Lars Tiller

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lars Tiller
Lars Tiller (t.v.) med billedhuggerne Kristofer Leirdal og Edith Aas, ca. 1954
Schrøderarkivet/Sverresborg-SVB
Født28. februar 1924
Trondheim
Død23. november 1994 (70 år)
Trondheim
BeskjeftigelseKunstmaler Rediger på Wikidata
BarnBarbro Maria Tiller
NasjonalitetNorsk
UtmerkelserTrondheim kommunes kulturpris (1991)
FeltMaler, tegner, grafiker
UtdannelseStatens kunstakademi
Inspirert avKubismen, Fernand Léger, Piet Mondrian[1] m.fl.
UtstillingDebut 1946
OffentligTrondheim, Meldal, Bryne, Oslo, New York, Kiel, Östersund[2]
InnkjøptNG, RG, NKR
PriserTrondheim kommunes kulturpris 1991
Lars Tiller på Commons

Lars Johan Tiller (født 28. februar 1924 i Trondheim, død samme sted 23. november 1994) var en norsk maler, tegner og grafiker. Han var mest kjent for sine abstrakte malerier, i et geometrisk formspråk som han utviklet og foredlet gjennom 1950- og 1960-tallet. Han arbeidet også med kulltegning i store formater, både i akademitiden og som lærer ved Arkitektavdelingen på NTH. På sine eldre dager arbeidet han mest med grafikk. Han var en av kunstnerne i Gruppe 5.

Vår tids landskap er gjennombrutt av stålkonstruksjoner. Er det nå helt sikkert at et gammelt stabbur eller en nedlagt mølle er vakrere, at det gir en større estetisk glede å se på en forfallen utløe eller interiøret av et avlegs [sic] , tungvint landsens kjøkken enn å se på et bygningsstillas eller en teknisk konstruksjon?

Lars Tiller[3]

Livsløp[rediger | rediger kilde]

Det røde huset er Tillers barndomshjem
Foto: Kj. Lie

Barndom på Møllenberg[rediger | rediger kilde]

Lars Tiller vokste opp i bydelen Møllenberg i Trondheim, som den nest yngste av fire søsken. Familien hadde leilighet i bestefarens bygård. Møllenberg på den tiden er ofte omtalt som et arbeiderstrøk, men det bodde også håndverkere og funksjonærer der.[4]

Faren var kontorist hos NKL og moren var hjemmeværende. Hans to år yngre bror, Per Olav, som var en viktig kamerat i oppveksten, har beskrevet oppvekstmiljøet og -tiden i to erindringsbøker, Førkrigsbarndom og Hverdag i krig.

Tiller ble kjent med malerkunsten allerede i barndommen. I Trondhjems Kunstforenings faste galleri stiftet han bekjentskap med den profesjonelle kunsten, både gjennom malerier og skulpturer av kjente norske og utenlandske kunstnere. I familien hadde han en ivrig amatørmaler i den eldre broren Kåre, som senere ble arkitekt. Faren tegnet og malte også en del.[5]

En kunstinteressert gymnasiast[rediger | rediger kilde]

«Le Chapeau de paille» av Rubens

I gymnastiden tegnet Tiller plakater for gymnasforeningen, og han malte. Han kopierte blant annet Rubens' kjente «Le Chapeau de Paille» (stråhatten), så det ble «akkurat likt».[6]

Interessen for kunst var stor, han skrev innlegg i avisen om kunst og kunstforståelse, og han gikk ofte i kunstforeningen og studerte bilder av blant andre Bjarne Ness.[7] Han var opptatt av bilder på flere måter: malerier og tegninger; fotografier, som han selv fremkalte og kopierte; og de indre bildene poesien kunne gi ham. Et sentralt motiv i flere av bildene han malte langt senere, var inspirert av Charles Baudelaires dikt «Invitasjon til reise», som han ble kjent med i gymnastiden.[8]

Behovet for selv å uttrykke seg kunstnerisk ble stadig sterkere, og han bestemte seg for at han ville bli kunstner. Faren støttet ham, men moren var i utgangspunktet skeptisk. Hun var engstelig for hva et kunstnerliv ville gjøre med hennes nærtagende og følsomme sønn, men da avgjørelsen var tatt, fikk han også morens fulle støtte.[7]

Kunstutdannelsen[rediger | rediger kilde]

«Invitasjon til reise (I)», 1949[9]

I et intervju i 1953 uttalte Tiller at når en så bort fra de typiske naturbegavelsene, burde det stilles bestemte faglige krav til den som kaller seg kunstner. «Jeg tror det ville være gunstig om det ble stilt krav til kunstnere om visse kvalifikasjoner, at en for eksempel har gått Kunstakademiet […]»[10]

Etter fullført realartium i 1944, fikk han selv sin første kunstutdannelse hos maleren, NTH-professor Harald Krohg Stabell, som drev kunstskole på fritiden. Her hadde også et av Tillers forbilder, Bjarne Ness, i sin tid fått sin første kunstundervisning.[11] Stabell underviste i en figurativ tradisjon.

Etter en tid hos Stabell søkte Tiller seg videre, og høsten 1945 fikk han, sammen med vennen Roar Wold, elevplass i maleren Thorvald Slettebaks atelier.

Da Kunstskolen i Trondheim ble etablert i januar 1946, ble Tiller tatt opp som elev i det aller første kullet. Her fulgte han undervisningen både i maler- og skulpturklassen. Han tegnet og malte på dagtid, den første tiden med Slettebak som lærer. Senere overtok maleren Bjarne Brunsvik. Om kvelden gikk han på skulpturlinjen, der billedhuggerne Odd Hilt og Kristofer Leirdal sto for undervisningen.

Det var et rikt kunstnermiljø i Trondheim, og her ble den unge kunststudenten Lars Tiller blant annet kjent med den ni år eldre maleren Oddvar Alstad, som kom til å bety mye for ham. Alstad hadde opplevd 1930- og 40-årenes kunst i Oslo, med kunstnere som Arne Ekeland, Kai Fjell, Aage Storstein og Erling Enger, og han var sterkt kritisk til de «dårlige naturetterligninger» han mente ble presentert på utstillinger i Trondheim.[12]

Høsten 1946, et halvt år etter at Tiller begynte på kunstskolen, ble han tatt opp som elev ved Statens kunstakademi. Der fikk han en kort tid Per Krogh som lærer; deretter Jean Heiberg i tre år, og da billedhuggeren Per Palle Storm ble professor ved akademiet i 1947, gikk Tiller også hos ham.

I 1949 var akademitiden omme, og han flyttet tilbake til Trondheim.

Våren 1951 mottok han Trondheim kommunes stipend og kunne reise til Paris for å studere og male ved maleren Fernand Légers kunstskole fra april til august. Léger hadde et radikalt kunstsyn og et sosialt engasjement, som Tiller delte.[13]

De første lærerjobbene[rediger | rediger kilde]

Da de fire månedene var over, ønsket Léger at han skulle bli i Paris, som assistent ved kunstskolen, men Tiller reiste hjem til Trondheim, der noen små oppdrag og strøjobber ventet.[14]

Det var ikke mulig for en ung maler å leve av sin kunst, så han hadde ulike jobber i tillegg. Høsten 1951 begynte han som lærer ved Jernbanefolkets maleklubb. Han vikarierte også i korte perioder for maleren Oddvar Alstad på Kunstskolen i Trondheim, og han foreleste i stilhistorie ved Sør-Trøndelag Husflidsskole.

Gudrun, kollega og ektefelle[rediger | rediger kilde]

Uten tittel. Kull og akvarell på papir. (Tidlig 1950-tall) Gudrun Roos Tiller

I november 1951 kom den 21 år gamle svenske maleren Gudrun Roos til Trondheim. Hun og Lars Tiller ble snart et par, og sommeren 1952 giftet de seg i Norges ambassade i Paris. De var da på studieopphold i Frankrike for å male og tegne hos Fernand Léger.

De første årene av deres livslange samliv var ektefellene også kunstnerkolleger. Gudrun Roos Tillers arbeider hadde mye til felles med Lars Tillers bilder i denne tiden. De ble begge sterkt inspirert og påvirket av Léger. Hennes tegninger og malerier hadde noe av det samme forenklede og kraftfulle uttrykk som mannens bilder, men når det ble sagt at hun tok etter ham, viste han gjerne frem et arbeid av henne fra lenge før hun kom til Trondheim. Det viste at hun hadde noe av det samme uttrykket, blant annet med kraftig kontur rundt motivet, allerede som svært ung.[15]

På 1950-tallet deltok også hun ved juryerte utstillinger både i Sverige og Norge og fikk gode kritikker,[16][17] men da barna begynte å komme, ble familien prioritert fremfor karrieren. I 1958 deltok begge ektefellene i en konkurranse om utsmykning av flere kommunale bygninger i Trondheim. Begge fikk annenpremie.[18]

Gudrun Roos og Lars Tiller fikk tre døtre sammen. Den eldste av disse er billedkunstneren Barbro M. Tiller.

NTH-jobb og etablering av Gruppe 5[rediger | rediger kilde]

Gruppe 5 rundt en av Iserns skulpturer i 1961. Fra venstre: Tiller, Ljøsne, Wold, Bleken og Isern
Foto: Schrøderarkivet/Sverresborg-SVB

I 1954 ble Tiller ansatt som vitenskapelig assistent ved Institutt for form og farge ved Arkitektavdelingen på NTH, under professor Arne E. Holm. Tiden med strøjobber var omme. Tiller skulle undervise arkitektstudentene i frihåndstegning. I tillegg til at den faste stillingen ga økonomisk trygghet, gjorde jobben at han etterhvert kom inn i et aktivt og engasjert kunstnermiljø.

Tiller var den første kunstneren som ble fast ansatt av professor Holm. Holm var selv utdannet både som arkitekt og billedkunstner. Etterhvert ansatte han flere kunstere ved instituttet: Halvdan Ljøsne i 1958, Håkon Bleken i 1960 og Roar Wold i 1961. Billedhuggeren Kristofer Leirdal ble engasjert som lærer i modellering allerede i 1952, men ble fast ansatt først i 1964. Ved et av de andre instituttene på Arkitektavdelingen ble den spanske kunstneren Ramon Isern ansatt i 1959. I 1960 tok han initiativet til å etablere et kunstnerfellesskap, blant annet med tanke på å stille ut sammen. I 1961 ble kunstnerfellesskapet Gruppe 5 etablert, med disse fem kunstnerkollegene som medlemmer: Ramon Isern, Håkon Bleken, Roar Wold, Halvdan Ljøsne og Lars Tiller.

I 1959 ble Tiller amanuensis og i 1962 førsteamanuensis ved Institutt for form og farge. Denne stillingen hadde han til han fratrådte i 1975.

De siste årene[rediger | rediger kilde]

Lars Tiller hadde allerede som ung symptomer på en arvelig Parkinson-lignende sykdom. Han har selv nevnt den plagsomme skjelvingen i flere intervjuer. Tilstanden forverret seg med årene, og var den direkte årsak til at han sluttet ved NTH.[19] De siste årene kunne han ikke male, men han arbeidet med grafikk til det siste. Produksjonen var ikke stor, noen få trykk i året, men kvaliteten var fortsatt helt på høyden, ifølge kritikere og kolleger.[20] Han ble utvalgt som en av kunstnerne til å bidra med et grafisk trykk i serien som ble laget i forbindelse med Trondheims tusenårsjubileum.[21] Tillers bidrag Ode til byen og fjorden, laget han så sent som i 1994, det siste året han levde.[20]

Etter at Tiller døde i november 1994, skrev kunstkritikeren Harald Flor en nekrolog i Dagbladet, der han kom inn på maleriene Invitasjon til reise I og II. Flor så disse verkene som en hyllest til Tillers lærere Jean Heiberg og Fernand Léger. Han avsluttet nekrologen slik:

«Lars Tiller har avsluttet sin ferd gjennom livet, men invitasjonen til å reise i hans bilder står fortsatt åpen».[22]

Kunst[rediger | rediger kilde]

Allerede de tidligste arbeidene viste Tillers interesse for bildekonstruksjon. Han var mer opptatt av kubismen enn av de ekspressive og romantiske tendensene som var utbredt i deler av Trondheimsmiljøet.[23]

Jeg er vel en kubist som aldri har malt kubisme

Lars Tiller. 1974[24]
En mosaikk av Léger, designet i 1953, oppført i 1958
Lars Tiller: kulltegning, 1951

Han hadde studieopphold ved Légers kunstskole i to perioder, i 1951 og 1952. Han satte Léger høyt, både som pedagog og kunstner.[25] Han følte at Léger var i pakt med tiden på en positiv måte, at han tok for seg de verdiene samtiden hadde og at han «fjernet fra maleriet alle disse tomme og ofte meningsløse effektene som det moderne maleriet er blitt belemret med. Tilbake blir bare de rene, maleriske elementene og uttrykksmidlene uten teknisk raffinement og artistiske, uklare virkemidler».[26]

I flere år etter oppholdene i Paris, kunne påvirkningen fra Léger sees i Tillers arbeider; i tegninger, malerier og i enkelte grafiske trykk. Hans slektskap med Léger var, ifølge Harald Flor, «fundamental», og Tiller selv mente man skulle være påvirket av sin lærers syn på kunsten, når man følte seg beslektet med ham.[27] Flor skrev også at da Tiller døde, var det «… en av modernismens fremste malere her til lands som satte sluttstrek».[27] Selv likte ikke Tiller skillet mellom figurativ og nonfigurativ kunst. «Det betyr jo ingenting hva det er. Kvaliteten bør være det eneste avgjørende».[28]

Tegning[rediger | rediger kilde]

Lars Tiller var opptatt av tegningen som selvstendig uttrykksmiddel, ikke bare som en skisse eller et utkast til et maleri. Da han gikk på akademiet, tegnet han mens de andre malte. Han kunne bruke opptil to uker på en tegning.[29] Som regel arbeidet han med kulltegninger på store ark.

Da han debuterte på Høstutstillingen høsten 1951, like etter at han hadde vært hos Léger første gang, var det også med en kulltegning. Den kjente kunstkritikeren Johan Fredrik Michelet ga bildet meget god kritikk.[30]

Gjennom hele karrieren fortsatte han å utforske kulltegningens muligheter. Harald Flor skrev om hvordan Tillers arbeid med kullet klargjorde og kompletterte maleriets problemstillinger gjennom utviklingen fra «det asketisk-lineære» på 1950-tallet til den mer ekspressivt oppløste strukturen i enkelte tegninger fra slutten av 1970-tallet.[31]

Som lærer på NTH underviste Tiller også i tegning med kull i stort format.

Maleri[rediger | rediger kilde]

Lars Tiller «Aften» (1946); 48x53 cm
«Invitasjon til reise (II)», 1953

Etter bare et halvt år ved kunstskolen, sommeren 1946, debuterte Tiller på en juryert utstilling. Han fikk antatt maleriet Aften på Trondhjems Kunstforenings sommerutstilling. Bildet fikk god kritikk. Ernst Biermann skrev følgende i Arbeider-Avisa:

«Lars Johan Tiller, en av de yngste, har et henrivende bilde: 'Aften'. Det har godt lys og virker enkelt og opplevd. Det er et av de beste bilder på utstillingen».[32]

Hans gamle lærer fra Kunstskolen, Odd Hilt, var ikke fullt så positiv. I sin anmeldelse i Adresseavisen skrev han at bildet hadde en fin stemning, men at det kanskje var litt monotont i valøren.[33]

Flere av Tillers figurative malerier fra den tidlige del av karrieren er regnet som viktige verk, for eksempel de to versjonene av «Invitasjon til reise».[34] Det er likevel primært de abstrakte, modernistiske maleriene i hans konsekvente geometriske formspråk som har gitt ham en godt synlig plass i norsk kunsthistorie.[35]

Første gang han stilte ut abstrakte bilder, var på Høstutstillingen i 1959. Formspråket var basert på plan, som delvis dekket hverandre, delvis var forskjøvet i forhold til hverandre.[13] De grunnleggende formelementene i maleriene hans fra da av og gjennom hele karrieren, var ofte geometriske: kvadrater, rektangler og trapeser – eller, som en kritiker skrev «en meditasjon over slike figurer».[13] Her er ingen linjal-rett avgrensning av den ene formen mot den andre.

Ikke alle var modne for hans abstrakte bilder. Publikum var, ifølge Tiller, bundet av den kunstoppfatning som gjorde seg gjeldende i det forrige århundre.[36] Han moret seg da trondhjemsstudentene harselerte med folks kunstsyn og i en UKE-revyvise dømte ham til å omskoleres hos naturalisten Einar Bothner.[37][38] Enkelte kritikere omtalte også hans «firkantmalerier».[39][40] Tiller sa selv at han ikke malte firkanter. Han var opptatt av rommet i bildene.[41] Han brukte ofte firkanter, men for ham var det et språk bak.[35] Selv så han hele bildet under ett, og omtalte de enkelte figurer som felt i bildet.[24] Dette forhindret ikke at han på sekstitallet malte flere bilder der nettopp firkanten, kvadratet, var med i bildenes tittel, for eksempel Rødt kvadrat (1966) og Svart firkant (1967).

Den første tiden malte han i hovedsak oljemalerier, men på slutten av 1950-tallet lærte han, som flere andre malere, å blande pigment med PVA-lim. Dette ble hans foretrukne medium; en maling som tørket fort og kunne gi alt fra grove relieff til tynne akvarellaktige sjikt.[42]

Grafikk[rediger | rediger kilde]

«Maske» (linosnitt)
Uten tittel (1980)

Tiller hadde eksperimentert med grafiske metoder fra tidlig i karrieren. Han stilte også ut grafiske arbeider, som våren 1953, da han deltok med bare grafikk ved en utstilling i Trondhjems Kunstforening.

Gjennom mesteparten av karrieren var likevel maleriet hans primære medium, ved siden av kulltegning. Det var først da han på 1980-tallet måtte gi opp maleriet av helsemessige årsaker, at grafikken ble hans hovedmedium.[43]

I 1987 hadde han for første gang en separatutstilling som var en ren grafikkutstilling, i Hammerlunds galleri i Oslo. Der ble det vist både monotypier og linosnitt fra tidlig 1950-tall og serigrafier fra hele karrieren så langt.[44]

Da Tiller ikke lenger kunne bevege armene og hendene presist nok til å male eller tegne som han ville, fant han en ny arbeidsform. Han bygget opp bilder som collager, og fikk hjelp av unge kolleger, først og fremst Are Andreassen og Kurt Edvin Blix Hansen, til å overføre collagene til silketrykk.[37]

Skulptur[rediger | rediger kilde]

«Billedhuggeren» (1953)
«Steinaldermannen» (1960)

I et selvportrett fra 1953 malte Tiller seg selv som billedhugger, men skulptur var ikke en vanlig uttrykksform for ham, selv om han både på kunstskolen og ved akademiet studerte skulptur i tillegg til maling og tegning. I 1946, samme år som han debuterte som maler, hadde han med skulpturen Per, en byste av broren, på juleutstillingen i Kunstforeningen. I en av omtalene av utstillingen sto det at Tiller var et verdifullt bekjentskap også som billedhugger.[45]

I 1960 stilte han også ut en skulptur i en stor separatutstilling, som forøvrig besto av malerier, tegninger og grafikk. Det var Steinaldermannen, et hode hugget i lava fra Jan Mayen. En kritiker kalte den «et meget eiendommelig arbeide».[46]

Tiller understreket selv at billedhuggeren Per Palle Storm hadde hatt stor betydning for ham.[47]

Større utsmykningsarbeider[rediger | rediger kilde]

Utsmykning for Gjensidige Forsikring (1957)
Foto: T.M. Hetland (2014)
Utsmykning i Tekniske etaters administrasjonsbygg, Trondheim (1970–1972)

Tiller utførte en del større utsmykningsarbeider, i ulike materialer. Det første av disse, var dekorasjoner for Gjensidige Forsikring i Trondheim i 1957. Den innendørs dekorasjonen ble utført i sandblåst sement og i freskomaleri. En planlagt fasadedekorasjon i lysstoffrør ble ikke utført.[13]

I 1961–62 fikk han i oppdrag av Strindens Sparebank å utforme en utsmykning på fasaden av bankens lokaler i Trondheim. Motivet var bankens logo, et eiketre, utført i terracotta.[48] Fasaden er senere endret og utsmykningen er gått tapt.[49]

I perioden 1964–67 ble et større smijernsarbeid av Lars Tiller laget ved Meldal yrkesskole. Tiller hadde formgitt det store arbeidet, som er omtrent fire meter bredt, og går fra kjelleren til andre etasje, men selve smijernsarbeidet ble utført av elever og lærere ved yrkesskolen. Det omtales som et «rekkverk», men utgjør også en gjennombrutt fondvegg i vestibylen og de andre etasjene. Motivet er dalførets næringsstruktur, symbolisert ved stiliserte kornaks for landbruk og hjul for industri.[50]

I 1972 fikk Tiller i oppdrag å male en omtrent 15 m² stor vegg i kommunens nye høyhus, Tekniske etaters administrasjonsbygg i Trondheim. Kunsthistoriker og -kritiker Øyvind Storm Bjerke omtalte bildet slik i en utstillingskatalog i 1998: «… kraftige bjelkelignende former i svart antyder et teknologisk landskap i kontrast mot bløte organiske naturformer og en reduksjon av de stofflige kvaliteteter i overflaten til et minimum».[51] Bygningen er senere revet, og utsmykningen er deponert i Sparebank 1s lokaler i Trondheim.

Gruppe 5[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Gruppe 5 (kunstnerfellesskap)

Da kunstnergruppen Gruppe 5 ble etablert i 1961, hadde Lars Tiller allerede utviklet et personlig formspråk.[52] Alle de fem kunstnerne i gruppen hadde en modernistisk profil, men Håkon Bleken, som også var medlem av gruppen, mente at Tiller var den mest typiske Gruppe 5-maleren, ut fra deres målsetting om å bygge et maleri, rent konstruktivt og formalt.[53] Gruppen hadde ikke en felles kunstideologi. Dette gjorde det mulig for de enkelte medlemmene å utvikle seg individuelt helt til gruppen ble oppløst etter ti år.[54]

Utstillinger og innkjøp[rediger | rediger kilde]

Separatutstillinger (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • 1950 Trondhjems Kunstforening (første separatutstilling) (+1952, 1956, 1961, 1974, 1984)
  • 1956 Unge Kunstneres Samfund (UKS) (+1966, 1985)
  • 1961 Kunstnernes Hus (+1969)
  • 1974 Oslo Kunstforening
  • 1984 Trondhjems Kunstforening (siste separatutstilling)
  • 1999 Minneutstilling i Trondhjems Kunstforening

Gruppeutstillinger (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • 1958 «Tema», Trondhjems Kunstforening. Med Else Hagen, Arne E. Holm, Ramon Isern, Kristofer Leirdal, Halvdan Ljøsne og Roar Wold.
  • 1961–1970 12 utstillinger med Gruppe 5. I tillegg ble det holdt en avskjedsutstilling for gruppen i 1980, og en retrospektiv utstilling i 1994.
  • 1980 Fem kunstnere tar felles avskjed med Gruppe 5, Trondhjems Kunstforening
  • 1994 Gruppe 5, Trondhjems Kunstforening. Utstillingen ble deretter vist på Island, i Finland og i Sverige

Kollektivutstillinger (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • 1946 Sommerutstillingen, Trondhjems Kunstforening (debut)
  • 1951 Høstutstillingen (+deltagelse 17 ganger til i løpet av de nærmeste 31 årene)
  • 1970 Visuelt
  • 1971 36 norske kunstnere, Aarhus
  • 1971 Festival International de la peinture, Cagnes-sur-Mer (+1976)
  • 1978 Trøndelagsutstillingen (+1980, 1981, 1982 og 1987)
  • 1982 50-årene, Henie Onstad kunstsenter

Offentlige innkjøp (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Nasjonalgalleriet[55]
  • Riksgalleriet
  • Trøndelag Kunstgalleri
  • Bergen Billedgalleri
  • Oslo kommunes kunstsamlinger
  • Jämtlands Läns samlinger
  • Norsk kulturråd
  • Utenriksdepartementet
  • Sozialamt und Schul-und Kulturamt, Kiel
  • Norges ambassade i New York

Verv og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Tiller var ofte benyttet i komité- og juryarbeid og hadde flere verv. Han var formann i Trøndelag Bildende Kunstnere i periodene 1951–1953 og 1956–1957; styreformann for Kunstskolen i Trondheim i 1956; medlem av styret for Trondhjems Kunstforening fra 1955 til 1976 – og medlem av foreningens kunstneriske komité fra 1970 til 1980.

Han mottok reisestipend fra Trondheim kommune i 1951 og fra Bildende Kunstneres styre, av det såkalte «Tre-prosent-fondet», i 1960.

I 1991 ble han tildelt Trondheim kommunes kulturpris.[56]

Kollegers hyllest[rediger | rediger kilde]

«Hommage à Lars Tiller». Serigrafi av Ove Stokstad fra 1973

Tiller har både gjennom sin kunst og sin undervisning hatt betydning for mange yngre arkitekter og kunstnere.[57] Flere av hans kunstnerkolleger har hyllet ham i ord. Roar Wold nevnte spesielt hans evne til å gå inn i problemstillinger og utprøve deres muligheter.[58] Håkon Bleken omtalte ham som en av Norges beste malere, elsket av studenter og kolleger.[53] Den langt yngre maleren Håkon Gullvåg stilte ut sammen med Tiller i 1985, og omtalte ham som en spennende maler, «en av de sentrale i sin generasjon, betydningsfull, ikke bare i det trønderske kunstmiljø, men også på det nasjonale plan».[59]

Enkelte kunstnere har også hyllet ham gjennom sin egen kunst. Grafikeren Ove Stokstad, som arbeidet ved samme institutt som ham i studieåret 1969/1970, har tilegnet den eldre kollegaen et serigrafisk trykk. Trykket har en intens blå som hovedfarge, og både formspråk og farge er en hyllest til mannen som ifølge enkelte malte «firkanter»,[60] og selv syntes blå var den mest fortellende fargen.[2] Stokstads trykk har helt enkelt fått tittelen Hommage à Lars Tiller.[61]

Håkon Gullvåg har portrettert ham i flere malerier. Et av dem, Lars Tiller til hest, fremstår ikke umiddelbart som en hyllest, men det beskrives slik av Øyvind Storm Bjerke: «Den eldre kollegaen framstår ikke som noen tradisjonell triumfator, idet maleriet mer har karakteren av en drømmeaktig hildring i varme – men mollstemte – toner. Det er likefullt en hyllest til forgjengeren, idet motivet også gir assosiasjoner til rytterbildene fra en annen stor trøndermaler – Bjarne Ness. Den kommer dessuten fra en kunstner som selv plasserte seg på trehest i sine første arbeider».[62] Året før hadde Gullvåg malt et triptyk med tittelen Lars Tiller. Tillers fysiske helse var allerede sterkt svekket. Han hadde redusert førlighet, men intellektet var intakt. «Gullvåg [formulerer] spenningen mellom den sterke åndskraft og den fysiske maktesløshet».[63]

Mesterskap beror ikke på kunstnerens suverenitet, men på bildets egen. Dette har Lars Tillers kunst innfridd.

Jan Brockmann[64]

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gjelsvik (2003), s. 136
  2. ^ a b Tiller (1984)
  3. ^ Jasper (1952) «En kunstner i pakt med vår egen tid». I: Fritt slag, 2. august 1952, s. 7
  4. ^ Tiller (1992), s. 18–19
  5. ^ Tiller (2004), s. 59
  6. ^ Tiller (2004), s. 109
  7. ^ a b Gjelsvik (2003), s. 23
  8. ^ Tiller (2004), s. 113
  9. ^ I Gjelsvik (2003), s. 84–85 er det gjengitt to malerier med samme tittel, begge fra 1949, så Tiller må ihvertfall ha malt tre bilder med samme tittel.
  10. ^ Mr. Ego (psevd.) (1953) «Om det å være kunstner. Intervju med Lars Tiller». I: Arbeider-Avisa, 5. desember 1953
  11. ^ Gjelsvik (2003), s. 54
  12. ^ Gjelsvik (2003), s. 58
  13. ^ a b c d Bjerke (1986), s. 263
  14. ^ Gjelsvik (2003), s. 88
  15. ^ Gjelsvik (2003), s. 91
  16. ^ C-u (psevdonym) (1952) «Norska konsten i Pelarsalen». I: Östersunds-posten, november 1952: «Ett par andra som man genast fäster sig vid, är de två franskorienterade och öppet Léger-influerade ungdomarna Lars Tiller och Gudrun Roos. Deras dekorativa figurer och roliga stilleben i originell blandteknik (kol, akvarell, tusch och gouache), glömmer man inte i dörren.»
  17. ^ O.F. (1952) «Juleutstilling med mange kontraster i Kunstforeningen». I: Adresseavisen, 10. desember 1952: «Det er noe modent over debutanten (debutant på Juleutstillingen, red. anm.) Gudrun Roos Tiller, som arbeider etter samme linje (som Lars Tiller, red. anm.) frem mot en sammenfattende stil. De forskjellige fargeflatene beherskes av konturen, og samtidig leter hun seg likesom frem til et form- og fargespråk hvor de dekorative tendenser understrekes med et innslag av elementer av primitiv kunst»
  18. ^ «Konkurranseutkastene stilles ut nå». I: Arbeideravisa, 11. november 1958
  19. ^ Gjelsvik (2003), s. 183
  20. ^ a b Ulfr. (psevd.) (1994) «En stor maler fyller 70 år» I: Adresseavisen 26. februar 1994
  21. ^ De grafiske trykkene ble solgt samlet i mappe i selve jubileumsåret 1997. Før den tid ble de solgt enkeltvis.
  22. ^ Flor, Harald (1994) «Lars Tiller til minne». I: Dagbladet, 1. desember 1994
  23. ^ Ø.S. Bjerke i Tiller ... [et al.] (1984)
  24. ^ a b Moen, Ulf (1974) «Maleren Lars Tiller 50 år». I: Adresseavisen, 20. februar 1974
  25. ^ Jasper (1952)
  26. ^ Tiller-sitat i Jasper (1952)
  27. ^ a b Flor, Harald (2004) «Den lærenemme formidleren». I: Dagbladet, 9. januar 2004, s. 34–36
  28. ^ -qui- (psevd.) «En palett ble til et bilde». I: Morgenposten, 7. april 1961
  29. ^ N.N. (1984) «Stort løft av Kunstforeningen: Lars Tiller i all sin velde». I: Adresseavisen, 11. februar 1984
  30. ^ Michelet Johan F. (1951): «Det er ikke mange norske kunstnere som dyrker tegningen for dens egen skyld og søker å skape verker som er sluttet i seg selv. En ung debutant, Lars Tiller, er blant dem som har gjort det. Et sterkt indre krav til form, til volum, finner her uttrykk gjennom den nakne kvinnekroppen, og samtidig retter tegningen seg både rytmisk og i proporsjonene etter billedflatens krav på liknende måte som vi kan finne det hos Matisse. Tillers forenklinger og fortegninger av modellen virker billedorganiske, og de er konsekvent gjennomført til siste detalj.» Sitat fra: Høstutstillingen i Kunstnernes Hus, III. Håndtegninger og grafikk. I: VG, 11. oktober 1951
  31. ^ Flor, Harald (1985) «Tillers poetiske reisemål». I: Dagbladet, 10. mai 1985
  32. ^ Biermann, Ernst (1946) «Kunstforeningens sommerutstilling». I: Arbeideravisa, juli 1946
  33. ^ Hilt, Odd (1946): «Sommerutstillingen i Kunstforeningen». I: Adresseavisen, 3. juli 1946
  34. ^ Gjelsvik (2003), s. 83 og s. 217
  35. ^ a b Flor, Harald (2004) «Den lærenemme formidleren». I: Dagbladet, 09. januar 2004, s. 34
  36. ^ Lei (psevd.) (1955) «Fire unge om kunst: Den bildende kunst har sin store sjanse i dag.» Nidaros 18. november 1955, s. 3
  37. ^ a b Wangen, Stein S. (1988) «Signert L.T.» I: Arbeider-Avisa, 27. februar 1988
  38. ^ Visa Utrøndersk virksomhet ble fremført under UKA 1953, Gust i bus. Det ene verset handlet om Tiller: «… hain male firkainta blå og raude; bilder som bare gir vondt i hauet …»
  39. ^ N.N. (1974) «Kunst i dag». I: Dagbladet, 18. mai 1974
  40. ^ N.N. (1974)«Ukens gallerirunde: Tiller, dansk og gråtoner». I: Aftenposten, 18. mai 1974
  41. ^ «Modernist og naturalist i Permanenten». I: Dagbladet, 6. april 1961
  42. ^ Koefoed (1998), s. 36
  43. ^ Christiansen, Per (1991) «Hyllest til blå maler». I: Adresseavisen, 6. november 1991
  44. ^ Renberg, Ulf (1987) «– En kresen kunstner». I: Arbeiderbladet, 14. mai 1987
  45. ^ «Stor og mangfoldig juleutstilling i Kunstforeningen». Adresseavisen, 11. desember 1946
  46. ^ Pedersen, Bjørn S. (1961) «Maleren Lars Tiller i Kunstforeningen». I: Adresseavisen, 16. januar 1961
  47. ^ Gjelsvik (2003), s. 68
  48. ^ Gjelsvik (2003), s. 173
  49. ^ Foto som t.h. viser mesteparten av Tillers utsmykning av bankens fasade
  50. ^ NN (1967) «Kunstverk i smijern ved Meldal Yrkesskole». I: Adresseavisen, 9. november 1967.
  51. ^ Gjelsvik (2003) s. 174
  52. ^ Nergård, Trygve (1986) Håkon Bleken, s. 31. Oslo, ARS. ISBN 8290646011
  53. ^ a b Wangen, Stein S. (2003) Håkon Bleken, fragmenter, s. 83. Kristiansund, Kom forlag. ISBN 8290823320
  54. ^ Koefoed (1998), s. 26
  55. ^ Opplysningene i denne seksjonen er tatt fra Tiller (1984), der ikke annet er nevnt
  56. ^ Svendsen, Johan (7. november 1991). «Tiller & Tiller hedret». Arbeider-Avisa. s. 19. «Trondheim kommunes kulturpris [...] henger derfor meget høyt - konstaterte Per Berge, som onsdag middag delte ut prisen til maleren Lars Tiller og dirigenten Hans Tiller.» 
  57. ^ Bjerke (1986), s. 264
  58. ^ Wold, Roar (1995) «Minneord over Lars Tiller» I: Vi ser på kunst, vol. 12, nr. 1
  59. ^ Koch, Fredrik (1985) «– Det ærlige i kunsten er det som engasjerer». I: Stavanger Aftenblad, 1. mars 1985
  60. ^ Moen, Ulf (1974). «Maleren Lars Tiller 50 år». I: Adresseavisen, 20. februar 1974. Intervjueren siterer Hannah Ryggen, som kalte ham «rutemaleren Lars Tiller»
  61. ^ «Hommage à» er fransk for «hyllest til» og er mye brukt når det gjelder kunstverk som tilegnes en bestemt person.
  62. ^ Sitatet er hentet fra: Flor, Harald (1988) Den nye generasjonen, norsk maleri i 1980-årene]. Oslo, Stenersen. ISBN 82-272-011603. (e-bok fra bokhylla.no) Portrettet er også gjengitt der.
  63. ^ Gjelsvik (2003), s. 206
  64. ^ «Sitatet», Dagbladet, 9. januar 2004, s. 34

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Gudrun Roos og Lars Tillers gravsten på Moholt kirkegård i Trondheim. Formgitt av Espen Gangvik
Foto: T.M. Hetland
  • Bjerke, Øyvind S. (1986) «Tiller, Lars». I: Norsk kunstnerleksikon, bd. 4, s. 262–267. Oslo, Universitetsforlaget. ISBN 82-00-18323-8 Les i fulltekst
  • Brockmann, Jan ... [et al.] (1985) Form og farge ved NTH gjennom 75 år. Trondheim, NTH.
  • Gjelsvik, Magni Moksnes (2003) Lars Tiller i sentrum : fra Bjarne Ness til Gruppe 5. Trondheim, NT-forlaget. ISBN 82-91296-10-3
  • Jasper (psevd.) (1952) «Hjemkommet Trondheimsmaler forteller om Fernand Léger». I: Fritt slag, 2. august 1952, s. 7–8
  • Koefoed, Holger (1998) Billedkunstneren Halvdan Ljøsne – i samtale med … Oslo, Labyrinth Press. ISBN 8273931005
  • Tiller, Lars ... [et al.] (1984) Lars Tiller. Utstillingskatalog. Trondheim, Trondhjems Kunstforening
  • Tiller, Per Olav (1992) Førkrigsbarndom – Møllenberg. Oslo, Pax. ISBN 82-530-1577-1
  • Tiller, Per Olav (2004) Hverdag i krig. Oslo, Pax. ISBN 82-530-2740-0
  • Torheim, Inge (1994) Individuelle tendenser og fellestrekk hos kunstnerne i Gruppe 5 1956–1962. Hovedoppgave, UiO.


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lars_Tiller&oldid=24370638»