Leif O. Foss

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Leif Olav Foss (født 28. august 1889[1] i Bergen, død 1982) var en norsk fagforeningsmann og politiker, hjemmehørende i Norges Kommunistiske Parti.

Han dro til sjøs femten år gammel og var sjømann til han i 1919 begynte som dokkarbeider. Han fikk jobb på Akers mekaniske verksted.

Foss var medlem av Norsk Matros- og Fyrbøter-Union. Fra 1921 til 1925 var han formann i Dokkarbeidernes forening, og fra 1923 til 1930 av representantskapet i Oslo og omegns faglige samorganisasjon. Fra 1925 til 1929 satt han i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbunds hovedstyre.

Han var medlem av NKP, og var fra 1928 til 1930 faglig sekretær i partiet.[2] Foss var NKP-representant på Kominterns 2. organisasjonskonferanse i 1926. På Den røde faglige internasjonalens kongress i 1930 ble han valgt inn i organisasjonens eksekutivkomite. Han flyttet da til Moskva og arbeidet der et par år før han kom tilbake til Norge.

Under krigen ble han arrestert, først i 1940, deretter i 1941. Han ble sendt til Tyskland og fangeleiren Sachsenhausen. Siden ble han sendt videre til andre leire; først Lichterfelde, så Hamburg-Fühlsbüttel, Neuengamme, Hamburg-Fühlsbuttel igjen, Königswartha, Bautzen, Leipzig og Eisenach. Han overlevde leirene, og slapp til slutt fri da krigen endte.

Etter krigen fikk han vervet som forbundssekretær i Jern- og Metallarbeiderforbundet, et verv han hadde til 1949. [3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Foss, Leif, Bind III, Arbeidernes leksikon, Arbeidermagasinets forlag, Oslo (1933) angir dette fødselsåret. Einhart Lorenz angir i boka Det er ingen sak å få partiet lite. NKP 1923–1931, Pax, Oslo (1983) 1899 som fødeår.
  2. ^ Foss, Leif, Bind III, Arbeidernes leksikon, Arbeidermagasinets forlag, Oslo (1933)
  3. ^ Side 291. Einhart Lorenz: Det er ingen sak å få partiet lite. NKP 1923–1931, Pax, Oslo (1983) ISBN 82-530-1255-1