Liten ekorn satt på en gren så glad,
pusset på snuten sin med sin labb så fin.
Dens småunger tre hadde hus og le
i det store gamle fyrretre.

3.Akk men hør nu børn tenk så kom en ørn
og fra himlens skyer ser det lille dyr.
Lyst til kjøtt han får kloen i det slår,
og fortærer det med hud og hår.

4.Nu var endt dens nød snar og lett dens død,
men de arme små hvordan vil det gå.
Hvem skal føde dem hvem skal pleie dem,
i det tomme moderløse hjem.

5.Hvor ble moder av som oss nøtter ga,
klynkede de små knapt de kunne gå.
Mindre klatre ned fra det høye sted
hen til nøttebusken nær derved.

6.Si Elisa nu meg din mening du
skal de nu forgå de forlatte små.
Er der ingen mer som de arme ser
nu da deres moder borte er.

7.Han som mildelig hører ravnens skrik
styrer lyn og storm ser til liten orm,
hører småbarns bønn, moders sukk i lønn
han er liten ekorns nød en bønn.

8.Stormen kom med hast treets røtter brast,
toppen segned kun i en nøttelund.
Og de bange små ut av redet så
nøtter tusenvis omkring dem stå.

9.Snart de vokste opp gjorde mangt et hopp,
rask fra gren til gren alle tre som en.
Hele høsten om, men da vinteren kom
ny bekymring for de stakkars små.

10.Hvassa nordenvind for i skogen inn,
lærte dem med fynd kjolen var for tynn.
Sommerdrakten god står ei frost i mot
vinterkulden isner deres blod.

11.Skreddere har ei de små ekorn nei
heller intet gull til at kjøpe ull.
Folk ei heller få titt at klede på
de små ekorn som i skogen gå.

12.På et lerketre krøp tilsammen de
skjelvende av kuld av bekymring full.
Ba enhver for seg stille inderlig
ja den eldste endog lystelig.

13.Gud du er så mild du oss høre vil,
hjulpet før du har da vi sultne var,
se vi fryse så gi oss arme små
dog en dyktig vinterkjole på.

14.Han som mildelig hører ravnens skrik
styret lyn og storm ser til liten orm,
hører småbarns bønn moders sukk i lønn
han bønnhører de små ekorns bønn.

15.Koldt det er men de kan av kulden le,
hver en pels har fått som kan varme godt.
Tykke brunlig grå sitter kjekt de små
just som får med ulveskinnpelsen på.

Kilder

• Elin Prøysen, Sangene i våre hjerter, 2007
• Sonja Hagemann, Barnelitteratur i Norge frem til 1850