Konklavet 1939
| Åpnet | 1. mars 1939 | ||
|---|---|---|---|
| Avsluttet | 2. mars 1939 | ||
| Sted | Vatikanet | ||
| Tidl. pave | Pius XI | ||
| Ny pave | Pius XII | ||
| ledet av | Gennaro Granito Pignatelli di Belmonte | ||
| Kardinaler - med stemmerett | 62 62 | ||
| Varighet | 2 dager | ||
| Valgomganger | 3 | ||
| Forrige konklave | Konklavet 1922 | ||
| Neste konklave | Konklavet 1958 | ||
Konklavet 1939 ble innkalt etter pave Pius XIs død 10. februar 1939. Det åpnet 1. mars i Det sixtinske kapell, og allerede neste dag, i den tredje avstemningen, ble kardinal Eugenio Pacelli valgt, og tok navnet Pius XII.
Pacelli var den første kardinalstatssekretær siden 1667 (pave Klemens IX) som ble valgt til pave, den første camerlengo siden pave Leo XIII i 1878, den første medlem av den romerske kurie siden pave Gregor XVI i 1831 og den første romer siden pave Klemens X i 1670.
Papabile[rediger | rediger kilde]
Nevnt som papabile (godt tenkelige paveemner) var August Hlond av Gniezno-Poznań, Karl Joseph Schulte av Köln, den franske kuriebiskopen Eugène-Gabriel-Gervais-Laurent Tisserant, Ildefonso Schuster av Milano, Adeodato Giovanni Piazza av Venezia, Maurilio Fossati av Torino, og til og med Massimo Massimi, foruten den alment mest tippede Eugenio Pacelli. Utsiktene for en ikke-italiensk pave ble ansett som bedre enn ved mangfoldige tidligere pavevalg.[1]
Forløp[rediger | rediger kilde]
Det var 62 kardinaler ved Pius XIs død, og alle deltok i konklavet. Det er senere blitt hevdet på grunnlag av en rekke indiskresjoner at kardinal Pacelli fikk 35 stemmer allerede ved første avstemning, og 40 i annen. Under tredje avstemning fikk han 48 stemmer, seks flere enn de to tredjedeler som avgjorde valget. Andre kardinaler som mottok stemmer var i alle fall Elia Dalla Costa, Luigi Maglione og kanadieren Jean-Marie-Rodrigue Villeneuve.
Deltakere[rediger | rediger kilde]
- Gennaro Granito Pignatelli di Belmonte
- Donato Sbarretti Tazza
- Tommaso Pio Boggiani O.P.
- Enrico Gasparri
- Francesco Marchetti Selvaggiani
- Angelo Maria Dolci
- William Henry O'Connell
- Alessio Ascalesi C.PP.S.
- Adolf Bertram
- Michael von Faulhaber
- Denis Dougherty
- Francisco de Asís Vidal Barraquer
- Karl Joseph Schulte
- Giovanni Battista Nasalli Rocca di Corneliano
- George William Mundelein
- Alessandro Verde
- Lorenzo Lauri
- Jozef-Ernest van Roey
- Augustyn Hlond S.D.B.
- Pedro Segura Saenz
- Jusztinian Gyorg Seredi O.S.B.
- Alfredo Ildefonso Schuster O.S.B.
- Manuel Goncalves Cerejeira
- Eugenio Pacelli
- Luigi Lavitrano
- Joseph MacRory
- Jean Verdier P.S.S.
- Sebastião Leme da Silveira Cintra
- Raffaele Carlo Rossi O.C.D.
- Achille Liènart
- Pietro Fumasoni Biondi
- Federico Tedeschini
- Maurilio Fossati O.Ss.C.G.N.
- Carlo Salotti
- Jean-Marie-Rodrigue Villeneuve O.M.I.
- Elia dalla Costa
- Theodor Innitzer
- Ignace-Gabriel I Tappouni
- Enrico Sibilia
- Francesco Marmaggi
- Luigi Maglione
- Carlo Cremonesi
- Alfred-Henri-Marie Baudrillart I.O.S.F.N.
- Emmanuel-Celestin Suhard
- Karel Kaspar
- Santiago Luis Copello
- Isidro Gomá Tomás
- Pietro Boetto S.J.
- Eugène Tisserant
- Adeodato Giovanni Piazza O.C.D.
- Ermenegildo Pellegrinetti
- Arthur Hinsley
- Giuseppe Pizzardo
- Pierre-Marie Gerlier
- Camillo Caccia Dominioni
- Nicola Canali
- Domenico Jorio
- Vincenzo LaPuma
- Federico Cattani Amadori
- Massimo Massimi
- Domenico Mariani
- Giovanni Mercati
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ TIME Magazine. Death of a Pope Arkivert 30. september 2007 hos Wayback Machine. 20. februar 1939