Langobardere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lombard state 526.png

Langobarderne var et germansk folkeslag som var del i de germanske invasjonene av Romerriket under den såkalte folkevandringstiden. De kom opprinnelig fra Skandinavia.

Langobardene etablerte på 560- og 570-tallet et kongerike i Italia, med kjerneområde i det nåværende Lombardia, som en vassallstat under den østromerske keiseren. Det langobardiske kongedømmet ble beseiret av Karl den store i 774.

Historie[rediger | rediger kilde]

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Deres egne tradisjoner (tatt vare på som Origo Gentis Langobardorum) beskriver hvordan de tidligere ble kalt winili og hvordan de forlot Skandinavia under sine ledere Ybor og Agio og slo seg ned på kontinentet, i den nedre delen av Elben hvor de ble registrert av Tacitus så tidlig som i 98.

Det, på den andre siden, som foredler langobardene er deres lave antall, for at de, som er omringet av veldig mange og veldig mektige nasjoner, ikke skaffer seg trygghet gjennom underlegenhet eller bønnfaling, men fra slag og farlige dåder. Etter langobardene kommer reudigni, auiones, angli, varni, eudoses, suarines og nuithones, alle godt bevoktet av elver og skoger. Der er ingenting spesielt med noen av disse stammene utenom den felles dyrkingen av Nerthus (dvs Moder Jord). (Germania av Tacitus)

Langobardene var en av stammene som utgjorde suebi, og i løpet av det 1. århundre levde de i det nordvestlige Tyskland. De braket innimellom sammen med romerne, men det ser ut til at de hovedsakelig var gjetere og landbrukere frem til den store migrasjonen i det 4. århundre av folk som kom fra øst og forandret situasjonen. På slutten av det 5. århundre slo langobardene seg ned i det området som i dag er Østerrike, i territoriet som tidligere ble okkupert av rugierne. På begynnelsen av det 6. århundre hadde de slått seg ned i Pannonia (nå det vestlige Ungarn og Tsjekkia) med tillatelse fra keiser Justinian som foederati. Langobardene på denne tiden hadde allerede begynt å forandre sin stammeorganisering til en ledet av en gruppe hertuger og grever som ledet grupper av krigere av beslektede eller stammefolk.

Erobringen av Italia[rediger | rediger kilde]

I 560 dukket en ny, energisk konge opp. Alboin beseiret nabofolket gepidene, gjorde dem til sine undersåtter og i 566 og giftet seg med datter til deres kong Cunimond, Rosmunda. Våren 568 ledet Alboin langobardene over De julianske alpene for å invadere det nordlige Italia, sammen med andre germanske stammer som levde sammen med dem (bayrere, gepider, saksere) samt bulgarere.

Den første viktige byen som falt var Forum Iulii (Cividale del Friuli) nordøst i Italia i 568 eller 569. Der skapte Alboin det første langobardiske hertugdømmet – av totalt 35 – som han overlot til sin nevø Gisulf. Snart falt Vicenza, Verona og Brescia i germanske hender. Sommeren 569 erobret langobardene romernes sentrum i det nordlige Italia, Milano. Området var i ferd med å hente seg inn etter den forferdelige gotiske krig, og den lille bysantinske hæren som skulle forsvare det, kunne nesten ikke gjøre noen ting. Exarken som ble sendt til Italia av keiser Justinian II, Longinus, kunne bare forsvare kystbyer som kunne forsynes av den mektige bysantinske flåten. Pavia falt etter en beleiring på tre år i 572 og ble den første hovedstaden til det nye langobardiske kongedømmet i Italia.

I de etterfølgende årene, trengte langobardene videre sørover, erobret Toscana og etablerte to hertugdømmer, Spoleto og Benevento under Zotto som snart ble delvis uavhengig og varte lenger enn det nordlige kongedømmet, det overlevde helt inn i det 12. århundret. Bysantinerne klarte å beholde kontrollen over områdene rundt Ravenna og Roma, bare forbundet av en tynn landkorridor som gikk gjennom Perugia.

Langobardenes territorium var delt inn i 36 hertugdømmer. Lederen av hvert av disse slo seg ned i de største byene. Kongen kontrollerte dem og administrerte landet gjennom utsendinger kalt gastaldi. Denne inndelingen, sammen med den uavhengige stillingen til hertugdømmene, gjorde at kongedømmet manglet enhet. Det var svakt selv ovenfor bysantinerne da de delvis tok seg sammen etter den innledende invasjonen. De var enda svakere da langobardene stod ovenfor den økende makten til frankerne. Som et svar på dette problemet forsøkte kongen å sentralisere makten over tid. Men i dette forsøket mistet de kontrollen over Spoleto og Benevento.

Da de gikk inn i Italia, var og forble noen av langobardene fremdeles hedninger, mens noen var arisk kristne. Derfor hadde de ikke et særlig godt forhold til den katolske kirke. Ettersom de ble værende i Italia, tok de gradvis romerske titler, navn og tradisjoner, og de konverterte delvis til den ortodokse tro i det 7. århundre, men ikke uten en lang rekke religiøse og etniske stridigheter.

Dronning Theodelinda, i en illustrasjon i den nesten tusen år yngre Nürnbergkrøniken.

Alboin ble myrdet i Verona i et komplott ledet av hans kone som etterpå fikk ly i Ravenna. Hans etterfølger, Cleph, ble også drept i en konspirasjon etter et hensynsløst styre på 18 måneder. Hans død innledet et mellomstyre på flere år hvor hertugene ikke valgte en ny konge og som blir regnet som en voldelig og kaotisk periode. I 584 valgte hertugene kong Clephs sønn, Authari, da de var truet av en frankisk invasjon. I 589 giftet Authari seg med Theodelinda, datter av hertugen av bayerne, Garibald I. Den katolske Theodelinda var venn av pave Pregorius I og ivret for kristningen av sitt folk. I mellomtiden arbeidet Authari med å gjenforene riket internt og forsøkte å reorganisere administrasjonen. Hertugene gav halvparten av sine inntekter i skatt til kongen og hans hoff i Pavia. I utenrikspolitikken klarte Authari å forhindre den farlige alliansen mellom bysantinerne og frankerne.

Authari døde i Pavia i 590. Hans etterfølger var Agilulf, hertugen av Torino, som i 591 også giftet seg med Theodelinda. Han kjempet mot opprørshertugene i Nord-Italia, erobret Padova (601), Cremona og Mantova (603) og fikk exarken i Ravenna til å betale betydelig skatt. Theodelinda styrte alene til 651 og ble etterfulgt av Adaloald. Arioald som giftet seg med Theodelindas datter Gundeberga, avsatte Adaloald i spissen for arianerne som gjorde motstand mot den tidligere kongen.

Rothari og hans etterfølgere[rediger | rediger kilde]

Hans etterfølger var Rothari, regnet av mange autoriteter som den mest energiske av alle langobardenes konger. Han utvidet sitt rike ved å erobre Liguria i 643 og den resterende delen av bysantinernes indre territorier i Veneto, inkludert den romerske byen Opitergium. Rothari utgav også det berømte ediktet som bar hans navn som etablerte lovene og vanene til hans folk på latin. Ediktet var ikke rettet mot undersåttene til langobardene som kunne beholde sine lover. Rotharis sønn Rodoald etterfulgte ham i 652 da han fremdeles var veldig ung og ble drept av den katolske fraksjonen.

Da kong Aripert døde i 661, ble styret delt mellom hans barn Perctarit som hadde hovedstaden i Milano, og Godepert som styrte fra Pavia. Perctarit ble kastet av Grimoald, sønn av Gisulf, hertugen i Friuli og hertug i Benevento siden 647. Perctarit flyktet til Avars og videre til frankerne. Grimoald klarte å ta tilbake kontrollen over hertugdømmene og slo tilbake det sene forsøket fra den bysantinske keiseren Konstantin II på å erobre det sørlige Italia. Han beseiret også frankerne. Da Grimoald døde i 671 kom Perctarit tilbake og arbeidet for toleranse mellom arianerne og katolikkene, men han kunne ikke beseire den arianske fraksjonen ledet av Arachi, hertugen av Trento, som kun underkastet seg sin sønn Cunipert.

Slutten på langobardenes kongedømme i Italia[rediger | rediger kilde]

Religiøs uenighet forble en kilde for maktkamper de neste årene. Langobardenes styre tok seg bare opp igjen med Liutprand (konge fra 712), sønn av Ansprand og etterfølger av den brutale Aripert II. Han klarte å ta tilbake en viss kontroll over Spoleto og Benevento, og ved å dra fordel av uenighetene mellom paven og det bysantinske riket i bruken av bilder, annekterte han exarkatet i Ravenna og hertugdømmet Roma. Han hjalp også den frankiske marskalken Karl Martell i å slå tilbake araberne. Hans sønn Aistulf erobret Ravenna for langobardene for første gang, men ble etterpå beseiret av kongen til frankerne, Pipin den yngre, tilbakekalt av paven og måtte oppgi byen. Etter Aistulfs død forsøkte Ratchis igjen å bli konge av langobardenes rike, men ble avsatt samme år.

Den siste langobarden som hersket som konge av langobardene var Desiderius, hertugen av Toscana som klarte å erobre Ravenna og gjorde slutt på bysantinernes tilstedeværelse i det sentrale Italia. Han bestemte seg for å ta opp kampen med paven som støttet hertugene i Spoleto og Benevento mot ham, og gikk inn i Roma i 772, han var den første langobardiske kongen som gjorde dette. Men da pave Adrian I ba om hjelp fra den mektige kongen Karl den store, ble Desiderius beseiret ved Susa og havnet under beleiring i Pavia, mens han sønn Adelchi måtte åpne portene i Verona for frankiske tropper. Desiserius overgav seg i 774, og Karl valgte også å ta tittelen «konge av langobardene». Før dette hadde germanske kongedømmer ofte erobret hverandre, men ingen hadde adoptert tittelen som konge av et annet folkeslag. Karl tok deler av det langobardiske territoriet og opprettet Kirkestaten.

Regionen Lombardia i Italia som inkluderer byene Brescia, Bergamo og Milano, er en påminner om langobardenes tilstedeværelse.

Langobardiske stater etter kongedømmet[rediger | rediger kilde]

Selv om kongedømmet som lå rundt Pavia i nord, falt til Karl, ble de langobardisk kontrollerte territoriet sør for Kirkestaten aldri underlagt Karl eller hans etterkommere. I 774 erklærte hertugen Arechis II av Benevento, viss hertugdømme bare hadde vært under marginal kongelig autoritet selv om visse konger hadde tvunget gjennom sin makt i sør, seg som princeps, og var i realiteten uavhengig. Han forsøkte å kreve kongemakten, men fikk ikke støtte eller sjansen til å bli kronet i Pavia. Karl kom sørover med en armé, og hans sønn Ludvig den fromme sendte mange, for å tvinge hertugene i Benevento til å underkaste seg, men deres underkastelse og løfter ble aldri holdt og de var i praksis uavhengige. I 839 ble hertug Sicard myrdet av Radelchis som tok hertugdømmet. Sicards bror Siconulf ble erklært prins i Salerno og en ti år lang borgerkrig brøt ut. Krigen sluttet med at keiser Ludvig II delte området i to hertugdømmer på permanent basis. Der var etter dette to langobardiske stater i Mezzogiorno.

Den uavhengige staten i Salerno inspirerte stattholderne i Capua til å bevege seg mot uavhengighet, og innen slutten av århundret, kalte de seg «prins». Der var nå tre langobardiske stater. Statene i Capua og Benevento ble forent gjennom erobring i 910 og ble bare separert i 982 da Pandulf jernhode døde. Benevento mistet snart sin uavhengighet til pavestaten og ble mindre viktig før den ble slukt av normannerne som først ble innkalt for å kjempe mot bysantinerne om kontrollen over Puglia og Calabria (under Melus av Bari og Arduin, blant andre), men som etterhvert ble rivaler om hegemoniet i sør.

Salerno opplevde en gullalder under Guaimar III og Guaimar IV, men under Gisulf II skrumpet staten inn og falt i 1078 til Robert Guiscard som giftet seg med Gisulfs søster Sichelgaita.

Staten Capua ble stadig utfordret under styret til den hatede Pandulf IV, ulven av Abruzzi, og under hans sønner falt den, nesten uten motstand, til normanneren Richard Drengot (1058). Capua gjorde opprør mot normannernes styre i 1091, utviste Richards barnebarn Richard II og innsatte Lando IV. Capua ble igjen satt under normannisk styre etter beleiringen av Capua i 1098 og byen gikk nedover under en rekke ineffektive normanniske herskere.

Den uavhengige statusen til disse langobardiske statene kom vanligvis til syne i deres herskeres evne til å skifte lojalitet slik det passet dem. Ofte var de etter loven undersåtter av paven eller en keiser (enten bysantinerne eller de tysk-romerske). Langobardene så på normannerne som barbarer og bysantinerne som undertrykkere og regnet sin egen sivilisasjon som overlegen og satte bakgrunnen for den fargerike Schola Medica Salernitana. De etterlot seg spor også gjennom store personligheter som Hildeprand (pave Gregor VII) og Napoleon Bonaparte, som hadde langobardiske navn og var etterkommere av dette kulturerte folket ved Middelhavet som hersket over Mezzogiorno i tre århundrer (774–1078).

Kilder[rediger | rediger kilde]

Mye av vår kunnskap om den mytologiske og halvmytologiske tidlige historien til det langobardiske folk stammer fra Paulus Diaconus sin Historia Langobardorum skrevet sent i det 8. århundre som bygget på Origo Gentis Langobardorum fra det 7. århundre.

Ifølge en langobardisk legende dokumentert av Paulus Diaconus, kommer navnet deres fra en spøk som Frigg gjennomførte mot sin mann Odin. Hun ba de langobardiske kvinnene binde håret sitt foran ansiktene sine, og da Odin så dem, spurte han om langskjeggene. Frigg sa så at siden Odin hadde kalt dem langskjegg, skulle langobarder (engelsk: longbeards) være deres navn.

Navnet har også blitt regnet som en omskrivning fra navnet til deres foretrukne våpen i krig: lang barte. Men ingen av disse forklaringene regnes i dag av forskere som mulige. Oversettelsen til Paulus sin Historia Langobardorum som ble publisert i 1907 av W. D. Foulke nevner disse eller andre muligheter, men hans spekulasjoner rundt dette er nå antatt å være basert på svært tvilsomme etymologiske forbindelser.

Langobardenes konger[rediger | rediger kilde]

I forordet til den danske oversettelsen av Historia Langobardorum (1897) hevder Gustav Bang at den langobardiske kongemakten har oppstått på et tidlig tidspunkt under folkevandringen fra Nord-Tyskland, og da som følge av behovet for en sterkere ledelse av folkegruppen.[1] I det gammelengelske heltediktet Widsith nevnes en «Sceofa» som hersker for langobardene.[2]

Interregnum

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Paulus Diaconus, Langobardenes historie, til dansk ved Gustav Bang, København (1897)
  2. ^ Widsith (linje 34), ovs. av Jørn Olav Løset