Krystalliseringsfigur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Krystalliseringsfigur er en kjent historisk eller mytisk person som tiltrekker seg sagn, anekdoter og andre former for folkelig fortellertradisjon, uten opprinnelig å være knyttet til ham eller henne.

Per eller Peer Gynt[rediger | rediger kilde]

Hos Peter Christen Asbjørnsen finner vi flere slike personer, men den mest kjente er trolig Peer Gynt, som gjennom Henrik Ibsens drama har blitt en internasjonal prototyp på en lurendreier. Ibsen har fattet poenget med en slik krystalliseringsfigur, og har som litterær konstruksjon dratt inn enda flere sagnfortellinger enn det som ligger i Asbjørnsens forlegg.

Utgangspunktet var 16 år gamle Engebret Hougen, som sommeren 1842 ble sendt opp til Laurgård for å fortelle sagn for Asbjørnsen. Han fortalte da om reinskytteren Peer Gynt, men valgte å legge inn sagnene om Kjetta på Dovre og Vallabudeiene slik de ble bundet sammen som om de tilhørte samme sagnsyklus. Ettersom Asbjørnsen alt kjente disse sagnene som frittstående fortellinger fikk han den idé å la Peer selv være den som fortalte seg inn i slikt som folk visste hadde skjedd andre. Ibsen tok poenget og la til historien om Gudbrand Glesnes bukkeritt, som han lar mor Aase avsløre. Når hun først har fått tenkt seg om husker hun nemlig at hun har hørt historien før. En annen er historien om Fanden i nøtta, som Peer Gynt plasserer seg selv og motstanderen Aslak Smed inn i. Historien ender da med at Aslak, etter å ha knust nøtta med slegga, får djevelen til å rive med seg halve smia og selv stå igjen med svidde hender.

Olav den hellige[rediger | rediger kilde]

Kristningskongen Sankt Olav kom allerede få år etter sin død til å tiltrekke seg både personlighet og muntlig tradisjon fra andre konger, og kanskje spesielt fra Olav Tryggvason. Egentlig var St. Olav en liten, rund og rødhåret mann, men tok raskt form av Olav Tryggvasons kontrafei, som en høyvokst, muskuløs herre. Fortellinger om severdige merker i naturen, som opprinnelig hadde ulike personer og hendelser knyttet til seg, skled over på Sankt Olav; spor etter hoven til St. Olavs hest, Olavsklemma i Lærdal, ulike Olavskilder hvor det var oppkomme av vann, eller ormeliknende avtrykk i fjellet ved Valldal oppfor Norddalsfjorden på Sunnmøre, som ble lagt ut som et resultat av helligkongens kamp med sjøormen, osv. Mange merkverdigheter i naturen som er blitt tilskrevet St. Olav forekommer på slike steder hvor en positivt vet at St. Olav aldri har vært.

Nært beslektet med slike fenomen er begrepet interessedominant.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Sverre Mørkhagen: Peer Gynt. Historie, sagn og «forbandet Digt». J.W. Cappelens forlag. Oslo 1997. ISBN 82-02-16417-6