Lahore-erklæringen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Lahore-erklæringen var en bilateral avtale mellom India og Pakistan som ble undertegnet 21. februar 1999 av Indias daværende statsminister Atal Bihari Vajpayee og daværende statsminister i Pakistan Nawaz Sharif på slutten av et historisk toppmøte i Lahore.[1] Lahore-erklæringen signaliserte et stort gjennombrudd i å overkomme de historisk spente, bilaterale forholdene mellom de to landene i kjølvannet av de kjernefysiske testene som ble utført av begge landene i mai 1998, men den ville snart miste fremdrift med utbruddet av Kargilkrigen i mai 1999.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Lahore-erklæringen var den første store politiske avtalen mellom de to nasjonene siden Simla-avtalen fra 1972, som formelt etablerte fredelige relasjoner i kjølvannet av den indo-pakistanske krigen i 1971 og forpliktet begge nasjonene til å løse bilaterale tvister ved hjelp av en fredelig dialog og samarbeid. De bilaterale relasjonene ble forandret og spenningen økte ytterligere da India gjennomførte Pokhran-II-prøvesprengningen den 11. og 13. mai 1998, og ble en reell atommakt.[2] Pakistan svarte raskt med sine egne prøvesprengninger i Chagai Hills, og økte dermed risikoen for en atomkonflikt i Sør-Asia.

Den 23. september 1998 signerte begge regjeringene en avtale der de erkjente prinsippet om å bygge et miljø for fred og sikkerhet og løse alle bilaterale konflikter, og denne avtalen dannet grunnlaget for Lahore-erklæringen.[1] Den 19. februar 1999 la den indiske statsministeren Atal Bihari Vajpayee ut på et historisk besøk til Pakistan, og han reiste på den første avgangen av en ny bussrute som forbandt den indiske hovedstaden New Delhi med den store pakistanske byen Lahore. Med denne bussavgangen opprettet han en viktig transportforbindelse for folkene i begge landene. Med på den første bussturen var også mange indiske kjendiser og myndighetspersoner, blant annet Dev Anand, Satish Gujral, Javed Akhtar, Kuldip Nayar, Kapil Dev, Shatrughan Sinha og Mallika Sarabhai.[3] Han ble mottatt blant stor fanfare og mediaoppmerksomhet på den pakistanske grenseposten i Wagah av sin pakistanske motpart Nawaz Sharif, som han hadde vært i tottene på ett år tidligere som følge av kontroversen om prøvesprengningene. Toppmøtet ble hyllet over hele verden som et stort gjennombrudd og milepæl i bilaterale forbindelser, og et historisk skritt mot å stoppe konflikten og endre den spente situasjonen i regionen.[3]

Innhold[rediger | rediger kilde]

Lahore-erklæringen ble undertegnet den 21. februar 1999 sammen med en Memorandum of Understanding (MoU) etter tre runder med samtaler mellom de indiske og pakistanske lederne.[1][4] I erklæringen hevdet begge lands regjeringer å forplikte seg til visjonen om fred, stabilitet og gjensidig utvikling, samt deres fulle forpliktelse til Simla-avtalen og De forente nasjoners pakt. Gjennom Lahore-erklæringen anerkjente begge regjeringene at utviklingen av kjernefysiske våpen hadde tillagt ansvar til begge land for å unngå konflikter og at den fremmet viktigheten av tillitskapende tiltak, spesielt for å unngå utilsiktet og uautorisert bruk av kjernefysiske våpen.[1][4] India og Pakistan besluttet også å gi hverandre forhåndsbeskjed om test av ballistiske missiler samt tilfeldig eller uforklart bruk av atomvåpen, for å unngå utbrudd av en atomkonflikt.[4]

Lahore-erklæringen og MoU innarbeidet en felles forpliktelse til å intensivere innsatsen for å løse Kashmir-konflikten og andre stridigheter, alt i alt for å styrke bilateral dialog og for å implementere sikringstiltak mot bruk av atomvåpen samt tiltak for å hindre konflikt. Begge regjeringer fordømte terrorisme og forpliktet seg til ikke-innblanding i hverandres interne saker, målene i SAARC og fremme menneskerettigheter.[1]

I en felles uttalelse etter at toppmøtet var over sa begge regjeringene at deres utenriksministre ville møtes jevnlig og rådføre seg med hverandre om spørsmål knyttet til Verdens handelsorganisasjon og informasjons- og kommunikasjonsteknologi. En ministerkomité bestående av to medlemmer skulle opprettes for å undersøke menneskerettighetsspørsmål, sivile fanger og savnede krigsfanger. Den indiske statsministeren takket sin pakistanske kollega og utstedte en invitasjon for et fremtidig toppmøte i India.[1]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Lahore-erklæringen ble hyllet varmt i både India og Pakistan, samt i globale medier og av regjeringene i andre land, og skapte optimisme etter den globale spenningen som hadde kommet med de kjernefysiske testene i 1998.[3] Initiativet styrket populariteten til Vajpayee-regjeringen i India og bekreftet hans stilling som en statsmann.[3] Imidlertid ble det spekulert i media at mange i det pakistanske forsvaret og etterretningsorganisasjonene ikke godkjente avtalen, og følgelig arbeidet for å snu den på hodet og øke spenningen mellom rivalene India og Pakistan.[5] Mottakelsen av Vajpayee, beskrevet som lederen for en «fiendtlig nasjon», ble boikottet av de militære sjefene ledet av general Pervez Musharraf og terrorangrep som krevde sivile menneskeliv fortsatte helt til siste stund før toppmøtet.[6][7]

Forholdet mellom de to landene endret fullstendig ved utbruddet av Kargilkrigen i mai 1999, etter en plutselig oppdagelse av at pakistanske soldater hadde trengt seg inn i de indisk-kontrollerte områdene av Kashmir;[8][9] den indiske hæren ble satt inn for å kaste ut opprørerne og gjenerobre indisk territorium.[8] Den to måneder lange konflikten krevde hundrevis av soldaters liv på begge sider og brakte begge nasjonene nær fullskala krig og en mulig atomkonflikt. Den internasjonale ydmykelsen av Pakistan mot slutten av krigen ble etterfulgt av et militærkupp som styrtet regimet til Nawaz Sharif og overførte makten til hærsjefen general Pervez Musharraf, som antas å være bakmannen for infiltrasjonen i Kargil.[9] Dette kuppet ga dermed dårligere utsikter for det fremtidige forholdet mellom de to landene.

Referanser[rediger | rediger kilde]