Lars von Engeström

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lars von Engeström
Født24. des. 1751[1]Rediger på Wikidata
Lunds domkyrkoförsamling[1]
Stockholm[2]
Død19. aug. 1826[1]Rediger på Wikidata (74 år)
Jankowice[1]
BeskjeftigelseDiplomat, politiker Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedLunds universitet
UtdannelseJurist
EktefelleRozalia Drya-Chlapowska (1790–)[1]
FarJohannes Engeström[1]
MorMargareta Benzelstierna
SøskenAdolph von Engeström
Gustaf von Engeström[1]
Jacob von Engeström[1]
Johan von Engeström[1]
Jonas von Engeström
BarnStanislaus von Engeström
NasjonalitetSverige
SpråkSvensk, polsk, fransk
Medlem av
8 oppføringer
Kungliga Vetenskapsakademien (1810–)
Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien (1793–)
Kungliga Vetenskaps-Societeten i Uppsala (1810–)
Kungliga Skogs- och Lantbruksakademien (1812–)
Kungliga Musikaliska Akademien (1813–)
Kungliga Patriotiska Sällskapet (1813–)
Académie de Marseille (1816–)
Svenska Bibelsällskapet (1813–)
Utmerkelser
7 oppføringer
Serafimerordenen (1809)[3]
Kommandør av Nordstjerneordenen (1805)[3]
Karl XIIIs orden (1811)[3]
Storkors av Æreslegionen (1810)[3]
Den sorte ørns orden (1813)[3]
Storkors av Sankt Stefans orden (1814)
Ridder av Nordstjerneordenen (1790)[3]

Lars von Engeström (født 24. desember 1751, død 19. august 1826) var en svensk greve, diplomat, politiker og svensk utenriksstatsminister (1809-1824). I Norge er han mest kjent for sin befatning med gjeldsoppgjøret med Danmark og Bodøsaken.

Unge år[rediger | rediger kilde]

Lars von Engeström var sønn av biskopen og prokanslern (akademisk tittel) Johannes Engeström og Margareta Benzelstierna, datter av erkebiskop Jacob Benzelius av Bureætten og Katarina Edenberg. Etter juridisk eksamen ved Lunds universitet begynte han kun 19 år gammel ved kong Adolf Fredriks kanselli, der han arbeidet i tolv år.

Diplomatisk tjeneste[rediger | rediger kilde]

Deretter fikk han andre, diplomatiske oppdrag. Mellom 1782 og 1787 var han Sveriges chargé d'affaires i Wien. Siden reiste han til Warszawa for å lære seg mer om Polen og for å arbeide for at Polen skulle stå på Sveriges side mot Russland i det da pågående såkalte Gustav IIIs russiske krig. I 1788 ble han utnevnt til ministerresident og i 1790 til envoyé ved hoffet i Warszawa. I 1790–1791 medvirket han til å forsøke å få Gustav III valgt til polsk konge, dog uten fremgang. Han arbeidet også i høy grad for Sverige i krigen mot Russland og hadde en stor del av æren for alliansen mellom Preussen og Polen i 1790 som gav Sverige mektige allierte. Engeström fikk rettigheter som polsk adelsmann og var virksom i det politiske livet der.

Unåde i Sverige[rediger | rediger kilde]

I 1792, samme år som Gustav III ble myrdet på operaen i Stockholm, kom Engeström tilbake til Sverige og ble utnevnt av Gustav IV Adolfs formynderregjering til hovkansler og representant (ledamot) i rikets allmänna ärendens beredning. Han havnet dog i unåde hos Reuterholm, som hadde en sterk stilling innen regjeringen, og allerede i 1793 ble han fratatt sine politiske oppdrag og ble sendt som svensk sendebud til London. Der var han i to år, hvoretter han ble utnevnt til minister i Wien, en post han aldri tiltrådte da den østerrikske regjeringen ikke ville ha han der på grunn av at han på reisen fra England hadde et lengre stopp i Paris, der revolusjonen hadde funnet sted noen år før.

I 1796–1798 var han i Tyskland uten noen diplomatisk ansettelse og i 1798–1803 tjenestgjorde han som envoyé ved det prøyssiske hoffet. Deretter fikk han ingen flere oppdrag av regjeringen og han flyttet til sitt gods i den prøyssiske delen av Polen som han fått da han i 1790 giftet seg med Rozalia Drya-Chlapowska.

I nåde og utenriksminister[rediger | rediger kilde]

I 1809 ble han så utnevnt til prøssisk-polsk starosta, en utnevning som dog samme år ble tilbakekalt av den nye kongen Karl II, da Engeström ble kalt hjem til Sverige for å ta over som kanslipresident etter Ehrenheim. Etter den nye regjeringserklæringen fikk han den nyopprettede tittelen utrikesstatsminister (utenriksminister). Ettersom von Engeström politiske idéer var mer konservative enn de fleste andre politikeres kom han mer enn en gang i konflikt med representantene i konseljen. Men ettersom Gustav IV Adolf hadde stor respekt for han fikk han ofte sin vilje igjennom uansett.

På grunn av at han hadde vært motstander av valget av Karl Johan til ny regent i 1818 forsøkte Engeström da han enda ble valgt til konge å blidgjøre han gjennom å hjelpe til å gjennomføre sine planer, som var i reaksjonær retning. Dette gjorde opposisjonen misfornøyd og da Engeström ikke lengre orket å motstå avgikk han i 1824 fra sitt embete og reiste til hustruens arvegods i Polen, der han avled i 1826 etter en tids sykdom. Da han avgikk fikk han en for tiden meget generøs pensjon på 10 000 riksdaler, hvorav hans hustru skulle få en tredjedel ved hans bortgang.[4]

Engeström ble i 1810 innvalgt som representant (ledamot) nummer 342 av Kungliga Vetenskapsakademien, og den 12. februar 1793 ble Engeström æresrepresentant (hedersledamot) av Kungliga Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien.[5]

1876 gav Elof Tegnér ut to bind av von Engeströms Minnen och anteckningar. Hans store håndskriftssamling, kalt Engeströmska samlingen, finnes stort sett på Kungliga biblioteket i Stockholm.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i Svenskt biografiskt lexikon, «Lars Engeström, von», Svensk biografisk leksikon-ID 16158[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Sejm-Wielki.pl profil-ID 5.570.1[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d e f www.adelsvapen.com[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Lars von Engeström i Herman Hofberg, Svenskt biografiskt handlexikon (2. utgave, 1906)
  5. ^ Matrikel över ledamöter av Kungl. Vitterhetsakademien och Kungl. Vitterhets Historie och Antikvitets akademien, Bengt Hildebrand (1753–1953), Margit Engström och Åke Lilliestam (1954–1990), Stockholm 1992 ISBN 91-7402-227-X s. 19f

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]