Landefred

Landefred (Latin: constitutio pacis, pax instituta eller pax jurata) var i middelalderens rettssystemer betegnelsen på en overenskomst om å gi avkall på retten til å bruke makt for å tvinge gjennom sine egne rettskrav. Det medførte fremfor alt retten til å føre slektsfeider.

Overenskomster om landefred dannet det politiske grunnlag for skapelsen av rettsforhold, som ikke ga privat adgang til maktanvendelse. Ofte regulerete de forholdene omkring domstolenes virke, og gjorde det derved mulig å bilegge stridigheter under anvendelse av generelle rettsregler. Overtredelse av den offentlige fred eller trusler om det ble straffet etter straffeloven. På denne måte kunne man beskytte gjenstander eller bygninger (f.eks. kirker, boliger, møller, landbruksredskaper, broer og landeveier) og personer (geistlige, pilegrimer, kjøpmenn og kvinner såvel som bønder, jegere og fiskere).

Etter det 11. århundre videreførte utviklingen av landefred den tidligere skapte gudsfred. I det tysk-romerske rike etablerte Frederik Barbarossa i 1152 en landefred, som fikk gyldighet i hele riket, men først i 1495 lyktes det å iverksette en landefred, som var geografisk og tidsmessig ubegrenset. Disse tiltak ble etterlignet i Danmark, hvor middelalderkongene etterhvert etablerte en domsmakt, der utfylte maktvakumet, da de avskaffet den private rett til blodsfeider.

Kilder

• (no) «Landefred» i Store norske leksikon