Kunlunfjellene
Kunlunfjellene (forenklet kinesisk: 昆仑山; tradisjonell kinesisk: 崑崙山; pinyin: Kūnlún Shān, mongolsk: Хөндлөн Уулс) er en av de lengste fjellkjeder i Asia, og er mer enn 3 000 km lang.
Den løper langs Kinas vestgrense sørover ved siden av Pamirfjellene, og bøyer så av mot øst og danner den fjellrygg som avgrenser Det tibetanske høyland i sør fra Tarimbekkenet, med Taklamakan- og Gobiørkenen, i sør.
Kunlunfjellene kan i det vesentlige deles mellom Prsjevalskifjellene som ligger i nordranden av fry tibetanske høyland, og Marco-Polo-fjellene, som også grenser til det tibetanske høyland og dessuten sørdranden av Qaidam-bekkenet. Fra Prsjevalskifjellene utløper mot nordøst fjellpartiet Nan Shan. Den østlige fortsettelsen kalles Qinling Shan.
Fjellkjeden har over 200 fjelltopper på over 6 000 moh. De tre høyeste toppene er Kongur Tagh (7 719 m), Dingbei (7 625 m) og den berømte Muztagata (7 546 m). I 2001 ble området utsatt for et kraftig jordskjelv.
En sørlig utløper av Kunlunfjellene danner vannskillet mellom tilfangsbassengene til Kinas to lengste elver, Chang Jiang og Huang He.
Mytologi [rediger]
Kunlunfjellene går igjen i kinesisk mytologi og ble ansett som det taoistiske paradis. Den første som ifølge legendene besøkte dette paradiset var kong Mu (1001-947 f.Kr.) fra Zhou-dynastiet. Han skal ha oppdaget jadepalasset til Huang-Di, den mytiske gule keiser (som ble betraktet som den kinesiske kulturs far), og møtt Hsi Wang Mu, Vestens kongelige mor, som også hadde sitt bosted i disse fjellene.
