Lekhittiske språk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Lekhittiske språk utgjør den nordlige gren av de vestslaviske språkene. De viser visse fellestrekk innen fonetikken, blant annet bevaringen av nasalvokaler. Den lekhitiske språkgruppen består i dag av polsk og kasjubisk, men har historisk sett også omfattet en rekke nå utdødde slaviske språk som ble talt i Vorpommern, Brandenburg og Mecklenburg.

De lekhittiske språkene kan systematisk deles opp i:

Betegnelsen «lekhittisk» kommer fra en historisk betegnelse for polakker – Lech eller Lach.[1]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ "Laesir is the Old Norse term for the Ljachar, a people near the Vistula in Poland". [in:] Theodore Murdock Andersson, Kari Ellen Gade Morkinskinna : The Earliest Icelandic Chronicle of the Norwegian Kings (1030-1157). ISBN13 9780801436949 p. 471; "The word here for Poles is "Laesum" – the dative plural from a nominative plural "Laesir". This clearly is derived from the old name for Pole – "Lyakh", since in the course of the Slavonic paradigm -kh- becomes -s-in accordance with the "second palatalization" and the addition of the regular Norse plural ending of -ir- [...] [in:] The Ukrainian review. 1963. p. 70; "eastern Wends, meaning obviously the Vjatyci/Radimici, Laesir "Poles" or "Western Slavs" (ef. Old Rus'ian ljaxy) [in:] Omeljan Pritsak. Old Scandinavian sources other than the sagas. 1981. p. 300