Kunstig skalleforming

Maleri av Paul Kane fra omkring 1850 som viser et spedbarn hos chinook-indianerne som får hodet flatklemt i en cradle board, tradisjonell indiansk komse, og en voksen kvinne etter en slik behandling. Skallen hos spedbarn er naturlig myk for å lette fødselen.

Kunstig skalleforming er en villet og varig deformering av hodeskaller hos mennesker. For eksempel har kranier hos små barn som vokser, blitt formet ved langvarig press fra fastbundne plater, stram reiving og annet. Skallen hos spedbarn er naturlig myk for å lette fødselen, og skalleforming har typisk kunnet gjelde barn fra de er omkring én måned gamle og et halvt år framover. Skikken har forekommet hos folkegrupper i særlig Eurasia, Afrika og Amerika, blant annet hos indianere i nazca-, inka- og maya-kulturene. Skalleformingen har trolig vært uttrykk for et skjønnhetsideal og for å markere sosial status. Deformasjoner kan også ha oppstått naturlig hos omreisende nomadefolk som har hatt spedbarn fastbundet i lang tid. Det eldste kjente eksempelet av kunstig skalleforming er fra en neanderthaler fra omkring 43 000 f. Kr. som er funnet i Shanidar-hula i Irak. Den første skriftlige omtalen finnes hos Hippokrates som omkring 400 f.Kr. beskriver macrocephali, «lang- eller storskaller» oppkalt etter praksisen med skalleforming.

Forbigående eller vedvarende misforming av kranier kan også oppstå etter bruk av for eksempel fødselstang eller som følge av skalleforandringer ved vannhode, microcephali og annet.

En hodeskalle som er deformert gjennom kunstig skalleforming tidlig i nazcakulturen i Peru omkring år 100-200.
Mann fra New Britain i Papua Ny-Guinea med kunstig formet kranium tidlig på 1900-tallet.^[1]
Foto: Parkinson: Dreissig Jahre in der Südsee, 1912/Customs of the World
Fransk kvinneskalle fra 1905 som eksempel på déformation toulousaine eller déformation normande («deformasjon fra Toulouse eller Normandie»), uønsket, fransk skalleforming i første halvdel av 1800-tallet etter bruk av stramt hodebånd som barn.