Lavskrike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lavskrike
Lavskrike
Vitenskapelig(e)
navn
:
Perisoreus infaustus
Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: lavskrike
Hører til: lavskriker,
kråkefugler,
spurvefugler
Habitat: barskog
Utbredelse: Eurasia


Lavskrike (Perisoreus infaustus) er en kråkefugl som forekommer i lavkledd barskog fra Norge til østre Sibir, og er en utprega standfugl innenfor utbredelsesområdet. Lavskrika kjennes igjen på den gråbrune livlige fjærdrakta, og den har ei klar rustrød farge på vingetegningene, stjerten, og overgumpen. Lavskrika er kjent for å være mye uredd, og nærmer seg ofte til menneske i skogen i søk etter føde. Den har også spilt ei viktig rolle i folklore.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Lavskrika er mindre enn de fleste kråkefugler, har en gjennomsnittlig lengde på 26-29 centimeter, et vingespenn på 40-46 centimeter og ei vekt på 80-95 gram. Den er mindre enn slektningen nøtteskrike (Garrulus glandiarius) og litt større enn gråtrost. Den iøynefallende fjærdrakta er gråbrun med en brunsvart krone og rustrød overgump, samt stjertsidene. De midterste stjertfjærene er askegrå. Også vingeknokene er klart rustrøde på oversida, tydeligst synlig i flukta. Strupen er gråaktig, det svarte nebbet er lite og rettpekende, og fjærene på neseåpningene danner en liten beige fjærdusk over nebbet. Øyne og tarsen er svarte. Kjønna er like, men hunnene er litt mindre, og unge lavskriker skiller seg med et noe brunere ryggparti og mer ensfarga fjærdrakt.

Flukta er smidig og rolig, med glidende innslag, og de bruker å røre seg fra tre til tre. De kan ofte minne om ei stor meis når den klatrer opp og ned greinene.[1]

Lavskrika er stort sett taus, men trass det har den et brett register, og mange av lydene likner på nøtteskrikas.[2] I blant høres et kort, jamrende gee, et stigende kui samt et noe tynnere kiij. Når fuglen er opphissa kan han gi et skrikende, høgt kreeh eller mjauende ”geeeh”; begge lyder har mange likskaper med nøtteskrika, men lyder fra lavskrika er spedere. Sangen er sjeldent hørt, jamring, kvitrende og kvislende fuglesang som bare kan høres innenfor cirka 20 meters avstand. Begge kjønna synger.[2]

Utbredelse og taksonomi[rediger | rediger kilde]

Lavskrika er en standfugl som forekommer over store deler av den nordre barskogsregionen fra Fennoskandia, gjennom Russland østover til Stillehavet.

Lavskrika var en av artene som Linné opphavlig beskrev i Systema Naturae fra 1700-talet. Han plasserte den i gruppa sammen med kråkefugler under navnet Cractes infaustus.[3]

Storparten av de ti underartene som arten deles opp i blei beskrevet i begynnelsen av 1900-tallet av Peter Petrovic Sushkin, Boris Stegmann og Sergei Alexandrovich Buturlin, aktive ved den ornitologiske avdelinga på Zoologisk institutt ved Det russiske vitenskapsakademiet.[4]

Følgende liste av underarter med utbredelse er etter Larsson 2001:

  • Perisoreus infaustus infaustusnominatforma forekommer i sentrale og nordre Skandinavia, i nordre Finland og på Kolahalvøya
  • Perisoreus infaustus ostjakorum (Sushkin & Stegmann, 1929) – forekommer i nordeuropeiske delen av Russland nord om 64° N og øst til elva Jenisej.
  • Perisoreus infaustus ruthenus (Buturlin, 1916) – forekommer fra Onegasjøen og øst til områda rundt Barnaul og Tomsk i vestre Sibir.
  • Perisoreus infaustus yakutensis (Buturlin, 1916) – forekommer fra Jenisej og øst til Tsjukotka.
  • Perisoreus infaustus opicus (Bangs, 1913) – forekommer i sentrale og vestrussiske områda av fjellkjedene Altai og Sayan.
  • Perisoreus infaustus rogosowi (Sushkin & Stegmann, 1929) – forekommer i Sentral-Sibir, fra områda rundt Tomsk og øst til områda rundt Irkutsk.
  • Perisoreus infaustus sibericus (Boddaert, 1783) – forekommer i nordre Mongolia og øst til Transbajkal.
  • Perisoreus infaustus varnak (Sushkin & Stegmann, 1929) – forekommer i fjellkjeda Stanovoy og rundt de øvre delene av Amur i Øst-Sibir.
  • Perisoreus infaustus sakhalinensis (Buturlin, 1916) – forekommer i områda rundt de nedre delene av Amur og i Sakhalin
  • Perisoreus infaustus maritimus (Buturlin, 1915) – forekommer i Primorskij kraj og nordøstre Heilongjiang.

Forekomst i Norge[rediger | rediger kilde]

Lavskrika forekommer i barskog på Østlandet nordover til Tana og Stabbursdalen, og i Øst-Finnmark. Den forekommer bare sporadisk i Nordland og Troms fylke. Størrelsen på populasjonen i Norge er ikke kjent, men grovt estimert til 10 000 til 50 000 par.[5]

Økologi[rediger | rediger kilde]

Habitat[rediger | rediger kilde]

Lavskrika trives i gammel granskog rik på lav, arten kan dessuten observeres i andre typer av barskog. De foretrekker gamle, lukka skoger, oftest eldre en 60 år, tett skog gir effektivt vern mot predatorer som eksempelvis hønsehauk.[6]

Lavskrika eter gjerne brød,

De voksne fuglene bruker mer tid på marka og til søk etter føde i skoger dominert av gran enn i skog som er dominert av furu med høge stammer. De bruker den mest tette skogen mye sparsomt, likevel kan slik skog brukes av ungfugler nylig komne ut fra reiret.[6]

Hekking[rediger | rediger kilde]

Hekkinga tar til fra slutten av mars til begynnelsen av april. Reiret blir bygd av begge kjønna, og består av en base av pinner, kvister, lav og bark. Det er nøye konstruert, plassert lavt og tett mot en trestamme av gran, bjørk eller furu. Reiret fôres med never og fjær fra ulike arter hønsefugler som storfugl, orrfugl og ryper. Iblant har en observert lavskrike plukke opp fjærer som først blir plassert i barksprekker i tre, for senere bruk som reirmateriale.[7]

og flyr i vekk med byttet.

Hunnen legger 3-5 egg som er skittenkvite med grønaktig skjær, tegna med grå og grønnbrune flekker. Rugetida er ca. 20 dager. Begge kjønna mater ungene i rundt 20-24 døgn, i denne perioden er fuglene veldig varsomme for å unngå at reiret blir oppdaga. Kråke, ravn og nøtteskrike er de fremste årsakene til ei mislykka hekking, og til og med ekorn angriper reirplassen. Hekkesuksessen har vist seg å være mindre i revir med bland anna avfallsplasser der andre kråkefugler fins. Lavskrika har større framgang i område med relativt tett eldre skog en i fragmentert skog. Størrelsen på reviret varierer mellom 50 og 150 hektar.

Føde[rediger | rediger kilde]

Lavskrika er alteter og dietten deres er stort sett bær, særlig blåbær, samt mindre pattedyr, insekt, fugleunger, og sopp, etter hva det er tilgang på.[6]

Fra og med juli til den første snøen faller, hamstrer lavskrikene mat til vinteropplag.[7] Føda samles inn individuelt og mest alle lavskriker tar av sina eigne forråd. Lavskrika finner att ca. 90 % av hamstra matbiter, noe som krever en stor minnekapasitet.[7]

Under høyvinteren senker lavskrika kroppstemperaturen for å spare energi, og er mye inaktiv.[7]

Dette er ingen sky fugl og turgåere i skogen får ofte se fuglen som kan oppføre seg nysgjerrig nær menneske. Etter bare kort tid kan ville lavskriker mye vel late seg handmata likt en tam gråspurv gjør.

Namn og folklore[rediger | rediger kilde]

Illustrasjon av lavskriker fra Naumanns fuglebok Naturgeschichte der Vögel Mitteleuropas fra 1905.

Flere steder har lavskrika ord på seg for å bringe uflaks. I Norge har navnet ulykkesfugl vært brukt lokalt.[8] Det vitenskaplige navnet er Perisoreus infaustus, som ordrett oversatt betyr "Ulykkesbringende pratmaker".[9]tysk heter arten Unglücksheher (lit. Ulykkesskrike). Folkesagn sier att den hørte huldra og det underjordiske, og att den ikke lar skogsfuglfellene være i fred. Om en skjøt lavskrike blei ikke våpenet brukbart etterpå.[9] Lavskrika fikk det vitenskaplige navnet i 1819,[9] og navnet er nevnt første gangen rundt 1730.[10] Linné sin elev, doktor Johan Otto Hagström, skrev dette fra reisa i Jämtland 1749:

Sitat Om en skytt möter fågeln rökiuxan uti skogen, så skal han omöjligen få skiuta något djur den dagen. Om en resande råkar få se samma olyksfågel rökiuxan, så händer honom något ledsamt om dagen. Sitat

I Norge er andre lokale navn på arten mellom anna raudskjor, raudskrike, tellkjuksa og lavkjosa.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bertel Bruun, Lars Svensson, Håkan Delin (1989). Alla Europas fåglar i farge (8 utg.). ISBN 91-34-50858-9. 
  2. ^ a b Svensson, Lars et al, (1999) Gyldendals store fugleguide, Gyldendal ISBN 82-05-25554-7
  3. ^ Carl von Linné (1758). Systema naturae (1 utg.). Holmae. 
  4. ^ Department of Ornithology (2007) History; until mid 20th century, www.zin.ru, lest 2008-08-15
  5. ^ Jørgensen, Finn. Norsk vinterfuglatlas: Fuglenes utbredelse, bestandsstørrelse og økologi vinterstid. Trondheim: Norsk ornitologisk forening. ISBN 978-82-7852-073-4. 
  6. ^ a b c «ArtDatabankens faktablad: lavskrika» (PDF). Besøkt 5. august 2008. 
  7. ^ a b c d Ulfstrand, Staffan (2007). Fågelliv (1. utg.). s. 89-99. ISBN 978-91-7247-162-7. 
  8. ^ a b Vik, Rolf; Karl Aage Tinggaard (1962). Fuglene i farger. Oslo: Aschehoug (W. Nygaard). 
  9. ^ a b c Carl-Fredrik Lundewall, Mats Åke Bergström (1988). Fåglar i Norden (2 utg.). s. 229. ISBN 91-534-1665-1. 
  10. ^ «Sveriges ornitologiska førening - Lavskrika». 


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Perisoreus infaustus – bilder, video eller lyd