Leirraset på Borregaard

Leirraset på Borregaard inntraff ved Sarpsfossen natten mellom 14. og 15. februar 1702. På Borregaard Hovedgård hadde man sendt bud etter jordmor, fordi fruen på gården hadde veer. Jordmora så at marka hadde slått sprekker og låven var i ferd med å falle sammen. Herskapet og tjenestefolket ble varslet og en evakuering av gården tok til. Herskapet reddet seg inn på sikker grunn vestafor gården, men fikk bare med seg en jernbeslått kiste med noe sølv i og noen dokumenter. Fruen på Borregaard ble rodd over til Hafslundsøy og tatt med til Hafslund. Tjenestefolkene som forsøkte å løsgjøre og redde dyra, hadde små muligheter til å redde seg. Det omkom 15 personer og nærmere 200 dyr under leirraset. Raset hadde en lengde på 380 meter og en største bredde på 340 meter, og hadde fjernet store deler av «Sarpetangen». Bakkanten av rasgropa lå bare 70 meter fra Lambrechts bukt i Glomma.

Det laveste punktet i dag mellom rasgropa og Glomma nord for fossen, er undergangen der Glommastien går under jernbanen. Dette punktet ligger 11 meter høyere enn elva på oppsiden ved normal vannføring. Under Storofsen i 1789 gikk elva 10 meter over vanlig vannstand mange steder lenger inn på Østlandet, men flommen ble ikke like stor her nede ved Sarpsborg. Under Vesleofsen i 1995 ble det lagt ut sandsekker i undergangen her. Hvis Glomma hadde rent over her, kunne en voldsom katastrofe blitt resultatet. På dette stedet er det bare løsmasser og ingen fjellterskel som i Sarpsfossen. Hvis elva fikk grave ut her, kunne store områder inkludert Gamlebyen i Fredrikstad, blitt skylt på havet. Elva ville fått nytt løp gjennom Sarpsborg, og terrenget ville blitt omskapt både ovenfor og nedenfor. Et liknende scenario fikk utspille seg ved Ragundasjön i Sverige den 6. juni 1796. Her hadde folk i beste mening forsøkt å endre elvas utløp fra Ragundasjön, med den følge at elva eroderte seg gjennom sandåsen og hele sjøen ble tømt i en gigantisk flom..