Lewisit
| Mal:Chembox header| Lewisite | |
|---|---|
|
|
| Systematisk navn | 2-chloroethenyldichloroarsine |
| Kjemisk formel | C2H2AsCl3 |
| Molar masse | 207.32 g/mol |
| Tetthet | 1.89 g/cm³ |
| Smeltepunkt | −18 °C |
| Kokepunkt | 190 °C |
| Damptrykk ved 20 °C | 0.35 mm Hg (47 Pa) |
| CAS-nummer | 541-25-3 |
| SMILES | Cl[As](Cl)\C=C\Cl |
Lewisit, diklor-2-klorvinylarsin (C2H2AsCl3), er en gift i gassform som brukes i kjemisk krigføring. Stoffet opptrer som en lysegul væske som først og fremst er anvendt som stridsgass under den første verdenskrig. Lewisit er også et eget mineral med formelen (CaSb3+)2(Sb5+Ti4+Fe3+)2O6(OH).
Lewisit ble første gang brukt i 1917 av Tyskland. Verdens største lager av lewisit i dag er på 6000 tonn og finnes i byen Kambarka i republikken Udmurtien i Russland. Etter den andre verdenskrig er det beregnet at de allierte har dumpet rundt 300 000 tonn lewisit i havet.
Navnet kommer fra den amerikanske kjemikeren og soldaten W. Lee Lewis (1878–1943). I 1918 fant han forskningsoppgaven til Julius Arthur Nieuwland ved Maloney Hall, et kjemisk laboratorium ved The Catholic University of America i Washington D.C. hvor Nieuwland beskrev syntesen ved å la arsenikktriklorid reagere med acetylen i nærvær av en aluminiumkloridkatalysator.[1]
Det ble utviklet som et hemmelig våpen ved Nilo Park i Ohio. Det ble ikke brukt under første verdenskrig, men ble eksperimentert med på 1920-tallet som «Dødens dugg».[2]
Lewisit virker hud- og vevskadende og er på grunn av sitt arsenikkinnhold, allmengiftig. Som motgift brukes dimercaprol («British Anti Lewisite» BAL).
Referanser [rediger]
- ^ Vilensky, Joel A. (2005). Dew of Death The story of Lewisite, America's World War I Weapon of Mass Destruction. Indiana University Press. s. 4. ISBN 0253346126.
- ^ Domingo Tabangcura, Jr. & G. Patrick Daubert, MD.: British anti-Lewisite Development Molecule of the Month, University of Bristol School of Chemistry
Se også [rediger]
|
|||||||||
