Konsilet i Piacenza
Konsilet i Piacenza var en blandet synode av geistlige og lekmenn i den romersk-katolske kirke som fant sted fra 1. mars til 5. mars 1095 i Piacenza.
Konsilet ble avholdt på slutten av pave Urban IIs reise i Italia og Frankrike som han gjorde for å styrke sin autoritet etter investiturstriden med Henrik IV av Det tysk-romerske rike. To hundre biskoper deltok i tillegg til 4000 andre embetsmenn i kirken og 30 000 lekmenn. Der var så mange mennesker at konsilet måtte holdes utenfor byen. Det massive antallet deltagere reflekterer den økte autoriteten til kirken etter pave Gregor VII.
Blant lekmennen var Eupraxia av Kiev, datter av prins Vsevolod I av Kiev og søster til prins Vladimir II Monomakh av Kievriket. Hun møtte Urban, og på hans oppfordring bekjente hun offentlig foran kirkekonsilet. Hun anklaget Henrik for å holde henne mot hennes vilje, tvang henne til å delta i orgier, tilbød henne til hans sønn, Konrad, og for å forsøke å gjennomføre en sort messe på hennes nakne kropp.[1] Disse anklagene ble bekreftet senere av Konrad som sa at dette var grunnen til at han vendte seg mot sin far.
Utsendinger fra Filip I av Frankrike deltok også. De kom for å appellere Filips nylige ekskommunikasjon på grunn av hans ulovlige skilsmisse og gjenekteskap med Bertrada av Montfort. Filip fikk frist til pinse til å rette på sin situasjon. Resten av sakene til konsilet bestod av nokså vanlige kirkelige saker. Der var minst 15 vedtak som ble publisert på konsilet, inkludert en fordømmelse av det berengeriske kjetteri, en fordømmelse av nicolaistiske kjetteri, en bekreftelse på Kristi nærvær i nattverden, avvisninger av motpave Klemens III og hans tilhengere og et forbud mot betaling til prester for dåp, begravelser eller konfirmasjoner.
I etterpåklokskapens lys var de viktigste deltakerne utsendinger fra Østromerrikets keiser, Alexios I Komnenos. Alexios var blitt ekskommunisert av Gregor VII og vært gjennom en rekke gjeninnsettelser i kirken, men Urban hadde til slutt hevet ekskommunikasjonen da han ble pave i 1088. Forholdet mellom øst og vest var i det minste midlertidig vennlige. Østromerriket hadde mistet mye av sitt territorium i Lilleasia til seldsjukkene i etterspillet av slaget ved Manzikert i 1071, og Alexios håpet at vestlige riddere kunne hjelpe ham til å ta det tilbake.
Utsendingene overdrev antagelig den umiddelbare faren mot riket som ikke var så stor, nå som seldsjukkene kjempet seg i mellom. Alexios ba dem også minne om at Jerusalem ble holdt av muslimer. Han visste at også vestlige kristne tilla byen spesiell betydning som verdens sentrum som muslimene hadde nektet dem pilegrimsreiser til.
Alexios' ønske ble tatt langt mer alvorlig enn han hadde håpet. Urban kan allerede ha tenkt på et korstog østover, og bønnen om hjelp ble tolket som et tegn på svakhet i både det østlige riket og den gresk-ortodokse kirke. Dersom Urban sendte hjelp, kunne han kanskje gjenforene kirkene under sin autoritet. Nyheter om trusselen mot riket og den antatte trusselen mot Jerusalem spredte seg raskt gjennom Frankrike etter at konsilet sluttet. Urban kalte sammen et enda større konsil i november 1095, konsilet i Clermont, hvor organiseringen av det første korstog formelt ble annonsert.
Det meste av informasjon om konsilet i Piacenza kommer fra krønikeforfatteren Bernold av Constance som antagelig var der selv, samt Ekkehard av Aura og Guibert av Nogent som var ved Clermont dersom de ikke var ved Piacenza. Ingen samtidige bysantinske kilder følte at utsendingene var viktige nok til å nevnes, men konsilet nevnes av krønikeforfatteren Theodore Scutariotes i det 13. århundre. Han siterer samtidige verker som nå er tapt.