Natur i Norge

«Natur i Norge» har flere betydninger.

Natur i Norge (NiN) versjon 2.1 er et system for å beskrive og klassifisere all natur og naturvariasjon i Norge (inkludert Svalbard). Systemet er utarbeidet av forskere fra Naturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo i samarbeid med Artsdatabanken, og er etterfølgeren til «Naturtyper i Norge» (NiN versjon 1). NiN skal være et verdinøytralt system med etterprøvbare kriterier som kan brukes av alle sektorer. Naturen er delt inn i tre naturmangfoldnivåer som kalles landskap, natursystem og livsmedium. NiN har en separat del for praktisk kartlegging tilpasset målestokkene 1:500, 1:2500, 1:5000, 1:10000 og 1:20000.

Naturforståelsen i NiN er basert på gradientperspektivet på naturvariasjon og er typeinndelt på grunnlag av multivariat analyse (gradientanalyse) av generaliserte artslistedatasett. Dette innebærer at naturen ses på som kontinuerlig varierende heller enn naturlig avgrenset, og naturvariasjon forklares på grunnlag av kunnskap om miljøgradienter (i vid forstand) og artenes respons på disse gradientene.

Formål

I Norge blir behovet for et felles begrepsapparat for klassifisering av natur ivaretatt av systemet Natur i Norge. Systemet er ment å være et verktøy for å beskrive variasjonen i naturen på alle nivå, gi et grunnlag for kartlegging av natur og naturtyper, og skape et grunnlag for arbeidet med å rødlistevurdere naturtyper. Den store variasjonen defineres i ulike nivåer som tar hensyn til skala. Nivåene kalles landskap, natursystem og livsmedium. IUCN (International Union for Conservation of Nature) har utviklet et system som skal dekke det samme behovet globalt (IUCN Global Ecosystem Typology). Også dette systemet deler inn naturen i ulike hierkalske nivåer. I dette systemet kalles nivåene riker, biomer og funksjonelle økosystemgrupper. Ytterligere tre nivåer er dannet for å beskrive de mange variasjonene i et globalt perspektiv.

NiN er utarbeidet av forskere fra Naturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo i samarbeid med Artsdatabanken, og er etterfølgeren til «Naturtyper i Norge» (NiN versjon 1). Formålet med systemet kan oppsummeres i fire overordnede mål.

• Gi fagmiljøer og institusjoner som jobber med natur et felles begrepsapparat
• Være et verktøy for å beskrive variasjonen i naturen
• Være et grunnlag for kartlegging av natur og naturtyper
• Være et grunnlag for arbeidet med å rødlistevurdere naturtyper

Kort om systemet

Systemet er tilrettelagt i tre forskjellige naturmangfoldnivåer. De tre nivåene er laget for å skape en fleksibel innfallsvinkel i beskrivelsen av natur basert på om beskrivelsene skal beskrive store eller mindre områder. Landskapsnivået gir mulighet til å beskrive store arealer med få detaljer, mens en som beskriver livsmedium beskriver detaljrikdommen til minste detalj. Mellom disse to nivåene finnes natursystemnivået som gir anledning til å beskrive økosystemet i et avgrenset område.

Basert på arbeidet med NiN, er det utviklet et generelt og universelt teoretisk rammeverk for å beskrive og typeinndele naturvariasjon. Dette teoretiske rammeverket ble i 2020 publisert internasjonalt under navnet EcoSyst.

Landskapsnivået

Fjordlandskap, Nærøyfjord

Kystslettelandskap (strandflate), Brønnøysund

Ås- og fjellandskap, Rondane

Dallandskap, Sokndal

Innlandsslettelandskap (fjellvidde), Finnmarksvidda

Landskapstype er et begrep som brukes for å beskrive ulike landskap med likhetstrekk i landform og sammensetning av landskapselementer. Kategorisering av landskapstyper basert på generelle trekk ved landskapets fysiske (materielle) innhold, hører til fagtradisjonen systematisk naturgeografi, også kalt landskapsgeografi. Både i Norge og internasjonalt finnes det en rekke ulike typesystemer og kartleggingsmetoder som vektlegger noe ulike aspekter ved landskapet. I norsk fagtradisjon har landskapstypebegrepet vært benyttet både om landskapstyper definert ut fra overordnede landformer (fjordlandskap, dallandskap, fjellandskap m.fl.) og landskapstyper som inkluderer landskapets innhold, naturhistorie, arealbruk og kulturpåvirkning (jordbrukslandskap, skoglandskap, seterlandskap, industrilandskap.

I Artsdatabankens system for naturbeskrivelse, Natur i Norge, er landskapstype definert som «større geografisk område med enhetlig visuelt preg, skapt av enhetlig dominans av store landformer og kjennetegnet ved karakteristisk fordeling av landformer, natursystemkomplekser, natursystemer og andre landskapselementer.» I dette systemet er Norge delt inn og kartlagt i ni hovedtyper landskap:

Marine landskap

• Marint ås- og fjellandskap
• Marint dallandskap
• Marine sletter

Kystlandskap

• Kyst-, ås- og -fjellandskap
• Fjordlandskap
• Kystslettelandskap eller strandflaten

Innlandslandskap

• Innlands-ås- og fjellandskap
• Innlands-dallandskap
• Innlandsslettelandskap

Hovedtypene beskriver den overordnete landformvariasjonen som er resultatet av geologiske prosesser som har virket over flere (hundre-)tusen år. Videre er hver hovedtype delt inn i en serie grunntyper. Grunntypene er en mer finmasket inndeling basert på landskapets sammensetning av ulike landskapselementer, slik som vegetasjon, vassdrag, bebyggelse og terrengforhold.

Hovedlandet Norge består av følgende arealkategorier:

• Utbygd areal 1,4 %
• Jordbruk 3,2 %
• Myr og våtmark 5,8 %
• Ferskvann og breer 7,0 %
• Skog 38,2 %
• Fjell og vidde 44,4 %

Natursystem-nivået

Natursystem-nivået er det mest brukte naturmangfoldnivået. Det kan brukes ved å bruke typesystemet eller beskrivelsessystemet. Typesystemet er hierarkisk oppbygd av tre nivåer. Hovedtypegruppe, hovedgruppe og grunntype. Grunntypene avgjøres ut fra artsvariasjon som ses i sammenheng med noen lokale komplekse miljøvariabler (LKM). Beskrivelsessystemet fanger opp variabler i naturtypene som ikke lar seg beskrive med en målbar variasjon langs en gradient. Ofte må man bruke begge systemer for å få en grundig beskrivelse av et økosystem. Natursystem-nivået er inndelt i sju hovedtypegrupper.

Saltvannsbunnsystemer

Hovedtypegruppen saltvannsbunnsystemer (M), som også kalles marine bunnsystemer, er sammensatt av økosystemer i femten hovedgrupper som alle har det til felles at de finnes nært bunnen i saltvann med saltholdighet større enn 0,5‰. Bunnforholdene preges i høy grad av om de har tilgang på lys eller ikke. Eufotisk beskriver lysforhold som er tilstrekkelige til at alger kan utføre fotosyntese, mens afotisk beskriver det motsatte. Sedimenter er avleiringer av finmasser som har kommet med vannstrømmene. Helofytter er sumpplanter som vokser på steder som regelmessig overskylles av vann, i denne sammenhengen av saltvann. Denne hovedtypegruppen beskriver naturvariasjon fra bunnen av dypet hvor lyset ikke når fram, og helt opp i fjæresteinene, men ikke så høyt at det regelmessig blir helt tørrlagt. Navnene på hovedgruppene av saltvannsbunnsystemene gis nedenfor.

• Eufotisk fast saltvannsbunn (M1)
• Afotisk fast saltvannsbunn (M2)
• Fast fjærebeltebunn (M3)
• Eufotisk marin sedimentbunn (M4)
• Afotisk marin sedimentbunn (M5)
• Korallrev (M6)
• Marin undervannseng (M7)
• Helofytt saltvannssump (M8)
• Litoralbasseng-bunn (M9)
• Marin grotte og overheng (M10)
• Kaldt gassoppkomme (M11)
• Varm havkilde (M12)
• Marin sedimentbunn preget av oksygenmangel (M13)
• Sterkt endret eller ny fast saltvannsbunn (M14)
• Sterkt endret eller ny marin sedimentbunn (M15)

Ferskvannsbunnsystemer

På samme måte som den foregåend gruppen beskriver denne hovedtypegruppen naturvariasjon fra bunnen av ferskvann hvor lyset ikke slipper til og helt opp i overgangen mellom land og vann. De åtte hovedgruppene kan være bunnen i elver, innsjøer og andre steder som regelmessig flommes over av ferskvann.

• Eufotisk fast ferskvannsbunn (L1)
• Eufotisk limnisk sedimentbunn (L2)
• Afotisk limnisk sedimentbunn (L3)
• Helofytt-ferskvannssump (L4)
• Ferskvannskildebunn (L5)
• Afotisk limnisk sedimentbunn preget av oksygenmangel (L6)
• Sterkt endret eller ny fast ferskvannsbunn (L7)
• Sterkt endret eller ny limnisk sedimentbunn (L8)

Marine vannmasser

Der saltvannsbunnsystemer beskriver naturvariasjonen nær eller i bunnen i saltvann, beskriver hovedtypegruppen marine vannmasser økossystemene som omfatter flytende, svevende og svømmende organismer i det frie vannet. De er inndelt i fire underordnede hovedgrupper.

• Havvannmasser (H1)
• Sirkulerende vannmasser i fysisk avgrensede saltvannsforekomster (H2)
• Ikke-sirkulerende marine vannmasser i fysisk avgrensede saltvannsforekomster (H3)
• Sterkt endrete marine vannmasser (H4)

Limniske vannmasser

Der ferskvannsbunnsystemer beskriver naturvariasjonen nær eller i bunnen i ferskvann, beskriver hovedtypegruppen limniske vannmasser økossystemene som omfatter flytende, svevende og svømmende organismer i det frie vannet. De er inndelt i fem underordnede hovedgrupper.

• Elvevannmasser (F1)
• Sirkulerende innsjøvannmasser (F2)
• Ikke-sirkulerende innsjøvannmasser (F3)
• Sterkt endrete elvevannmasser (F4)
• Sterkt endrete innsjøvannmasser (F5)

Fastmarkssystemer

Landjorden er svært variabel, og innenfor fastmarkssystemene finner vi det største mangfoldet av økosystemer etter beskrivelsessystemet. De er inndelt i 45 underordnede hovedgrupper. De er ulike på mange forskjellige måter. De eneste områdene på land som ikke beskrives i denne hovedtypegruppen, er de landområdene som er permanent mettet med vann, slik som myrer.

• Nakent berg (T1)
• Åpen grunnlendt mark (T2)
• Fjellhei, leside og tundra (T3)
• Fastmarksskogsmark (T4)
• Grotte og overheng (T5)
• Strandberg (T6)
• Snøleie (T7)
• Fuglefjell-eng og fugletopp (T8)
• Mosetundra (T9)
• Arktisk steppe (T10)
• Saltanrikingsmark i fjæresonen (T11)
• Strandeng (T12)
• Rasmark (T13)
• Rabbe (T14)
• Fosse-eng (T15)
• Rasmarkhei og -eng (T16)
• Aktiv skredmark (T17)
• Åpen flomfastmark (T18)
• Oppfrysingsmark (T19)
• Isinnfrysingsmark (T20)
• Sanddynemark (T21)
• Fjellgrashei og grastundra (T22)
• Ferskvannsdriftvoll (T23)
• Driftvoll (T24)
• Historisk skredmark (T25)
• Breforland og snøavsmeltingsområde (T26)
• Blokkmark (T27)
• Polarørken (T28)
• Grus- og steindominert strand og strandlinje (T29)
• Flomskogsmark (T30)
• Boreal hei (T31)
• Semi-naturlig eng (T32)
• Semi-naturlig strandeng (T33)
• Kystlynghei (T34)
• Sterkt endret fastmark med løsmassedekke (T35)
• Ny fastmark på tidligere våtmark og ferskvannsbunn (T36)
• Ny fastmark på sterkt modifiserte og syntetiske substrater, rask suksesjon (T37)
• Treplantasje (T38)
• Sterkt endret og ny fastmark i langsom suksesjon (T39)
• Sterkt endret fastmark med preg av semi-naturlig eng (T40)
• Oppdyrket mark med preg av semi-naturlig eng (T41)
• Sterkt endret, hyppig bearbeidet fastmark med intensivt hevdpreg (T42)
• Sterkt endret, varig fastmark med intensivt hevdpreg (T43)
• Åker (T44)
• Oppdyrket varig eng (T45)

Våtmarkssystemer

I denne hovedtypegruppen finner vi de økosystemene på land som ikke beskrives blant fastmarkssystemene. Det er økosystemer som er mer eller mindre permanent mettet med vann. De beskrives i 13 forskjellige hovedgrupper.

• Åpen jordvannsmyr (V1)
• Myr- og sumpskogsmark (V2)
• Nedbørsmyr (V3)
• Kaldkilde (V4)
• Varm kilde (V5)
• Våtsnøleie og snøleiekilde (V6)
• Arktisk permafrost-våtmark (V7)
• Strandsumpskogsmark (V8)
• Semi-naturlig myr (V9)
• Semi-naturlig våteng (V10)
• Torvtak (V11)
• Grøftet åpen torvmark (V12)
• Ny våtmark (V13)

Snø- og issystemer

I denne hovedtypegruppen finnes det to hovedgrupper. Felles for dem begge er et varig snø- eller isdekke.

• Snø- og isdekt fastmark
• Polar havis

Livsmedium-nivået

Livsmedium-nivået er naturmangfoldnivået hvor det zoomes helt inn til individer eller arters leveforhold i minste detalj. Nivået er delt inn i to hierarkiske nivåer. Livsmedium-hovedtypegruppe og livsmedium-hovedtype.

Eksterne lenker

• Natur i Norge på artsdatabanken.no