LEGO-jernbane

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Lego-jernbane er en type lego-modeller bestående av lokomotiver, jernbanevogner, bygninger og plastikkskinner med sviller, og en strømførende skinne i midten. Lokomotivene har en lukket elektromotor med små fjærende børster på undersiden, som strømmen fra skinnene passerer gjennom og driver motoren. Det er magnetkoplinger mellom lokomotivet og hver av vognene, ikke ulikt briotog-lekene.

Man kobler en strømforsyning fra lysnettet og videre inn på en spesiell kontakt-skinne. Strømforsyningen består av en variabel transformator (fra 0-12 Volt), og en likeretter. Den har et uttak til spesialskinnen inn på jernbanen, og et sideuttak hvor man kobler på ulike «kontroll-bokser» til å styre sporvekslere eller lyssignaler. Man behøver én boks per sporveksler eller lyskryss.

En standard lego-transformator

Skinnetyper[rediger | rediger kilde]

  • Rette skinner som er rillete på oversiden.
  • Svinge-skinner, hvor den ytterse er lengre enn den innerste, og den ytterste har rillete overflate og den inneste er glatt.
  • Sporveksler: en pens som går fra 1 til 2 spor, eller vice versa. En plastikkplate i bunnen forbinder hele skinneforgreiningen og en liten "kasse" med motor som skifter pensen, og en liten plastikknott på toppen som vrir seg etter pensen og viser signal, som i gamle dagers signalskilt.
Sporveksler av lego
  • Krysskinner: 2 spor i kryss som står 90° på hverandre, og hvor man må koble til en skinne på hver side som bryter strømmen hvis lyset er rødt.
  • Signallysstolper med grønt og rødt lys. Ved rødt lys brytes strømmen etter skinnen. Styres fra transformatoren.
  • Kjørelysklosser til å montere i lokomotivene, som plugges til motor-delen.

Man kunne på standarskinnene ikke lage stigninger og broer, eller doserte svinger, uten å bruke «gjør-det-selv-metoden» ved å støtte opp skinnene med standard legoklosser, ofte med havari av modelltoget som resultat.

Togtyper[rediger | rediger kilde]

Et av de første lego-togene.

Meningen med lego-tog var antakelig å møtes på halvveien mellom leketøy og finere modelljernbaner, slik at også mindre barn kunne få håndtere rimelig avanserte modellsystemer, men fremdeles fengende for de fleste aldersgrupper.

Man hadde enten klassisk legoklosstog, som kunne bli i prinsippet uendelig lange, med en standard understellsplate og dermed valgfritt overbygg til enhver vogntype man ønsket (kom i sett). Eller en som minnet mer om moderne togsett, med et lokomotiv i hver ende av en eller flere vogner, med aerodynamisk fasong på lokomotiveene. Disse krevde en egen spesiell skinetype, og hadde høyere fart også.