Kvekergravstedet i Stavanger
| Vennenes samfunn gravlund i Stavanger | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land |  Norge | ||
 Vennenes samfunn gravlund i Stavanger 58°58′05″N 5°45′03″Ø | |||
Kvekergravstedet i Stavanger er en gravplass fra 1854. Gravlunden ligger i Øvre Haukeligate bydelen Storhaug i Stavanger. Gravlunden har vært i kontinuerlig bruk siden kvekersamfunnet fikk tomten i gave i 1854. Pr. 2011 hadde mellom 260 og 270 personer blitt gravlagt der. Gravplassen er unik i nasjonal sammenheng, da andre byer i Norge ikke har egne gravlunder for kvekere,[1] og kun svært få europeiske byer har slike gravplasser.[2]
Det ble etablert gravplasser rundt om i Rogaland, bl. a i Sauda. Denne gravplassen er intakt, men ikkje i bruk.
Det finnes også en eldre kvekergravplass i Stavanger. Denne ligger i dagens Muségate, men ble for liten for den voksende kvekermenigheten på 1840-tallet. Den var likevel i bruk fram til den nye gravplassen ble gitt i gave til kvekersamfunnet av ikke-kvekeren Carl Petter Nyman i 1854. Fram til 1980-tallet hadde kvekerne aleneansvar for drift og vedlikehold av gravplassen, men fra da av har Stavanger kommune bidratt, og etterhvert tatt over.
Gravplassen er omtrent 36 meter lang og 24 meter bred (ca. 800 m²).[3] Rundt gravplassen er det en høy mur med en smijernsport som inngang fra gaten. I kvekerstil er alle gravene like, og det er ingen monumenter på gravplassen, kun liggende gravplater.[4]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
De første kvekerne kom til Norge i 1814, etter at nordmenn som hadde vært krigsfanger i England (på Sørlandet het det at «de sad i prisonen») kom tilbake til Norge som kvekere. Disse organiserte seg i et eget kirkesamfunn i Stavanger og Christiania i 1818, som det første kirkesamfunnet utenfor statskirken i Norge. Som en følge av dette kom et ønske om egne gravplasser, til tross for at myndighetene ikke ville godta andre kirkesamfunn enn statskirken.
I 1816 kom den første kveker på kant med loven på grunn av sin religiøse overbevisning, og det ble nedsatt en kommisjon for å se på saken. Kommisjonen skulle komme med et lovforslag til fordel for kvekerne, men dette kom aldri, og det ble i stedet gitt dispensasjoner slik at enkelte kvekere lovlig fikk oppholde seg i Norge. 27. desember 1819 fikk et ektepar i Christiania leve som kvekere på visse vilkår, som at de måtte bo i Christiania og ikke fikk drive proselyttvirksomhet og 11. mai 1826 fikk kvekerne i Stavanger en dispensasjon etter kongelig resolusjon på tilsvarende betingelser som ble stilt i 1819, bare at de da gjaldt for Stavanger og nærområdet rundt Stavanger.[5][6][n 1]
Den første gravplassen[rediger | rediger kilde]
Den første kvekergravplassen i Stavanger kom i 1821 og ligger i dag i Muségaten. I 1821 døde kvekerlederen Elias Tastads tvillinger på ett år. Tastad forsøkte først å få den lokale presten til å begrave dem uten de statskirkelige ritualene, men uten å lykkes. Han begravde dem derfor selv på et jordstykke han fikk på Våland. En slik begravelse var i strid med loven, og Tastad ble derfor stilt for retten og ble dømt til å grave opp tvillingene og få dem gravlagt i vigslet jord. I tillegg ble han ilagt dagbøter. Tastad nektet å rette seg etter dette, og tok saken helt til Høyesterett, der han vant saken etter tre år.[3] Tastad begravde på denne tiden også en Ole Frank, noe som også ble tatt inn for rettssystemet, og i Christiania ble en kveker på samme tid straffet for å ha utført to slike begravelser.[7]
Denne gravplassen ble brukt av kvekere i Stavanger fra 1821 til 1854.[8] I løpet av disse årene ble det gravlagt mellom 27 og 31 mennesker på gravplassen.[9]
Gravplassen ligger i Muségaten på Våland, inneklemt mellom hus nummer 54 og 56 i gaten, og det er bare noen få støtter på det som nå nærmest er en liten park.[8][10]
Gravplassen på Storhaug[rediger | rediger kilde]
I 1840-årene fikk kvekerne bruk for et nytt gravsted, da gravplassen på Våland begynte å bli full. I 1847 ble dette første gang tatt opp på samfunnets «tomånedsmøte», et slags styremøte i kvekersamfunnet, og man tok det senere opp flere ganger. Flere løsninger ble vurdert, blant annet å undersøke om man kunne få gravplass inne på de vanlige gravplassene om statskirken og de engelske kvekerne gikk med på dette. Dette forslaget gikk man ikke videre med, men bestemte seg i stedet for å etablere gravsted på Hundvåg, en øy utenfor Stavanger. Dette var nesten avgjort i både 1850 og 1851, men ble tilslutt utsatt for videre undersøkelser uten at noe skjedde før 1854.
I 1854 tok spørsmålet en ny vending da kvekersamfunnet fikk et gavebrev på land på Storhaug.[n 2] Gaven kom fra Carl Petter Nyman, en velstående mann som hadde en stor eiendom på Storhaug, men som ikke var kveker på dette tidspunktet. Fra denne eiendommen skilte han ut et jordstykke på Leervikryggen til gravplass for kvekerne. Under ett år senere gikk han inn i kvekersamfunnet og ble et sentralt medlem.
Gaven kom overraskende på kvekersamfunnet, og ble ikke nevnt i referatet fra månedsmøtet, til tross for at dette var en viktig sak for kvekerne,[11] men det endte med at «[e]t noe overrasket Vennenes samfunn tar imot den uventede gaven».[12]
Gravplassen ble tatt i bruk i 1855, og gikk først under navnet «Karel Nymands Gaard Hetland». Snart ble navnet endret til «Carl Nymans Gaard Hetland». Rundt 1870 ble gravplassen omtalt i protokoller som «Vennernes Begravelsesplads» og «Vennernes Begravelsesplads Hetland», selv om det formelle eierskapet til gravplassen var Carl Petter Nymans fram til han døde i 1891. Da ble eiendommen skjøtet over på kvekersamfunnet.
Den første som ble gravlagt på den nye gravplassen var Halvor Dyring, som ble gravlagt 9. juni 1855. Måneden etter ble neste grav åpnet, da for konen til Elias Tastad, mannen som hadde gravlagt tvillingene sine på Våland, og med det etablert den første gravplassen.[13]
Det er et avlangt stykke jord, pent jevnet og inngjerdet. Omkring 20 jordfestelser har funnet sted. Det ligger vakkert til, øst for byen.
James Backhouse - Engelsk kvekermisjonær som besøkte Stavanger i 1860 beskriver gravplassen[13]
Mur[rediger | rediger kilde]
I nesten førti år var ikke gravstedet tema i møteprotokollene til kvekerne i Stavanger, før man i 1892 besluttet å undersøke hva det ville koste å sette opp en klinkersteinsmur på rundt to alen på toppen av gråsteinsmuren som allerede lå rundt gravplassen og samtidig legge sement på den eksisterende muren, en mur som trolig ble satt opp rundt 1854.[14] Det ble også lagd et kart over gravplassen. Dette kartet eksisterer fremdeles, og viser 29 gravsteder som ikke er navngitte. Prisen ble anslått til 800–900 kroner, og med flere løfter om bidrag til å bygge muren, ble det vedtatt å bygge den så snart som mulig. På årsforsamlingen i juni 1893 ble det meldt at muren var ferdig og hadde kostet ca. 1400 kroner.
På dette tidspunktet hadde gravplassen, som i utgangspunktet lå relativt landlig til, fått byen næremere innpå. Både industri og boliger ble bygget ut, og i 1893 ble Nymansveien, som ligger like i nærheten av gravplassen, anlagt.[15]
I døden er alle like[rediger | rediger kilde]
På det samme møtet i juni 1893 ble det også besluttet å lage ordninger for hvordan gravene på gravplassen skulle være. I oktober ble følgende forslag vedtatt:
- «Det burde tillades at sætte en simpel Karm af Træ, Jern eller Sten om hver Grav med den Afdødes Navn Fødsel og Dødsdatum uden nogen Forsiringer eller Symboler eller ogsaa en simpel huggen Sten med lignende Inskripsion. Alle slags Monumenter tillades ikke opsatte.»[16]
Tankegangen bak dette vedtaket var at man ønsket enkle og like gravsteiner som signaliserte at i døden er alle like.[12]
I 1896 besluttet man å ikke tillate blomster på gravene,[17] og man holdt fast på begge disse prinsippene, forbudet mot blomster og forbudet mot monumenter, i 1901 da Totalafholdsselskabet bad om å få sette opp et monument på Asbjørn Klosters grav.[18]
Vedlikehold[rediger | rediger kilde]
De første tiårene av 1900-tallet ble det gjort en god del vedlikeholdsarbeid på gravplassen, i tillegg til at man bygde på muren i 1936/37 og installerte en smijernsport på slutten av 1920-tallet.[17][19] Etter dette setter et visst forfall inn,[17] til tross for at man engasjerer flere tilsynsmenn og -kvinner på gravstedet fra 1947 og utover. En rapport fra tilsynsmannen i 1956 peker på flere mangler, blant annet må muren og trappen «øyeblikkelig repareres». I 1947 gjorde man også et forsøk på å ajourføre gravkartet, uten at man klarte å identifisere alle gravene.[20]
I 1964 var det forvirring rundt hvorvidt kommunen skulle overta vedlikeholdet av gravplassen, og arbeidet lå derfor nede en stund.[21] Utover på 1970- og 1980-tallet ble forfallet mer tydelig, og naboer klagde på det dårlige stellet.[17] I 1973 ble porten skiftet ut med den nåværende, og i 1978 ble en lønneallé som gikk innover fra porten fjernet, men i 1982 fikk man klagebrev fra naboer om forvokste trær og dårlig vedlikehold. I Kvekersamfunnets årsmelding for 1982/83 ble det sagt at gravstedet var i dårlig stand. Året etter innledet man samtaler med kirkevergen i Stavanger om å overta vedlikeholdet. Kirkevergen la fram en plan om å rydde opp og renovere hele gravplassen, men i første omgang ble planen møtt med avslag på kommunens langtidsbudsjett.
Kirkevergen tok så på seg å rydde og stelle gravstedet i stand til Det norske totalavholdsselskaps jubileum i 1984, og i -85 rustet kommunen opp området rundt gravplassen etter klager fra naboene. I 1986 tok så Stavanger kommune på seg ansvar for drift og vedlikehold av gravplassen.[22]
Jubileer[rediger | rediger kilde]
I 1993 feiret kvekerne 175 år som trossamfunn i Norge. Gravplassen hadde da fått en kraftig oppussing. Denne ble finansiert av kvekerne selv, mens Stavanger kommune stilte med arbeidskraft. Det ble fjernet trær og busker og terrenget ble jevnet ut, men resultatet ble bare delvis vellykket.[23]
Gravplassens 150-årsjubileum ble markert i 2004. Den fremstod da som «velstelt, vakker på sitt vis, et sted for stillhet og refleksjon bak høye murer».[17] Den hadde da fått jevnlig stell av kommunen, men særlig muren rundt gravplassen byr på stadige vedlikeholdsmessige problemer.
Byhistorisk Forening Stavanger satte opp en plakett på porten i 2009. Det jobbes også med planer om å sette opp et skilt inne på gravstedet med informasjon om de gravlagte.[24]
Nåtid og framtid[rediger | rediger kilde]
I 2011 hadde mellom 260 og 270 personer blitt gravlagt på gravplassen. Den er fremdeles i bruk, selv om det ikke er ofte det er nye jordfestelser.[17] Flere nålevende kvekere har uttalt at de ønsker å bli gravlagt på denne gravplassen, men det har også blitt vanlig at kvekere blir gravlagt på de offentlige gravplassene.
Kvekerne selv ønsker at den skal tas vare på som et offentlig kulturminne samtidig som den fremdeles er i bruk.[10][25]
Gravplassen ligger i dag midt i bybebyggelse, og kvekersamfunnet vil gjerne at tilgangen til gravplassen skal bli mer åpen enn den er i dag, slik at den blir mer som et parkområde som kan brukes av kvekere og andre til både gravplass og en plass for rekreasjon.[26]
Kjente personer som er gravlagt på gravstedet[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Andakter ved spesielle anledninger Arkivert 25. oktober 2008 hos Wayback Machine. - Vennenes Samfunn Kvekerne i Norge. Lest 19. august 2013. «Det finnes en kvekergravplass i Stavanger som fremdeles er i bruk.»
- ^ Tar vare på kvekernes arv[død lenke] - forskning.no. Lest 31. august 2013
- ^ a b Aarek, s. 3
- ^ Rage, s. 30-32
- ^ Aarek, s. 4-5
- ^ Anne Emilie Jansen, Det Norske Kvekersamfunns Historie i første halvdel av det 19. århundret, hovedfagsoppgave ved Universitetet i Oslo, våren 1943, utgitt av Vennenes samfunn, Stavanger 1967. side 23-29
- ^ Hans Eirik Aarek, «Kvekerne i Norge«, i Å møtes under Åndens ledelse. En innføring i kvekertro og kvekerordninger, Kvekerforlagets småskrifter nr. 44, Stavanger 2003. S 40
- ^ a b Aarek, s. 27
- ^ Aarek, s. 36
- ^ a b Rage, s. 32
- ^ Aarek, s 6-7
- ^ a b Rage, s. 30
- ^ a b Aarek, s. 8
- ^ Aarek, s 15
- ^ Aarek, s. 12
- ^ Aarek, s. 12-13
- ^ a b c d e f Rage, s. 31
- ^ Aarek, s. 13-14
- ^ Aarek, s. 14-15
- ^ Aarek, s. 16
- ^ Aarek, s. 19.
- ^ Aarek, s. 19-23
- ^ Aarek, s. 23
- ^ Aarek, s. 25
- ^ 33 Kvekergravstedet Arkivert 13. desember 2014 hos Wayback Machine. - Byhistorisk Forening Stavanger. Lest 1. september 2013
- ^ Aarek, s. 26-27
Noter[rediger | rediger kilde]
- ^ Aarek tidfester dispensasjonene til 1826 og 1829, uten at han spesifiserer dem nærmere. Han nevner ikke dispensasjonen i 1819 spesifikt, men sier at det allerede hadde blitt gitt en dispensasjon i Kristiania da Stavanger-kvekerne fikk sin dispensasjon i 1826.
- ^ Ernst Lapin sier i verket Vennenes Samfunn Kvekerne 1846–1898 (side 22) at Nyman tilbød kvekerne å låne jorden, og at det ikke ble gitt til kvekersamfunnet før etter hans død.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Hans Eirik Aarek, Kvekergravstedet. Øver Haukeligate 39, Stavanger, Kvekerforlagets småskrifter nr. 46A, Kvekerforlaget 2011. ISBN 978-82-90311-91-4
- Knut Rage, «Kvekergravplassen i Stavanger - et unikt gravsted», i Historie, 1/2012. ISSN 0803-401X Side 26-32.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Quaker cemeteries in Stavanger – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Artikkel på Lokalhistoriewiki. Artikkelen er et sammendrag av artikkelen i Historie det blir henvist til under Litteratur.
- Artikkel hos Byhistorisk Forening Stavanger Arkivert 13. desember 2014 hos Wayback Machine.
