Statens kunstakademi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Kunstakademiet)
Gå til: navigasjon, søk
Statens kunstakademis gamle lokaler i St. Olavs gate i Oslo
Fra biblioteket ved Kunstakademiet

Koordinater: 59°55′03″N 10°43′58″Ø Statens kunstakademi er en norsk høyskole som tilbyr studier i fordypningsområdene maleri, fotografi/video/film, digital kunst, lydkunst, skulptur, installasjon, performance, og kunstteori. Akademiet har gjennom årene eksistert i mange forskjellige bygninger i Oslo og gjennomgått store strukturelle forandringer, og tilbyr i dag et treårig bachelorprogram og et toårig masterprogram. Siden 1996 er Kunstakademiet i Oslo plassert under Kunsthøgskolen i Oslo.

Dette har skapt mye debatt i kunstmiljøene i Norge at Akademiet ble plassert under Kunsthøgskolen. Våren 2004 blusset konflikten opp igjen, etter at avdelingen mot studentenes og de ansattes ønsker ble slått sammen med kunsthåndverkfagene i den tidligere Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i det nyopprettede Fakultet for Visuell Kunst.

Historie[rediger | rediger kilde]

De første årene[rediger | rediger kilde]

Den norske maleren Christian Krohg (1852–1925) var én av tre professorer ved Kunstakademiet da det ble etablert i 1909.

Den 29. november 1909 møtte 25 malerelever og fire billedhuggerelever opp til sin første dag på det nyopprettede Statens kunstakademi. De gikk til et fire timers daglig modellstudium i loslitte og trekkefulle lokaler i loftsetasjen i Torvet 8 ved Stortorget. Det var 170 m² fordelt på seks atelierer, et til hver av de tre professorene og et til hver av de tre klassene – tegneklassen, malerklassen og billedhuggerklassen. De tre professorene var alle sterke navn på datidens kunstscene: malerne Christian Krohg og Halfdan Strøm, og billedhuggeren Gunnar Utsond. Veien fram til åpningsdagen hadde vært lang. Akademiet ble en realitet etter nesten 100 år med kamp fra kunstnernes side, og ble i 1909 bare så vidt votert igjennom i Stortinget med én stemmes overvekt (stortingspresident Berners dobbeltstemme). Lokalene, og den minimale årlige bevilgningen på 11 000 kroner, tyder på at det ikke var knyttet noen nasjonal stolthet eller prestisje til Norges første offentlige utdanningsinstitusjon for bildende kunstnere. Og om professorene var sentrale navn i tiden, var deres utnevnelse omstridt. Svært mange mente de representerte gårsdagens kunst, og strømmen av unge norske gikk fortsatt til kunstens metropol Paris. Men Norge hadde endelig et kunstakademi, eller i det minste en kunstutdanning, 150 år etter sine naboland.

Akademiet ble organisert etter mønster av de gamle mesteratelierer, eller de frie akademiene i Paris. Elevene arbeidet selvstendig etter levende modell, og ble korrigert av sin professor 2-3 ganger i uken. Bortsett fra noe anatomiundervisning, var det ingen støttefag. Det ble forutsatt at elevene hadde grunnleggende kunnskap om perspektiv, fargelære og anatomi når de ble tatt opp, og mange hadde gått på Statens håndverks- og kunstindustriskole før de søkte akademiet. Det første året ble det tatt opp 29 ordinære elever, 25 i tegne- og malerklassene og 4 i billedhuggerklassen. Akademiet fikk status som høyskole med åremålstilsatte professorer. Opptak ble foretatt på grunnlag av prøvearbeider. Undervisningen var praktisk talt uendret helt fram til slutten av 1960-årene. Akademiet flyttet inn i bedre lokaler i Handelsbygningen (Drammensveien 20) i 1919, og til spesialtegnede lokaler på baksiden av Kunstnernes hus i 1930.

Bildende Kunstneres Styre fungerte både som akademisk råd (styre) og innstillende myndighet for akademiet fra 1909 til 1956. Det er lett å se en parallell til det klassiske akademisystemet i denne konstellasjonen, med et kunstnervalgt styre på syv som ga staten råd i alle kunstsaker, administrerte Høstutstillingen (den norske salongen), óg den nasjonale kunstutdannelsen gjennom akademiet.

Realismens epoke[rediger | rediger kilde]

Malerklassen ved «det nye norske kunstakademi». Christian Krohg sees sittende med ryggen til.

Under realismen – 1909-1925 – var undervisningen basert på et naturalistisk kunstsyn. Krohg uttalte en gang at tilhengere av samtidens «ismer» hverken ville ha sluppet inn på akademiet, eller ønsket å gå der. Det var en gammelmodig undervisning som ble drevet av de to tilårskomne professorene, og de fleste unge søkte seg ut. Heller ikke Utsonds undervisning var særlig betydnigsfull for norsk skulptur. Han hadde totalt 25 elever i løpet av sine 11 år som professor. Det ble etterfølgeren Wilhelm Rasmussen som fornyet norsk skulptur gjennom sin undervisning fra 1921 til 1946.

Matisse-elevene[rediger | rediger kilde]

Malerstudenter ved Kunstakademiet.

Mange så akademiet som en bakevje de første 15 årene, og det var stor interesse for hvem som ville bli Krohgs etterfølger da han gikk av med pensjon i 1925, 72 år gammel. Etter en heftig strid i kunstmiljøet ble Matisse-eleven Axel Revold tilsatt høsten 1925. Revolds maleri lå i tradisjonen fra Paul Cézanne og Henri Matisse. Han hadde eksperimentert med kubistiske komposisjonsprinsipper. Ansettelsen var et nådestøt mot realismen som dominerende kunstretning i Norge, og markerer også begynnelsen på matisse-elevenes hegemoni på akademiet og i norsk kunstundervisning. Med Axel Revold opplevde akademiets malerlinje en revitalisering og blomstringsperiode. Han var en elsket og søkt professor i en slik grad at han dannet en egen «skole». I 1935 gikk Halfdan Strøm av med pensjon, også han 72 år gammel. Han hadde få elever etter at Revold tiltrådte. Jean Heiberg etterfulgte Strøm. Heiberg var også tidligere elev av Matisse – han skal ha vært Matisse' yndlingselev – og var en høyt ansett og respektert maler. Heibergs form under korrekturen var stillferdig og ordknapp, men han øvet en dyp og positiv innvirkning på et stort antall av sine elever.

I de siste årene før krigen hadde studenttallet kommet opp i ca. 60 i et fortsatt treårig studium.

Jacobinerne[rediger | rediger kilde]

1935 ble den danske maler og arkitekt Georg Jacobsen knyttet til akademiet, fra 1936 i et ekstraordinært professorat i billedbygging og komposisjonslære. Den formalistiske retningen som Revold på visse måter innledet, festnet nå for alvor grepet. Jacobsens egne arbeider var preget av en underliggende geometrisk konstruksjon basert på kompliserte geometriske beregninger. Ideen var at det lå en geometrisk lovmessighet bak komposisjonen i all god kunst, tilsvarende fargelæren. Det var en bevisst formulert estetikk preget av troen på at vesentlige problemer og oppgaver knyttet til kunsten var funnet og løst. Interessen var en tid enorm både hos yngre og eldre kunstnere, og det ble en voldsom søkning til hans klasse, også fra etablerte kunstnere. Den «jacobinske» metoden ble nok tolket for bokstavelig av mange, noe som ble bestemmende for videre utvikling av norsk maleri. Dette var en «doktrinær» periode preget av en ekstrem formalisme. Deler av norsk maleri stivnet i et mønster det tok tid å komme ut av. Akademiet selv var i 1930-årene nærmest uten kontakt med den internasjonale modernismen.

Krigsår[rediger | rediger kilde]

Nasjonal samling (NS) gikk inn for en «nyordning» av akademiet i 1941, og tilsatte maler og partimedlem Søren Onsager som professor. Revold fikk ikke fornyet sitt åremål. Under slike forhold nektet Heiberg å fortsette. Sammen med sine to malerprofessorer forlot også elevene akademiet i en boikottaksjon. De dannet et illegalt akademi – «Fabrikken» – som drev undervisning på skiftende steder rundt i byen. Imens eksisterte akademiet som en ren papirinstitusjon et par år, til tyskerne okkuperte lokalene og brukte dem til noe annet. Skulpturprofessor Wilhelm Rasmussen sympatiserte med de nye makthaverne, men var en sympatisk og dyktig professor som beholdt en håndfull elever. Først fra 1943 ble skulpturundervisningen også illegal, og ivaretatt på skift av Rasmussen-elevene Stinius Fredriksen og Per Palle Storm i en like omflakkende tilværelse som den malerne førte.

Etterkrigstider og fortsatt formalisme[rediger | rediger kilde]

Årene etter krigen var den perioden da det nonfigurative maleriet omsider brøt fra i Norge. Det var imidlertid ikke akademiets lærere som brakte disse impulsene. Akademiet var fortsatt preget av en tro på den formalistiske estetikk som hadde festet seg i mellomkrigstiden og som hadde rot en abstrahert, senkubistisk figurativ tradisjon. Det var de unge selv som kjempet fram det nye – mer, eller helst mindre, hjulpet av sine lærere.

I det første etterkrigsåret hadde akademiet over 100 elever. Departementet gikk med på å opprette et nytt professorat i maleri, og Matisse-elven og «freskobroren» Per Krohg ble ansatt i 1946. Heiberg holdt stand fram til 1955, men Revold sluttet etter 21 år i 1946. Han ble etterfulgt av Aage Storstein. Disse tre professorene representerte en sjeldent høy kompetanse vedrørende maleriets formale verdier. Per Krohgs kunst øser av en stor fantasirikdom paret med ukonvensjonelle synspunkter og friske kunstneriske grep, mens Storstein var billedbyggeren framfor noen, og med en utpreget intellektuell holdning til det å skape kunst. Alexander Schultz ble professor i 1955 og satt til 1965. Han ble en overgangsskikkelse og brobygger mellom de ulike syn som hersket i disse årene da det informelle – eller nonfigurative – maleriet kjempet seg fram i Norge.

Storm på skulpturavdelingen[rediger | rediger kilde]

Per Palle Storm ble ansatt som eneste professor i skulptur fra 1947, men underviste helt fra 1943. Det blir nærmere 37 år totalt. I denne perioden kom han til å prege norsk skulptur på en helt avgjørende måte. Han var en kunnskapsrik, levende, dynamisk og karismatisk lærer, som især la vekt på akt- og portrettmodellering. Dermed ga han elevene et solid grunnlag for videre arbeid. Som «innbitt naturalist» og motstander av andre skulpturelle uttrykksformer, kom han imidlertid til å stenge nyere impulser ute fra avdelingen. Han korrigerte ofte på en voldsom måte og skar elevenes arbeide helt ned – for å komme inn til det han så som kjernen i arbeidet. Utgangspunktet var menneskekroppen – og modellering eneste undervisningsform.

Revold-elevene tar over[rediger | rediger kilde]

I 1958 ble Reidar Aulie professor etter Per Krohg. Revold-elev snever forstand var han ikke, han fant tidlig fram til sitt eget særegne uttrykk. Hans munter-melankolske og til tider nesten naivistiske arbeider viser en viss ekspresjonistisk innflytelse, der temaene er styrt av et sosialt og menneskelig engasjement. Aulie gikk fullstendig fri av Jacobsens påvirkning.Hans undervisning ved akademiet er karakterisert som umiddelbar og intuitiv. Aulie var direktør, senere rektor fra 1965-71.

Alf-Jørgen Aas (1915–81)som ble professor etter Schultz hadde studert under Revold, Heiberg og Jacobsen. Fra 1950 konsentrerte Aas seg om pedagogisk og administrativt virke. Han ledet Studieatelieret i Bergen fra 1951-55, var kunstkritiker i Aftenposten, direksjonsformann i Kunstnernes hus og styremedlem i Henie-Onstad Stiftelse. Dessuten rådgiver for mesenene Onstad og Henie. Verdifulle erfaringer han tok med til akademiet nettopp i en periode da det virkelig trengtes, da akademiet ble organisert inn i høyskolesystemet på alvor. Han hadde et skarpt intellekt, og ingen romantisk innstilling til kunstnerrollen. For ham var det å skape et spørsmål om karakter og livsholdning mer enn talent og tilfeldigheter. Aas var rektor fra 1971-74.

De nonfigurative[rediger | rediger kilde]

Nonfigurativ er ikke fullt ut dekkende for de professorer som ble tilsatt fra slutten av 1960-årene.Det brukes her mer for å gjøre oppmerksom på at akademiet heretter står for en større bredde i kunstsynet enn før. Halvdan Ljøsne ble i 1967 ansatt i et nytt professorat i komposisjon og romkunst. Han var glimrende kvalifisert for oppgaven. Han hadde studert under Storstein og Heiberg, senere i Paris, og hadde magistergraden i kunsthistorie.Med ham kom endelig eksperimenter inn på akademiet. Ljøsne holdt ukentlige forelesninger i kunsthistorie, farge-, komposisjons- og formproblemer, og bidro til en mer allsidig undervisning og en sterkere orientering mot samtidskunsten. Ljøsne var rektor fra 1974-77.

Sigurd Winge rakk bare å undervise et halvt år i sin «materialklasse» fra 1969 til 1970.

Han ble etterfulgt av Ludvig Eikaas i 1970 – en av pionerene innen det nonfigurative maleriet, også en dyktig grafiker og med en utpreget eksperimenterende kunstner, som også kunne ta i bruk skulpturelle uttrykk. I hans klasse fikk alle stor frihet. De var godt utstyrt med nye verktøy og materialer. Eikaas oppmuntret til eksperimenter i materialer og form, og utprøving. Han så betydningen av å skape et miljø slik at elevene kunne lære av hverandre. Om kveldene gikk diskusjonen høyt rundt kafébordene, og på dagtid ble det mang en tur på byen med studier av gater, fasader og plasser. Eikaas trakk inn utøvere fra musikk, arkitektur og teater, og inviterte malervenner og kolleger til å bidra med erfaringer. Eikaas var rektor fra 1980-83.

Knut Rose etterfulgte sin lærer Aulie i 1973. Han hadde også studert under Storstein. Han begynte i en nonfigurativ tradisjon, men tok med tiden i bruk enkelte figurative elementer i sine monumentale og assosiasjonsskapende bilder. Som professor hevdet han nødvendigheten både av et grundig aktstudium og god materialkunnskap. Han var rektor fra 1977-80.

I 1981 ble Inger Sitter tilsatt som akademiets første kvinnelige professor. Sitter regnes også blant de nonfigurative pionerene i norsk maleri. Hun sluttet allerede i 1983.

Grafikk[rediger | rediger kilde]

I 1960-årene fikk norsk grafikk en sterk oppblomstring. I kjølvannet av dette ble det opprettet en grafikklasse i 1968, ledet av Arne Malmedal. Han bygget opp klassen til et komplett og tidsmessig verksted, men sluttet selv like før stillingen som avdelingsleder ble omgjort til professorat. Dermed var det Guttorm Guttormsgaard som ble den første professor i grafisk kunst. Han var rektor fra 1983-84. I 1987 gikk professoratet til den tsjekkisk-fødte Zdenka Rusova. Øvrig stab på grafikkavdelingen var kunstnerne Svein Johansen, Dag Rødsand, Arne Nilsskog og Sidsel Westbø. Rusova var rektor fra 1987-91, fra 1989 en full tids stilling.

Skulpturavdelingen «etter Stormen»[rediger | rediger kilde]

Det ble først med Boge Berg at skulpturavdelingen tok skrittet inn i samtiden. Berg ble ansatt etter Storm i 1980, og ble professor fra 1982-88. Han åpnet avdelingen for et bredt mangfold, enda stor vekt fortsatt lå på modellelring og modellstudier. Med seg på avdelingen hadde han Hans Bergersen, Michael O'Donnell, Øivin Storbækken og andre. I 1989 tiltrådte Steinar Christensen professoratet, og satt til 1996, inkludert en periode som rektor fra 1991-93. Avdelingen ble åpnet for større bruk av gjestelærere. I 1996 kom Stein Rønning inn som skulpturprofessor. Samme år ble Istvan Lisztes professor i figurativ skulptur.

Mangfold og postmodernisme[rediger | rediger kilde]

Statens kunstakademi ble selvstendig høyskole med et eget styre og rektor fra 1971. Lokalsituasjonen var kritisk fra første dag, og på et tidspunkt i 1970-årene var undervisningen spredd på mange forskjellige steder i byen. Administrasjon og noen atelierer ble flyttet til Uranienborgveien 2, grafikerne var i Tollbugaten 19, Eikaas-klassen i Kristian IVs gate, billedhuggerne i Lakkegata 79. Det var gode miljøer på hvert av disse stedene, men det splintret akademiet som én institusjon. I 1982 skjedde endelig en bedring – akademiet flyttet sammen i St. Olavsgate 32 (tidligere Norges geografiske opmaaling). Atelierene i Kunstnernes Hus var det fortsatt behov for. Medregnet mesteratelierene i Handelsbygningen, Thorvald Meyers gate og Hekkveien, disponerte akademiet på dette tidspunkt ca. 4000 kvm netto.

I 1983 ble det opprettet en egen klasse for eksperimenter – den såkalte «anneksklassen», drevet fram til 1987 av Michael O'Donnell, Magnus Pálsson og sist Paul Brand. Bruken av gjestelærere var også økende. Fra 1982 ble åremålsordningen innskjerpet, ingen kunne sitte mer enn to perioder. Det åpnet for en større gjennomstrømning av professorer. I 1986 ble Ørnulf Opdahl og Irma Salo Jæger professorer i maleri og satt til 1992. Fra 1987 til 1993 fulgte Per Kleiva, så Jon Anton Risan fra 1988 til 1990. Ingrid Book var professor i maleri 1991-96, Paul Brand fra 1992-98 og Arvid Pettersen fra 1993 til 2002, inkludert en periode som rektor for det nyetablerte Kunsthøgskolen i Oslo.

I 1997 ble skillet mellom avdelingene for maleri, grafikk og skulptur oppløst. Studentene kunne bevege seg fritt på hele feltet fri kunst. Et unntak fra dette var de nyopprettede to klassene for figurativt maleri og figurativ skulptur, som statsråd Gudmund Hernes bidro til å etablere fra 1996. Istvan Lisztes fikk professoratet i skulptur, mens Jan Valentin Sæther ble professor i figurativt maleri fra 1996-2002. Kjell Bjørgeengen ble professor i digital kunst, et professorat omdannet fra det tidligere grafikkprofessoratet.

I 1990-årene ble det lagt større vekt på teori enn før – et fenomen vi finner igjen på andre kunstakademier i Norden og Europa. Stian Grøgaard ble teorikoordinator i 1995 og professor i teori i 2006.

Avdeling under Kunsthøgskolen i Oslo[rediger | rediger kilde]

I 1996 ble Kunsthøgskolen i Oslo opprettet ved en samorganisering av statens teaterhøgskole, Statens balletthøgskole, Statens operahøgskole, Statens håndverks- og kunstindustriskole og Statens kunstakademi. Med sine 105 studenter utgjorde akademiet en knapp fjerdedel av studentmassen. Driften fortsatte uforandret fram til 2004, da akademiet opphørte som egen avdeling og ble samordnet med kunsthåndverkfagene på det tidligere SHKS. Debatten gikk høyt og aksjonene var mange. I 2008 ble situasjonen igjen noe endret, ettersom Fakultet for visuell kunst fikk to dekaner – en for Kunstakademiet og en for det såkalte Kunstfag.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Erik Dæhlin (1984) Kunstakademiet de siste 15 år, Statens kunstakademi 1984.
  • Markussen, Åse (1997) Kunstakademiets professorer. Forord til katalog. Oslo kunstforening 1996.
  • Markussen, Åse (1997) "Professorstriden ved Statens kunstakademi 1925. Forutsetninger og følger. Hovedoppgave. Universitetet i Oslo, 1997
  • Markussen, Åse (1999). Nyordningen og «Fabrikken». Statens kunstakademi under okkupasjonen 1940-45. I: Kunst og kultur. Årg. 82 (1999), s. 115-141.
  • Markussen, Åse (2000). Modeller i norsk kunst i det 20. århundre. I: Vi ser på kunst, årg. 17 (2000), nr. 1, s. 24-29-
  • Markussen, Åse (2003) Matisse-elevene inntar kunstakademiet. Professorstriden på Statens kunstakademi i 1925. I: Kunst og kultur, årg. 86 (2003), nr. 2, s. 98-123.
  • Markussen, Åse (2004) «Stå ikke der og lag kunst». Statens kunstakademi i etterkrigsårene. I: Kunst, årg. 21 (2004), nr. 1, s. 38-41.
  • Markussen, Åse (2004) Camorraen på Statens kunstakademi: kunstsyn og undervisning 1925-60. I; Kunst og kultur, årg. 87 (2004), nr. 4, s. 238-263.
  • Markussen, Åse (2005) Kunstakademi og kunstskole i 200 år. I: KHIO. Årbok 2005. s. 67-87
  • Markussen, Åse (2007) Konservatismens høyborg? Billedhuggerklassen på Statens kunstakademi i 70 år. Gunnar Utsond, Wilhelm Rasmussen og Per Palle Storm. I: Kunst og kultur, årg. 90 (2007), nr. 1, s. 26-45.
  • Solhjell, Dag (2004c) Akademiregime og Kunstinstitusjon. Kunstpolitikk fram til 1850, Unipub. Inngår i prosjektet ”Norsk kulturpolitikk 1814-2014.
  • Solhjell, Dag (2005) Fra embetsmannsregime til nytt akademiregime. Kunstpolitikk 1850-1940-olhjell, Dag (2006) Kuratorene kommer. Kunstpolitikk 1980-2006. Unipub. Inngår i prosjektet ”Norsk kulturpolitikk 1814-2014
  • Thue, Oscar (1969) Statens kunstakademi 1909-1969, i katalogen Statens Kunstakademi 1909-1969-, Nasjonalgalleriet.
  • Thue, Oscar (1984) Kunstakademiets professorer, Nasjonalgalleriet.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]