Leif Einar Plahter

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Mangler som er blitt anført: En leksikonbiografi kan ikke skrives etter «Så var han i avisen igjen i 1995»-prinsippet
Leif Einar Plahter
Født2. nov. 1929Rediger på Wikidata
Oslo
Død30. okt. 2016[1]Rediger på Wikidata (86 år)
Oslo
BeskjeftigelseKunsthistoriker Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge

Leif Einar Plahter (født 2. november 1929 i Oslo, død 30. oktober 2016 i Oslo[2]) var en norsk konservator. Han var leder av Nasjonalgalleriets tekniske avdeling fra 1957 til han ble pensjonist i 1999. Plahter var formann i Norske Malerikonservatorers Forening i årene 1957–1969. Han bidro flere ganger til avsløring forfalskninger og tyverier, blant ved oppklaring av Skrik-tyveriet i 1994.[2]

Hans interesse ble først fattet da han så Fredrik Kolstøs lille bilde med tittelen «Malerverksted»; senere likte han «fargene som rant ned langs kanten på malingboksene» og utviklet stor sans for J.C. Dahl – som han i et intervju i 1988 karakteriserte som landets største «penselvirtuos»[3] – og Edvard Munch.[4] Plahter studerte ved Bergen Kunsthåndverkskole, i Firenze, Lübeck, Roma og München.

Tidlige saker[rediger | rediger kilde]

Fortezza da Basso der Plahters redningsgruppe jobbet etter flommen i Firenze 1967-70.

I samarbeid med Stephan Tschudi-Madsen oppdaget han i 1958 to falske Tidemand og Gude-bilder.[5]

Sammen med Erling Skaug dro han i november 1966 til Firenze for å bidra til å redde kunstskatter etter at elven Arno hadde flommet over. Plather ledet det nordiske teamet.[6]

Wiesbaden-affæren[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av juni 1984 reiste han etter anmodning fra Arne Huuse til Wiesbaden for å bistå politiet med å identifisere kunstverk. I Wiesbaden kunne Plahter identifisere syv av åtte malerier som hadde forsvunnet fra Norge den 11. oktober 1982, og som hadde en forsikringsverdi på 25 millioner kroner. Det dreide seg om to malerier av Rembrandt (ett landskapsmaleri og ett portrett), to av Picasso («Gitar og glass» til 5 millioner), et maleri av Goya, «Selvportrett» av Vincent van Gogh (4 millioner), og Paul Gauguins portrett av kunstnerens hustru (forsikret for 3 millioner), mens Gaugins «Blomsterkurv» til 1,5 millioner kroner manglet. Politiet utstyrte Plahter med en mikrofon skjult i slipset, og sendte ham av gårde for å overhende 4,3 millioner til kunsttyvene for å få de syv malerirullene. I etterkant kommenterte Plahter dette slik: «Riktignok fikk jeg ikke bind for øynene, og ble ikke kjørt ut i en mørk skog i kjent romanstil. Likevel hadde jeg hjertet i halsen da jeg kom til den beslaglagte bilen og oppdaget pakker og ruller som efter sigende skulle inneholde kunstverkene».[7] Da de syv bildene var blitt returnert, uttalte direktør Knut Berg ved Nasjonalgalleriet at museets nye sikkerhetssystem «vil sette en stopper for at lignende forbrytelser kan gjenta seg».[8] Plahter var derimot skuffet da det siste maleriet kom til rette i mars 1985: «Noe av malingen er falt av, og det er enkelte hull i lerretet».[9]

Skriktyveriet[rediger | rediger kilde]

Plahter mente den 12. februar 1994 at det ikke var tilfeldig at «Skrik» fra 1893 ble stjålet samme dag Vinter-OL 1994 åpnet, og tilføyde at de trodde fem meter ned til bakken var nok til at man ikke trengte gitter foran vinduene av vanlig huskvalitet.[10] Sent i april 1994 fant to gutter en ramme i en veigrøft i Nittedal. Plahter identifiserte rammen som tilhørende det stjålne maleriet, og uttalte at maleriet var meget skjørt, men det så ut til at den som hadde skåret det ut av rammen hadde gjort det på en forsiktig måte. Selve bildet ble funnet i mai 1994, og direktør Knut Berg uttalte at «Skrik skal henges opp igjen i Nasjonalgalleriet så fort som mulig – men på et mindre tyveriutsatt sted denne gang».[11] Plahter og Berg mottok maleriet som var blitt funnet, og de ble ifølge pressen «brakt tilbake til Nasjonalgalleriet. Og da var sikkerheten på topp. Bevæpnede politifolk eskorterte de to og bildet gjennom Oslo sentrum».[12]

Senere saker[rediger | rediger kilde]

  • Da Odd Nerdrum-elevene Elisabeth Lunde, Atle Skudal og Jan-Ove Tuv var sterkt bekymret for «Brudeferden i Hardanger», svarte Plahter:«At den gedigne gullrammen har sprukket er helt naturlig, når treet krymper, åpner rammen seg litt».[13] Noen dager senere holdt han lysbildeforedraget «Svindel med billedkunst i Norge».
  • I 1999 kunne Plahter berette at han i 1994–1995 hadde anmeldt det bergenske Galleri Jonsvoll, men at politiet ikke hadde oppfattet det som en anmeldelse, og derfor ikke kunne henlegge det, men i 2001 erkjente tiltalte falskt.
  • Dømt ble derimot konservatoren fra Stavanger som i 1995 hadde forfalsket signaturen på «Tjernet» av Kitty Kielland.
  • Saken om «klimakravet» oppstod da Audun Eckhoff og Trond Giske i 2009 ville flytte Nasjonalgalleriet, men la til grunn data som Plahter og Erling S. Skaug i 2010 mente var manipulert og feilaktig,[14] men som Françoise Hanssen-Bauer i 2011 sa var rett.

Formidling[rediger | rediger kilde]

I 1998 nevnes han som grunnleggeren av det nye studiet i konservering ved Universitetet i Oslo som ble ledet av Erling S. Skaug, og der Plahter etterhvert også underviste. I 1999 pensjonerte han seg og ble 70 år, med festskrift og symposium ved Det Norske Videnskaps-Akademi. Året etter mottok han St. Olavs Orden og utga «Norsk signaturleksikon» med alle før 1920.[4]

Hans kone Unn Plahter (født 1936) var også ekspert på malerier, etterhvert professor i den maleritekniske historie.[15] I deres private hjem hang i 1989 Ludvig Karsten, Joachim Frich og grafikk av Picasso og han lyttet helst til Bach, eller spilte.[16]


Premier[rediger | rediger kilde]

  • æresmedlem av Norsk Konservatorforbund
  • «Fellow» av The International Institute for Conservation
  • Ridder i første klasse av St. Olavs Orden 2000.[17]

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ www.aftenposten.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Eckhoff, Audun (4. november 2016). «Nekrolog: Leif Einar Plahter». Aftenposten. Besøkt 8. november 2016. 
  3. ^ Gunvor Gjessing (20. februar 1988). «Penselvirtuosen». A-magasinet. 
  4. ^ a b Heidi Solheim Johansen (2. november 1999). «Atelierleder Leif E. Plahter ved Nasjonalgalleriet, lager bok av norske malersignaturer». Aftenposten. 
  5. ^ «Kristiania med K og 4-sifret telefon avslørte falsk maleri. Fint detektivarbeid ved Nasjonalgalleriet». VG. 2. desember 1958. 
  6. ^ F.W. (25. august 1967). «Vår mann i Firenze». VG. 
  7. ^ Erle Bugge Moestue (19. juni 1984). «Nasjonalgalleriet roser tyvene». Aftenposten. 
  8. ^ Erle Bugge Moestue (16. juni 1984). «Bildene snart på plass». Aftenposten. 
  9. ^ Sverre Dalland (27. mars 1985). «De siste åtte bilder vender hjem». Aftenposten. 
  10. ^ «Påfallende sammenfall mellom OL-åpning og Skrik-tyveri». NTB. 12. februar 1994. 
  11. ^ Anders Øvrebø (7. mai 1994). «Munchs "Skrik" funnet uskadd, tre personer pågrepet». NTB. 
  12. ^ «Jakten på kunsttyvene fortsetter». Aftenposten. 8. mai 1994. 
  13. ^ Lena Storvand (6. februar 1997). «Bekymret for "Brudeferden"». VG. 
  14. ^ «Manipulasjon om Nasjonalgalleriet». Aftenposten. 31. desember 2010. 
  15. ^ Ingrid Furseth (8. mars 2001). «Ekspert på maleteknikker». Aftenposten. 
  16. ^ Mette Tellanger Berg (31. oktober 1989). «Han bevarer kunst». Aftenposten. 
  17. ^ «Utnevnt til ridder». Aftenposten. 9. februar 2000. «Nasjonalgalleriets mangeårige førstekonservator, Leif Einar Plahter, ble i går utnevnt til ridder 1. klasse av St. Olavs Orden for fortjeneste av norsk kunst. Overrekkelsen av dekorasjonen fant sted i Nasjonalgalleriet. Der tiltrådte han som fjerde konservator i rekken i 1957.» 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Leif_Einar_Plahter&oldid=23464995»