Lavskrike
| Lavskrike | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Perisoreus infaustus Linnaeus, 1758 | |||
| Synonymi | |||
| Corvus infaustus | |||
| Populærnavn | |||
| lavskrike, rødskjære, rauskjære | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Spurvefugler | ||
| Familie | Kråkefamilien | ||
| Underfamilie | Perisoreinae | ||
| Slekt | Perisoreus | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | boreal barskog (taiga) | ||
| Utbredelse: | |||
 - kartet er unøyaktig i øst | |||
| Inndelt i | |||
| |||
Lavskrike (Perisoreus infaustus) er en kråkefugl i slekten Perisoreus, som ellers består av kun to andre arter. Lavskrike er utbredt i lavkledd barskog, fra Norge til Øst-Sibir, og den er en utprega standfugl innenfor utbredelsesområdet.
I Norge kan lavskrika kjennes igjen på den gråbrune livlige fjærdrakta. Den har klar rustrød farge på vingetegningene, stjerten, og overgumpen. Arten hamstrer mat og er kjent for å være uredd folk, og den nærmer seg ofte mennesker i skogen, i sin søken etter en lettvint matbit. Den har også spilt ei viktig rolle i skandinavisk folklore, og den regnes som opphavet til betegnelsen «ulykkesfugl».
Biologi[rediger | rediger kilde]
Lavskrika måler cirka 25–31 cm og veier omkring 72–101 g.[1] Den er altså noe mindre enn nøtteskrike (Garrulus glandiarius) og litt større enn gråtrost (Turdus pilaris).
Arten varierer i farge geografisk, og er mest grå i det sentrale Sibir (ssp. yakutensis), mens den blir gradvis mer rustrød i fargen vestover og østover for denne underarten.[1] Kjønnene har tilnærmet lik fjærdrakt, men hunnene skiller seg med et noe brunere ryggparti og ellers noe dusere farger. Hannene blir noe større enn hunnene.[1] Underartene skiller seg mest gjennom fargene.[1]
Den iøynefallende fjærdrakta hos nominatformen er gråbrun med en brunsvart krone og rustrød overgump og stjertsider. De midtre halefjærene er askegrå. Også vingeknokene er klart rustrøde på oversida, godt synlige i flukt. Strupen er gråaktig, det svarte nebbet er lite og rettpekende, og fjærene på neseåpningene danner en liten beige fjærdusk over nebbet. Øyne og tarsen er svarte.
Flukta er smidig og rolig, med glidende innslag, og de bruker å røre seg fra tre til tre. De kan ofte minne om ei stor meis når den klatrer opp og ned greinene.[2]
Lavskrika er stort sett taus, men trass det har den et brett register, og mange av lydene likner på nøtteskrikas.[3] I blant høres et kort, jamrende gee, et stigende kui samt et noe tynnere kiij. Når fuglen er opphissa kan han gi et skrikende, høgt kreeh eller mjauende ”geeeh”; begge lyder har mange likskaper med nøtteskrika, men lyder fra lavskrika er spedere. Sangen er sjeldent hørt, jamring, kvitrende og kvislende fuglesang som bare kan høres innenfor cirka 20 meters avstand. Begge kjønna synger.[3]
Lavskrika er en standfugl som forekommer over store deler av den nordre barskogsregionen fra Fennoskandia, gjennom Russland østover til Stillehavet. I Norge forekommer arten på Østlandet og nordover til Tana og Stabbursdalen, og i Øst-Finnmark. Den forekommer bare sporadisk i Nordland og Troms fylke. Størrelsen på populasjonen i Norge er ikke kjent, men grovt estimert til 10 000 til 50 000 par.[4]
Taksonomi[rediger | rediger kilde]
Lavskrika var en av artene som Linné opphavlig beskrev i Systema Naturae fra 1700-tallet. Han plasserte den i gruppa sammen med kråkefugler under navnet Cractes infaustus.[5]
Storparten av de ti underartene som arten opprinnelig ble inndelit i ble beskrevet i begynnelsen av 1900-tallet av Peter Petrovic Sushkin, Boris Stegmann og Sergei Alexandrovich Buturlin, aktive ved den ornitologiske avdelinga på Zoologisk institutt ved Det russiske vitenskapsakademiet.[6] Det har imidlertid hersket stor forvirring om antallet underarter gjennom år. Noen mener de kan være så mange som 17, andre så få som 4–5.[7] I øyeblikket regner man ni underarter, der flere tidligere beskrevne nå inngår som synonymer. I så måte er manteufeli inkludert i nominatformen; monjerensis er inkludert i rogosowi; bungei og sokolnikowi er inkludert i yakutensis; suschkini er inkludert i sibericus; varnak er inkludert i tkachenkoi, og sakhalinensis er inkludert i maritimus. Videre har rasen ostjakorum blitt inkludert som et juniorsynonym til rogosowi.[1]
Inndeling[rediger | rediger kilde]
Inndelingen under følger HBW Alive og er i henhold til dos Anjos & Bonan (2017)[8]. Oppdelingen av underfamilier følger Jønsson et al. (2016).[9] Alle norske navn følger Norsk navnekomité for fugl (NNKF) og er i henhold til Syvertsen et al. (2008),[10] med unntak for navn gitt i parentes. Disse har fortsatt ikke fått avklart sitt norske navn og må derfor kun betraktes som beskrivende uttrykk.
- Passeriformes, spurvefugler
- Passeri, sangfugler
- Corvoidea
- Corvidae, kråkefamilien
- Perisoreinae
- Perisoreus
- P. canadensis, gråskrike
- P. infaustus, lavskrike
- P. i. infaustus (Linnaeus, 1758), nominatforma er utbredt deler av Norge, Sverige, Finland og på Kolahalvøya og Karelen sørover til Estland.
- P. i. rogosowi Sushkin & Stegmann, 1929, utbredt i Nord-Russland østover (sørover til 64 °N) til det vestlige Lena-bassenget.
- P. i. yakutensis Buturlin, 1916, utbredt i Sibir, fra Jenisej og østover til Anadyrland.
- P. i. ruthenus Buturlin, 1916, utbredt i Vest-Russland, fra St. Petersburg og østover til Tomsk, og sørover til den møter ssp. rogosowi.
- P. i. sibericus (Boddaert, 1783), utbredt i det sentrale Sibir og det nordre Mongolia.
- P. i. tkachenkoi Sushkin & Stegmann, 1929, utbredt i det østre sør-sentrale Russland, fra Jakutsk sør til Zigansk og østover til det midtre Amur og Stanovojfjellene.
- P. i. opicus Bangs, 1913, utbredt i det østre Kasakhstan, Nordvest-Kina (Xinjiang) og det sør-sentrale Russland (Tuva, Altajfjellene og Sajanfjellene).
- P. i. caudatus Buturlin, 1913, utbredt i det nordlige sentrale Mongolia og det sentrale sørlige Russland (Burjatia).
- P. i. maritimus Buturlin, 1915, utbredt i Amurland, Ussuriland og på Sakhalin i Russland, samt i nordøstre Heilongjiang i Kina.
- P. internigrans, sotskrike
- Cyanopica
- Perisoreus
- Perisoreinae
- Corvidae, kråkefamilien
- Corvoidea
- Passeri, sangfugler
Økologi[rediger | rediger kilde]
Habitat[rediger | rediger kilde]
Lavskrika trives i gammel boreal barskog rik på lav og opptrer typisk i granskog (Picea), furuskog (Pinus) og lerkeskog (Larix) med enkelte innslag av bjørk (Betula).[1] Habitatet befinner seg i lavlandet og ved foten av fjellformasjoner, i Altajfjellene opp mot 2 200 moh.[1] i Norge er den mest tallrik i høyereliggende eldre barskoger østafjells. Arten foretrekker gammel skog med tette kroner, gjerne eldre en 60 år. Tett skog gir effektivt vern mot predatorer, som eksempelvis hønsehauk.[11]
De voksne fuglene bruker mer tid på marka og til søk etter føde i skoger dominert av gran enn i skog som er dominert av furu og har høye greinløse stammer. De bruker tettere skog mer sparsomt, likevel brukes slik skog av ungfugler og unger som nettopp har forlatt reiret.[11]
Hekking[rediger | rediger kilde]
Hekkinga tar til fra slutten av mars til mai, litt avhengig av utbredelsen. Arten er monogam og danner livslange parforhold. Den bygger reirene solitært, men i noen tilfeller kan andre fugler hjelpe til med inkubasjonen av eggene og matingen av ungene. Man antar at dette er unge fugler, trolig avkom fra tidligere hekkinger. Størrelsen på reviret varierer mellom 50 og 150 hektar.[1]
Redet bygges typisk med en avstand på 500–1 000 m til andre reder.[1] Begge kjønn bidrar med byggingen, og reiret består av en base av pinner, kvister, lav og bark. Hele byggeprosessen tar gjerne 11–26 dager.[1] Det er nøye konstruert, plassert lavt og tett mot en trestamme av gran, furu, lerk eller bjørk. Reiret fôres med never og fjær fra ulike arter hønsefugler som storfugl, orrfugl og ryper. Iblant har en observert lavskrike plukke opp fjær som først blir plassert i barksprekker i tre, for senere bruk som reirmateriale.[12]
Hunnen legger 3–5 egg som er skittenhvite med grønnaktig skjær, tegnet med grå og grønnbrune flekker. Rugingen tar cirka 19 døgn og utføres av hunnen alene. Hannen mater avkommet alene de første dagene, deretter bidrar begge med føden. Ungene blir i reiret i cirka 21–24 dager, men de mates av foreldrene i opp mot en måned etter at reiret er forlatt.[1] I denne perioden er fuglene veldig varsomme med å avsløre reirplassen. Kråke, ravn og nøtteskrike er de fremste årsakene til mislykket hekking, og til og med ekorn kan angripe reiret. Hekkesuksessen er lavere rundt avfallsplasser og lignende, der andre kråkefugler fins. Arten har dessuten større suksess i områder med tett eldre skog enn i mer fragmentert skog.
Føde[rediger | rediger kilde]
Lavskrika er alteter og dietten består bær, særlig blåbær, frø, ulike insekter og deres larver, spesielt biller (Coleoptera) og sommerfugler (Lepidoptera), samt virvelløse dyr, mindre pattedyr (som smågnagere), åtsler, fugleunger, sopper, etter hva det er tilgang på.[1][11]
Fra og med juli til den første snøen faller, hamstrer lavskrikene mat til vinteropplag.[12] Maten samles inn individuelt og nesten alle lavskriker tar av sine egne forråd. Lavskrika finner igjen ca. 90 % av hamstrede matbiter, noe som krever stor minnekapasitet.[12]
Under høyvinteren senker lavskrika kroppstemperaturen for å spare energi, og er mye inaktiv.[12]
Dette er ingen sky fugl og turgåere i skogen får ofte se fuglen som kan oppføre seg nysgjerrig nær mennesker. Etter bare kort tid kan ville lavskriker la seg håndmate som tam gråspurv gjør.
Etymologi og folklore[rediger | rediger kilde]
Flere steder har lavskrika ord på seg for å bringe uflaks, og både i Norge og Sverige har begrepet ulykkesfugl vært knyttet til arten fra gammelt av.[13][14] Det vitenskapelige navnet er Perisoreus infaustus, som ordrett oversatt betyr «ulykkesbringende pratmaker».[15] På tysk heter arten Unglücksheher (bokstavelig ulykkesskrike). Folkesagn sier at den hørte huldra og det underjordiske, og at den ikke lar skogsfuglfellene være i fred. Om en skjøt lavskrike ble ikke våpenet brukbart etterpå.[15]
Lavskrika fikk det vitenskapelige navnet i 1819,[15] og navnet er nevnt første gangen rundt 1730.[16] Linnés elev, doktor Johan Otto Hagström, skrev dette fra reisen i Jämtland 1749:
Om en skytt möter fågeln rökiuxan uti skogen, så skal han omöjligen få skiuta något djur den dagen. Om en resande råkar få se samma olyksfågel rökiuxan, så händer honom något ledsamt om dagen.
I Norge er andre lokale navn på arten blant annet raudskjor, raudskrike, tellkjuksa og lavkjosa.[13]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e f g h i j k l Madge, S. (2018). Siberian Jay (Perisoreus infaustus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/60731 on 21 July 2018).
- ^ Bertel Bruun, Lars Svensson, Håkan Delin (1989). Alla Europas fåglar i farge (8 utg.). ISBN 91-34-50858-9.
- ^ a b Svensson, Lars et al, (1999) Gyldendals store fugleguide, Gyldendal ISBN 82-05-25554-7
- ^ Jørgensen, Finn. Norsk vinterfuglatlas: Fuglenes utbredelse, bestandsstørrelse og økologi vinterstid. Trondheim: Norsk ornitologisk forening. ISBN 978-82-7852-073-4.
- ^ Carl von Linné (1758). Systema naturae (1 utg.). Holmae.[død lenke]
- ^ Department of Ornithology (2007) History; until mid 20th century, www.zin.ru, lest 2008-08-15
- ^ Dickinson, E.C. & Christidis, L. eds. (2014) The Howard and Moore Complete Checklist of the Birds of the World. 4th edition, Vol. 2. Passerines. Aves Press, Eastbourne, UK.
- ^ dos Anjos, L. & Bonan, A. (2017). Crows (Corvidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
- ^ Jønsson, K.A., P.-H. Fabre, J.D. Kennedy, B.G. Holt, M.K. Borregaard, C. Rahbek, and J. Fjeldså (2016), A supermatrix phylogeny of corvoid passerine birds (Aves: Corvides), Mol. Phylogenet. Evol. 94, 87-94.
- ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
- ^ a b c «ArtDatabankens faktablad: lavskrika» (PDF). Besøkt 5. august 2008.[død lenke]
- ^ a b c d Ulfstrand, Staffan (2007). Fågelliv (1. utg.). s. 89-99. ISBN 978-91-7247-162-7.
- ^ a b Vik, Rolf (1962). Fuglene i farger. Oslo: Aschehoug (W. Nygaard).
- ^ Jobling, J. A. (2018). Key to Scientific Names in Ornithology. In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.) (2018). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from www.hbw.com).
- ^ a b c Carl-Fredrik Lundewall, Mats Åke Bergström (1988). Fåglar i Norden (2 utg.). s. 229. ISBN 91-534-1665-1.
- ^ «Sveriges ornitologiska førening - Lavskrika».[død lenke]
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) lavskrike i Global Biodiversity Information Facility
- (no) lavskrike hos Artsdatabanken
- (sv) lavskrike hos Dyntaxa
- (en) lavskrike hos Fauna Europaea
- (en) lavskrike hos Fossilworks
- (en) lavskrike hos ITIS
- (en) lavskrike hos NCBI
- (en) Kategori:Perisoreus infaustus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Perisoreus infaustus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Perisoreus infaustus – detaljert informasjon på Wikispecies
- Om lavskrike på Miljolære.no
- Om lavskrike på snl.no
