Let's make love

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Let's make love
Nasjonalitet USA USA
Språk Engelsk
Regissør George Cukor
Produsent Jerry Wald
Manus Norman Krasna
Hal Kanter
Arthur Miller (ukreditert)
Medvirkende Marilyn Monroe
Yves Montand
Tony Randall
Musikk Lionel Newman
Earle Hagen
Sjeffotograf Daniel L. Fapp
Klipp David Bretherton
Filmselskap 20th Century Fox
Utgivelsesår 8. september 1960 USA
Lengde 119 min
IMDb-profil
Medietilsynet

Let's make love er en amerikansk musikalkomedie fra 1960, regissert av George Cukor og produsert av The Company of Artists for 20th Century Fox. I hovedrollene spiller Marilyn Monroe, Yves Montand og Tony Randall. Komikeren Milton Berle, danseren Gene Kelly og sangeren Bing Crosby dukker også opp i mindre roller som seg selv. Filmen handler om en milliardær som utgir seg for å være en fattig, strevende skuespiller etter at han forelsker seg i en skuespillerinne som ikke liker rike menn. Hun mener at de tror at de kan få alt de vil ha, bare ved å vifte med lommeboken. Manus er skrevet av Norman Krasna, Hal Kanter og Arthur Miller.

Filmen ble ingen suksess, hverken blant kritikerne eller kommersielt.

Handling[rediger | rediger kilde]

Milliardæren Jean-Marc Clement, kjent for sin velfylte lommebok og store appetit på vakre kvinner, finner ut at han skal parodieres i en musikal som skal settes opp på et lite revyteater. Etter å ha diskutert med sine rådgivere bestemmer han seg for å oppsøke teateret for å finne ut hvordan han kommer til å bli fremstilt. Der møter han Amanda Dell som skal spille den kvinnelige hovedrollen i musikalen og han blir ganske betatt av henne. Alle på teateret bemerker at han er veldig lik Jean-Marc Clement, og antar at han er der for å prøvespille for den rollen. For å bli bedre kjent med Amanda tar han rollen som seg selv, men kaller seg «Alexander Dumas». Han finner raskt ut at Amanda har et svært negativt bilde av han selv, og rike menn generelt, som tror at de kan få alt de vil ha bare ved å vifte med lommeboken. Derfor fremstiller han seg som en fattig, strevende skuespiller.

Til tross for at de to kommer godt overens er Amanda mer interessert i Tony Danton, som skal spille den mannlige hovedrollen i musikalen. Jean-Marc aner en sjanse til å bli lagt merke til da nye vitser etterlyses til musikalen. Han får en av sine ansatte til å kjøpe en vits fra den kjente vitseskibenten Charlie Lamont. Planen blir alt annet enn vellykket: Da han skal fremføre vitsen for de andre sitter Charlie i publikum for å vurdere det nye materialet, og Jean-Marc blir beskyldt for å ha stjålet vitsen fra en av Charlies kunder. Han prøver å forsvare seg med at han hadde kjøpt vitsen billig fra en fremmed. Til hans store overraskelse hevder Amanda at hun var vitne til det.

En dag får sjefen i teateret beskjed om at de må betale ett års leie på forskudd. Ettersom de ikke har penger til det, regner alle med at musikalen må legges ned. En av Jean-Marcs ansatte, Alexander Coffman, finner ut at Clement Enterprises faktisk eier teateret og de to legger en plan. En annen av Jean-Marcs ansatte, George Welch, utgir seg for å være en investor som ønsker å finansiere hele musikalen. Jean-Marc på sin side bestemmer seg for å prøve å få en større rolle, slik at han kan få spille mot Amanda. Han leier inn komikeren Milton Berle, danseren Gene Kelly og sangeren Bing Crosby som skal lære han å være morsom, danse og synge. Ved hjelp av George får han overta Tonys rolle i det ene sangnummeret med Amanda, som ender med at de to kysser. Den tørrlagte alkoholikeren Tony er redd for å miste jobben og begynner dermed å drikke igjen. Amanda blir bekymret for han, og går derfor med på å bli med Jean-Marc på et stevnemøte. Hun håper å kunne gi Tony muligheten til å overbevise George om at han er riktig mann for rollen. På stevnemøtet forteller Jean-Marc endelig til Amanda at han er forelsket i henne. Han avslører også sin sanne identitet og frir til henne. Hun tror ikke på han og mener at han har levd seg for mye inn i rollen han skal spille.

For å overbevise henne om at han faktisk er Jean-Marc Clement og ikke «Alexander Dumas», tar han henne med seg på kontoret sitt. Hun innser at det er sant da han setter seg på kontoret og begynner å jobbe. Amanda blir rasende over å ha blitt løyet til og styrter ut i heisen, men Jean-Marc styrer heisen opp igjen. Da hun ser han igjen innser hun imidlertid at hun er forelsket i han, og de to begynner å synge «Let's Make Love», en av sangene fra musikalen.

Sanger[rediger | rediger kilde]

  • «Let's Make Love» fremført av Marilyn Monroe, senere av Yves Montand.
  • «My Heart Belongs to Daddy» fremført av Marilyn Monroe.
  • «Sing Me the Song that Sells» fremført av Frankie Vaughan.
  • «Hey You With the Crazy Eyes» fremført av Frankie Vaughan.
  • «Specialization» fremført av Marilyn Monroe.
  • «Incurably Romantic» fremført av Frankie Vaughan og Marilyn Monroe, senere av Yves Montand og Marilyn Monroe.

Bakgrunn og produksjon[rediger | rediger kilde]

Under produksjonen ble filmtittelen Billionaire vurdert, før valget til slutt falt på Let's make love.[1]

Yul Brynner var opprinnelig tiltenkt den mannlige hovedrollen, men da han ikke hadde mulighet til å spille i filmen gikk rollen i stedet til Gregory Peck.[1] Marilyn Monroe gikk motvillig med på å spille i filmen fordi hun skyldte 20th Century Fox en film.[2] Hennes daværende ektemann, Arthur Miller, omskrev manus for å sette større fokus på henne.[2] Dette førte imidlertid til at Peck trakk seg fra prosjektet. Han mente det nye manuset var «omtrent like morsomt som å dytte bestemor ned trappene i rullestol».[3] Etter at Cary Grant, Charlton Heston og Rock Hudson hadde takket nei til rollen, gikk den til slutt til Yves Montand.[2]

Monroe og Miller ble gode venner med Montand og hans kone, skuespillerinnen Simone Signoret. Da Miller måtte på forretningsreise og Signoret returnerte til Europa for å spille inn en film, innledet Monroe og Montand, ifølge ryktene, et kortvarig forhold som tok slutt da innspillingen var fullført.[4] I selvbiografien sin, Nostalgia Isn't What It Used To Be, kritiserte Signoret pressen for å ha blåst opp hendelsen. Hun påpekte også at bare de fire som var involvert visste hva som egentlig hadde skjedd. Monroes halvsøster Berniece Baker Miracle hevdet at det angivelige forholdet bare var et publisitetsstunt for å fremme interessen for filmen.[5]

Sangen «My Heart Belongs to Daddy» ble opprinnelig skrevet av Cole Porter til Broadway-musikalen Leave It to Me! fra 1938.

Rolleinnehavere[rediger | rediger kilde]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Filmen ble ingen suksess, hverken blant kritikerne eller kommersielt.[2] Monroe selv hatet rollen sin, som hun mente var den verste hun noen gang hadde spilt.[6] Filmkritikeren Bosley Crowther i The New York Times mente at Monroe manglet sin gamle dynamikk grunnet det klisjéfylte manuset.[7] Variety derimot, var nesten fra seg av begeistring overfor filmen. Monroes innsats ble hyllet som «en ren nytelse», mens hennes første sangnummer i filmen - «My Heart Belongs to Daddy» - ble beskrevet som «en av de beste stjerneintroene som noen gang er festet til film». Også Montand fikk pluss i margen for sin rolletolkning, som ble beskrevet som hjertelig og humørfylt.[8]

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Notes for Let's Make Love (1960). TCM.
  2. ^ a b c d Riese, Randall og Hitchens, Neal (1987). The Unabridged Marilyn. Congdon & Weed, Inc. ISBN 978-0865531765., s. 269
  3. ^ Trivia for Let's Make Love (1960). TCM.
  4. ^ Spoto, Donald (1993). Marilyn Monroe: The Biography. HarperCollins. ISBN 978-0060179878., s. 420
  5. ^ Miracle, Berniece Baker og Miracle, Mona Rae (1994). My Sister Marilyn. Algonquin Books. ISBN 978-1565120709., s. 140
  6. ^ Barris, George (2001). Marilyn: Her Life in Her Own Words. Citadel. ISBN 978-1559723060., s. 125
  7. ^ Riese, Randall og Hitchens, Neal (1987). The Unabridged Marilyn. Congdon & Weed, Inc. ISBN 978-0865531765., s. 443
  8. ^ «Let's Make Love», Variety, 1. januar 1960.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]