Lebensborn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fra et Lebensborn-hjem 1943. Dette var føde- eller mødrehjem for ugifte mødre, særlig når mora var «raserein» og faren SS-mann eller tysk soldat. Flaggene viser tydelig at velferdsforetaket Lebensborn e.V. ble drevet av Schutzstaffel (SS), det nazistiske Tysklands militære ordensvesen.

Lebensborn (tysk for «livskilde»), egentlig Lebensborn e.V. eller fullt offisielt navn Lebensborn eingetragener Verein, var en tysk, nazistisk velferdsorganisasjon før og under andre verdenskrig for ugifte mødre som hadde barn med tyske soldater, primært medlemmer av Schutzstaffel (SS), fordi disse allerede hadde gjennomgått en granskning av familiebakgrunn. Ideen bak Lebensborn bygget på völkisch-tenkning og pangermanske forestillinger om å sikre utviklingen av det som ble kalt den «nordiske», «ariske» eller «germanske rasen». Føde- eller mødrehjemmene i organisasjonens regi skulle bidra til en trygg oppvekst for ariske barn, slik at den ariske rasen fremsto mest mulig fulltallig og ren. Lebensborn skulle også sørge for at «raserene» barn fra utenomekteskapelige forhold ble adoptert av tyske familier der de voksne var lojale partimedlemmer. Organisasjonen fikk i tillegg tvangsadoptert enkelte småbarn som var foreldreløse.

Lebensborn-prosjektet ble opprettet av Heinrich Himmler i det nasjonalsosialistiske Tyskland i 1935 og var organisert innenfor RuSHA («Sentralkontoret for rase og bosetning»). Organisasjonen fikk en avlegger i Norge i 1941.

Brev fra Lebensborn i München til en privat tysker med informasjon om to friske gutter på 6 og 8 år som mulige adopsjonskandidater. Brevet er fra 1943.
Moderne fødestue i et Lebensbornheim 1936.
Spedbarnsværelse i et Lebensbornheim 1936.
Barnedåp i et tysk Lebensborn-hjem. Seremonien, som blir ledet av SS-offiserer, er sterkt preget av den militaristiske, tyske nazistaten
Noen av Lebensborn-organiasjonens mødrehjem presentert i en SS-kalender fra 1938.
Fra en utstilling om Lebensborns Evangelisches Hospital Neuenkirchen i krigsmuseet Baracke Wilhelmine i Schwanewede i Niedersachsen.

Fødehjem og bakgrunnen for dem[rediger | rediger kilde]

Organisasjonen drev en rekke mor-og-barn-hjem i Tyskland og Østerrike, og etterhvert i disse okkuperte landene: Polen, Nederland, Belgia, Luxemburg, Frankrike og Norge. Norge var det landet utenom Tyskland som hadde flest Lebensbornhjem. Man ønsket å ta kontroll over mor og barn for senere å bruke barna som erstatning for nedgang i antall tyske fødsler som følge av krigen. Etter Hitlers uttrykkelige ønske ble denne politikken i første omgang iverksatt kun i Norge og Nederland. Danmark var så selvstyrt under første del av okkupasjonen at programmet ikke kunne introduseres der før i 1944.[1] Bare omtrent 1 200 av de ca. 8 000 barna med norsk mor og tysk far som Lebensborn hadde oversikt over, ble likevel født på organisasjonens fødehjem.[2]

Allerede i mai 1940 beskrev en SS-lege muligheten for å oppgradere genmaterialet i «de rasemessig tilbakeliggende sørtyske regionene» ved hjelp av en storstilt forflytning av norske kvinner dit.[3] Men den tyske ekteskapsforordningen av 7.mai 1940, som gjaldt Wehrmacht, nedla generelt forbud mot ekteskap med utenlandske kvinner så lenge krigen pågikk. Vidkun Quisling protesterte mot den underliggende rasismen i at norske kvinner tydeligvis var «gode nok til å være kjærester med tyskerne, men ikke gode nok til [å være] hustruer». Etter okkupasjonen av Danmark, Norge, Nederland og Belgia ble forordningen gjennom en førerordre endret slik at tyske soldater fikk gifte seg med «rasemessig beslektede personer i de germanske nabofolkene i Nederland, Norge, Danmark og Sverige».[4] Det var derfor ikke tillatt for tyske soldater å inngå ekteskap med samiske kvinner, og barn av samiske mødre finnes derfor ikke i Lebensborn-registrene. SS-brosjyren SS für ein Grossgermanien slår riktignok fast at barn som ikke oppfylte utvalgskriteriene, likevel «skal ivaretas og sikres en oppvekst i sunne kår», men «når vurderingen faller dårlig ut, må naturligvis de harde konklusjonene trekkes». Langs Østfronten fantes det heller ikke fødehjem. Den tyske historikeren Barbara Johr har funnet et notat fra 1942 som antar at av seks millioner tyske soldater østpå, ville halvparten ha seksuelle forbindelser med lokale kvinner, og at dette ville resultere i 1,5 millioner fødsler årlig: «Forslaget går ut på å sikre seg de 750.000 tysk-russiske guttebarna og det tilsvarende antall jenter som fødes årlig, til erstatning for bortfallet av tyske fødsler under krigen.» På samme måte som tyske jøder var tvunget til å bære jødiske mellomnavn – Israel for menn, Sara for kvinner – skulle «de uekte barna det her er snakk om, få navnene Friedrich og Luise ved siden av sine russiske navn».[5]

Ekteskapsforordningen ble strengere igjen fra 1942, begrunnet med at ekteskap og forplantning kun var ønskelig innenfor det tyske folk. Ikke minst ventet det «hundretusener av friske, tyske piker hjemme, og dessverre også tallrike unge soldatenker».[6] Ifølge Himmler var norske kvinner «innvendig og utvendig rasemessig i slekt med det tyske folk» og dermed velkomne «mødre av godt blod», men «selv med sin beste vilje ikke i stand til å følge tysk tankegang». Norske kvinner måtte derfor omskoleres, skulle de giftes inn i det tyske samfunn.[7] Men «rasemessig verdifulle kvinner» og barna deres skulle uansett tas hånd om av Lebensborn, «i den hemmelige hensikt å sørge for at uekte barn av tyske militære i størst mulig utstrekning ble fremmedgjort i forhold til – og helst fullstendig løsrevet fra – morens hjemland som det tilhørte ved fødselen». Hitler reserverte seg mot franskmenn: «Vi vil beskytte og ta vare på uekte germanske barn, de franske har vi imidlertid ingen interesse av.» Himmler derimot stod fast på at man måtte koste på seg «en årlig fisketur gjennom Frankrikes germanske befolkning» på utkikk etter verdifulle gener.[8]

Lebensborn i Norge[rediger | rediger kilde]

Mens de andre okkuperte landene bare hadde ett hjem, var det følgende i Norge:

  • GeiloDr. Holms HotellGeilo, opprettet i 1942, 60 mødreplasser/20 barneplasser
  • Godthaab i Bærum, opprettet i 1942, 165 barneplasser, utvidet i oktober 1943 til 250 plasser
  • Hurdalsverk i Hurdal, opprettet i 1942, 40 mødreplasser/80 barneplasser
  • KlekkenKlækken Hotell ved Hønefoss, opprettet i 1942
  • Bergen på Hop i Nesttun ved Bergen, opprettet i 1943, 20 mødreplasser/6 barneplasser
  • StalheimStalheim turisthotell, opprettet i 1943, 100 barneplasser
  • Stadtheim Oslo i Oslo, opprettet i 1943, 20 mødreplasser/6 barneplasser
  • Stadtheim Trondheim i Trondheim, opprettet i 1943, 30 mødreplasser/10 barneplasser
  • Heim Os på Moldegaard i Os ved Bergen, opprettet 1943, 80 barneplasser

Alle hjemmene hadde utelukkende tysk personale. Det ble gitt støtte både i forbindelse med selve fødslene, men også økonomisk hjelp etterpå. Det anslås at det under andre verdenskrig ble født mellom 10 000 og 12 000 barn med norske mødre og tyske fedre. Til sammen hadde Lebensborn registrert ca. 8 000 slike barn.[9]

Under krigen ble mellom 200 og 250 norske barn sendt til Tyskland for adopsjon, og bodde i første omgang på Lebensbornhjemmene Kohren-Sahlis ved Leipzig, Hohehorst ved Bremen og Bad Polzin i Pommern, dagens Polen. Noen av disse barna ble også overlatt til sine tyske fedre. Omkring 80 ble oppsporet etter krigen og gjenforent med sine norske mødre.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Kvinner som var kjærester med tyske soldater eller hadde seksuelle forbindelser med dem, ble i Norge gjerne nedsettende omtalt som «tyskertøser» eller «tyskerjenter» under og etter krigen. Barn som de fikk sammen, ble kalt «tyskerunger» og ofte i årevis utsatt for mobbing og sosial fordømmelse.

Etter krigen ble mødrene straffet relativt hardt under landssvikoppgjøret. Også barna ble fratatt en rekke rettigheter, og mange ble tvangsadoptert bort, sendt på institusjoner for mentalt tilbakestående, uten at det forelå noe medisinsk grunnlag for dette. Mange ble utsatt for mishandling og/eller seksuelle overgrep. I tillegg fravek man en del lover, blant annet ble noen av barna fratatt norsk statsborgerskap (fra 1950 kunne de søke om det etter fylte 18 år), og de fikk heller ikke barnetrygd eller barnebidrag fra fedrene.

Daværende statsminister Kjell Magne Bondevik ba i 1998 om offisiell unnskyldning for behandlingen og de overgrep disse barna hadde blitt utsatt for. De som kunne dokumentere mishandling og overgrep, skulle får en erstatning opp til kr 200 000.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ebba D. Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 189), forlaget Oktober, Oslo 2009, ISBN 978-82-495-0592-0
  2. ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 187)
  3. ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 183)
  4. ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 75)
  5. ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 188-89)
  6. ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 131)
  7. ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 129)
  8. ^ Ebba Drolshagen: De gikk ikke fri (s. 187-8)
  9. ^ Eva Simonsen: "Into the open – or hidden away? – The construction of war children as a social category in post-war Norway and Germany " I: NORDEUROPAforum (2006:2), s. 25-49, [1]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]