Ladegården (København)

Ladegården i 1892.

Ladegårdens fattiglemmer på vei ut til dagens oppgaver.

Ladegården ved Ladegårdsåen og Sankt Jørgens Sø i København var opprinnelig en avlsgård (ladegård) oppført i 1548 for Københavns slott, og lå på landsbyen Solbjergs jorder mellom disse tre nåværende gatene i København: Åboulevarden, Rosenørns allé og Julius Thomsens gade. 1733-67 ble den anvendt som krigshospital for Landmilitæretaten, og senere sinnssykeasyl og tvangsarbeideranstalt for Københavns kommune.

Historie

Kongens avlsgård

I 1548 lot Christian III anlegge en ladegård i Nyby utenfor København. På Christian IVs tid var gården blitt for liten, og det ble oppført en ny og større avlsgård ved Ladegårdsåen. Til gården hørte det området som siden er blitt til Frederiksberg. Et regnskap fra 1602 forteller at materialforvaltningen ved Københavns slott det året leverte tømmer og spiker «til en bro mellom Nyby ladegård og Islevmark».

Bygningen var en lav lenge. I underetasjen var det seks rekker med binger med plass til 500 stykker kveg. I 1628 blåste den ned, hvoretter kongen lot oppføre en ny bygning med grunnmur og tre etasjer. Den ble omgitt av bastioner og voldgraver, og vannet ble hentet fra Ladegårdsåen og avstikkeren Rosenåen. Den opprinnelige planen om at området rundt Rosenborg slott skulle være ladegård, ble aldri gjennomført, men kong Christians ladegård var et mønsterbruk forut for sin tid, der vognene utenfor kunne kjøre opp foran store luker og tømme kornhøsten inn. Et system av vannrør sørget for drikkevann til dyrene og skyllevann til kloakkrennene deres.

Befestningen ved Ladegården skulle verne demningen mellom Sankt Jørgens Sø og Peblingesøen. Gården ble aldri lønnsom, og kongen måtte årlig dekke underskuddet til den omsider ble forpaktet bort. Etter dette begynte en utstykking av jordene til blant andre nederlandske bønder, som derved la grunnen til Ny Hollænderby som ble anlagt med 10 gårder på hver side av den nåværende Allégade langs Frederiksberg Have. Under svenskenes beleiring av København i 1658/59 ble bygningen skutt i grus. Ruinen ble i starten av 1660-tallet kjøpt av embetsmannen Christoffer Gabel, og i 1710 ble den innrettet til kvesthus. Under pesten 1711-13 huset gården hundre pestsyke om gangen, og sammen med pesthospitalet Vodroffsgård hadde den en barber (dvs. bartskjær, kirurg) som sjef.

Fattiggård

27. juni 1733 søkte direktørene for Krigshospitalskassen om tillatelse til å opprette et linspinneri, samt et veveri på Ladegården. Arkivaren Simon Schmidt ble foreslått som ansvarlig for fabrikkens drift. Kort etter fulgte planen om å samle alle fattiglemmer på Ladegården. Schmidt skulle som inspektør tilse Ladegårdens mange bygninger og deres inventar, fabrikkens maskiner, både mottatte og forarbeidede varer, samt regnskapene. Arbeidsstuene skulle oppvarmes fra mortensdag (dvs. 1. november) til påske ved hjelp av seks favner bøketre. Som belysning brukte man tranlamper, men på sovesalene fikk man bare bruke en fast lykt. To kvinner fikk daglig pålagt renholdet av spinne- og sovesalene. Dette omfattet kosting og vask av gulv, samt røyking med enebær når dette trengtes. Schmidt fikk 500 rigsdaler i lønn som inspektør.

Sovesal på Ladegården omkring år 1900.

I 1768 ble Ladegården solgt til Københavns kommune som hentet pasientene fra pesthuset Sankt Hans hospital ved Kalvebod strand dit. Den nye institusjonen, Sankt Hans hospital, kom til å fungere som sinnssykehus til den ble flyttet til Bistrup utenfor Roskilde, der også Amalie Skram var innlagt.

I de neste seks år lå gården ubenyttet, til den i 1822 ble innrettet som arbeidsanstalt, senere også utvidet med en tvangsarbeidsanstalt. De fattige bodde eller ble innsatt på Ladegården, og ble derfor kalt for «innsatte». I 1839 ble menn og kvinner adskilt med et plankegjerde, og fant dette så urimelig at de satte fyr på både gjerdet og flere bygninger. I 1850 bodde det nesten 2.000 fattige på Ladegården. Ved siden av Ladegården ble det da oppført en egentlig fattiggård, som fra omkring 1870 tjente som kvinneavdeling.

Det offentlige pliktet å holde Københavns gater rene, og ladegårdslemmene var ansvarlige for dette renholdet.  Kl 15 skulle derfor torg og plasser være tømt for boder og kjøretøy, for da kom ladegårdslemmene med riskoster over skulderen og kledd i avlagte militæruniformer. Dette ga dem oppnavnet «den 41. brigade», ettersom hæren hadde 40 brigader. Oppsynsmannen ble kalt «generalen». Ladegårdslemmene var ikke alltid Guds beste barn, og konstabelen som var stasjonert i Nørresøgade, skulle ta oppstilling på hjørnet av Gyldenløvesgade når de var på vei, slik at de ikke fikk sjenere vanlige borgere. Enda ladegårdslemmene ikke hadde gjort annet enn å motta fattighjelp, var de underlagt et regelverk tilsvarende de innsatte i Vridsløselille fengsel. 

De måtte stå opp kl  5 i sommerhalvåret og kl 6 i vinterhalvåret. De fikk servert varmt øl til frokost, og en time senere begynte arbeidet. Det fantes både skredderverksted, veveri og børstebinderi. Først kl 18 fikk ladegårdslemmene fri, og kl 20:30 var det tvungen leggetid. Folk ble plassert i ulike klasser ut fra flid, oppførsel og arbeidsevne, og daglønnen varierte dermed mellom 4, 8 og 12 øre. Hver mandag ble lønnen utbetalt, men høyst 12, 24 eller 30 øre. Resten stod på bok til utskrivelse fra institusjonen. 

Fattige som ble forsørget av det offentlige uten at det dreide seg om fattighjelp, ble ikke ladegårdslemmer, men plassert på Almindeligt Hospital, forløperen for De gamles by Guldbergshave. Folk på «Almindeligheden», som det het på folkemunne, hadde utgangstillatelse hver torsdag, med organiserte plyndringstokter til byens større forretninger. Disse forsøkte å verge seg mot naskingen ved å legge frem et større antall femøringer («ladegårdsspecier») som de gamle fikk forsyne seg av.

I 1908 ble Ladegårdens fattiglemmer flyttet til den nye institusjonen Sundholm på Amager.

Gården stod frem til 1930 da den ble forlatt. På grunnen ble det oppført boligeeiendommer ved det som i dag er Herman Triers Plads, samt Radiohuset i Rosenørns allé.

Eksterne lenker

• Fleischer, Jens: København. Kulturhistorisk opslagsbog med turforslag