Li Rui (politiker)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Li Rui, 1944

Li Rui (kinesisk: 李銳, født i april 1917 i Pingjiang i provinsen Hunan i Kina) er en pensjonert kinesisk politiker. Han var i en periode sekretær for Mao Zedong og innehadde høye politiske embeder. Etterhvert ble han en frittalende forkjemper for demokratisering og motstander av sensur.[1]

Li ble tidlig et entusiastisk medlem av det kinesiske kommunistparti, og var blant deltakerne på «den lange marsjen» til Yan'an i 1930-årene. Etter noen år der ble han utsatt for politisk forfølgelse.[2]

I midten av 1950-årene var Li i en kort periode en av Mao Zedongs sekretærer. Men hans kritikk av «det store spranget» førte til at han ble fjernet fra disse maktens indre sirkler; han ble fordømt og sendt i indre eksil. Han hevdet senere at Mao var likegyldiig til de lidelser som hans politikk førte med seg: «Mao's way of thinking and governing was terrifying. He put no value on human life. The deaths of others meant nothing to him.»[2][3]

Li var med på å fremforhandle opprettelsen av Fellesfabrikk 718 i Dashanzi i Beijing, i samarbeid med Øst-Tyskland som ledd av «den sosialistiske enhetsplan» – et militært-industrielt samarbeidsopplegg mellom Sovjetunionen og den unge kommunistiske kinesisjke stat. Han var fra 1957 dens første direktør.

Li ble denere nestleder for Organisasjonsdepartementet for kommunistpartiet.

Han var viseminister for Ministeriet for vannkonservering, og ble etterhvert en motstander av planene om en neddemning av de tre kløfter langs Yangzejiang.[4]

Ved Det kinesiske kommunistpartis 16. partikongress i 2002 gjorde Li seg bemerket ved å gå inn for politiske reformer. Han begynte å skrive meget om denne problematikken.[2][1] I november 2004 forbød Propagandadepartmentet for Det kinesiske kommunistparti omtale av Lis publikasjoner i massemediene.[1]

I 2005, da han hørte om Zhao Ziyangs død, vendte Li tilbake til Beijing fra et utenlandsbesøk og dro straks til den tidligere partisekretærens hjem - der han hadde sittet i husarrest inntil sin død - for å kondolere.[4] I 2006 var han hovedundertegner av et åpent brev som kritiserte statens nedleggelse av avisen Bingdian, som spesialiserer seg på gravende journalistikk.[5] Avisen ble etter noen måneder tillatt igjen.

I 2007, forut for den 17. partikongress, publiserte han sammen med den pensjonerte akademikeren Xie Tao artikler som oppfordret kommunistpartiet til å omforme seg til et sosialistparti etter europeisk modell, noe som ble fordømt av partiapparatet.[6]

I oktober 2010 var han hovedundertegner og initiativtager, sammen med Hu Jiwei, Zong Peizhang og Jiang Ping, for et åpent brev undertegnet av i alt omlag 500 personer, til fordel for mer demokrati og mindre sensur i Folkerepublikken Kina.

Publikasjoner[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Fifty Influential Public Intellectuals - The Propaganda Department's List of Six, red. av Nicolai Volland, Institut für Sinologie
  2. ^ a b c Intergenerational and family stories. Morning Sun
  3. ^ Jonathan Watts. China must confront dark past, says Mao confidant The Guardian, 2. juni 2005
  4. ^ a b Li Rui, Former Secretary of Chairman Mao, and Maj. Gen. Chang Zhonglian Reflect on Zhao Ziyang, Epoch Times, 28. januar 2005, oversatt fra kinesisk[1]
  5. ^ Party elders attack China censors, BBC News, 14 February 2006
  6. ^ Hu Jintao Battles the CCP's Crisis of Confidence, Willy Lam (Jamestown Foundation's China Brief)
  7. ^ National Library of Australia