Kong Johans liv og død

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kong Johans liv og død, i en produksjon fra 1865 ved Theatre Royal i Drury Lane i London.

Kong Johans liv og død (engelsk The Life and Death of King John, skrevet 15941596) er et historisk skuespill av William Shakespeare som dramatiserer regimet til kong Johan av England (konge i årene 11991216), sønn av Henrik II av England og Eleanora av Aquitaine, og selv far til kong Henrik III av England. Det er antatt stykket ble skrevet på midten av 1590-tallet, men det ble ikke utgitt før i First Folio i 1623.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Shakespeares stykke har en tett slektskap med et tidligere historisk stykke, Det vanskelige regimet til kong Johan (The Troublesome Reign of King John, ca. 1589). Det er enighet blant dagens forskere at det tidligere stykket skaffet Shakespeare både en kilde og en modell for hans eget.[1] Det finnes imidlertid en sterk opposisjonell forskningskritikk, som begynner med Peter Alexander og fortsetter med arbeidet til E. A. J. Honigmann, og som har diskutert prioriteten i Shakespeares stykke.[2] En del litteraturforskere mener at Shakespeare reviderte den tidlige utgaven av stykket på midten av 1590-tallet. Det er mulig at Det vanskelige regimet til kong Johan er hans eget stykke eller at det er en ”dårlig quarto” eller en rekonstruksjon satt sammen fra hukommelsen av en eller flere skuespillere i tidligere teaterproduksjon.

Andre mulige kilder som kan merkes er Raphael Holinsheds Krønike, John Foxes Acts and Monuments og Matthew Paris' Historia Maior.

Dato og tekst[rediger | rediger kilde]

Faksimile av den første siden av Kong Johan fra den første folio, utgitt i 1623.

Stykket eksisterte i 1598 ettersom det er nevnt av Francis Meres i hans liste over teaterstykker av Shakespeare som ble utgitt i dette året, Palladis Tamia; men ingen tidligere framføringer er imidlertid nedtegnet. Den tidligste kjente oppsetningen skjedde i 1737 da John Rich satte opp en framføring i Theatre Royal i Drury Lane. I 1745, året for jakobittenes opprør, var det konkurrerende oppsetninger av Colley Cibber ved Covent Garden og David Garrick ved Drury Lane. Charles Kembles produksjon i 1823 forsøkte å gi stykket en historisk korrekthet. Siden den tid har Kong Johan vært det av Shakespeares dramaer som har vært framført færrest ganger.[3]

Det ble første gang trykket og utgitt i Første folio i 1623. Stanley Wells og Gary Taylor, redaktørene av Oxfords utgave av Shakespeares Samlede verker, har datert stykkets tilblivelse til 1595 eller 1596.[4]

Oppsetninger[rediger | rediger kilde]

Tallrike referanser til oppsetninger av Kong Johan1600-tallet bevitner til stykkets popularitet, men den første nedtegnede framførelsen skjedde ikke før 1737. David Garrick satte opp den første suksessfulle nyproduksjonen i 1745. Charles Kemble satte opp en produksjon i 1823, kjent for innvielsen av 1800-tallets tradisjon av å strebe etter historisk korrekthet i Shakespeares historiske dramaer.

Andre suksessfulle produksjoner av stykket ble gjort av William Charles Macready (1842) og Charles Kean (1846). Nyproduksjoner på 1900-tallet omfatter Robert B. Mantells utgave fra 1915 som dessuten var den siste produksjon ble satt opp på Broadway, og Peter Brooks oppsetning fra 1945 som hadde Paul Scofield i rollen som Bastarden.

Herbert Beerbohm Tree spilte inn en stumfilm av stykket i 1899 som besto av kongens dødspine i Akt V, scene vii, og er den tidligste bevarte filmtilpasningen av et Shakespeare-stykke. Kong Johan har blitt gjort for fjernsynsdrama to ganger: i 1951 med Donald Wolfit og i 1984 med Leonard Rossiter[5]

Rolleliste[rediger | rediger kilde]

En del av navnene i Shakespeares omforming skiller seg fra de historiske skikkelser, men de lenkes uansett til de reelle figurene.

  • Lymoges, hertug av Østerrike.
  • Kardinal Pandulph (eller Pandolph), pave Innocent IIIs legat
  • Melune, en fransk lord
  • Chatillion, ambassadør fra Frankrike til kong Johan
  • Dronning Elinor, enke av Henrik II, mor til kong Johan
  • Constance, enke av Geffrey (Johans eldre bror) og mor til Arthur
  • Blanche av Spania, datter av kongen av Castilla, niese av kong Johan
  • Lady Faulconbridge, enke av sir Robert Faulconbridge
  • Lorder, heralder, etc.

Handlingsgang[rediger | rediger kilde]

Kong Johan får besøk av et sendebud fra Frankrike som krever at han overleverer sin krone til sin nevø Arthur som den franske konge Filip mener er den rettmessige arving til den engelske trone. Om Johan nekter å abdisere vil krig true.

Johan fører tilsyn med en strid om land mellom Robert Faulconbridge og hans eldre bror Filip (kjent som Bastarden), hvor det blir åpenbart at Filip er den illegitime sønnen av kong Rikard I. Dronning Elinor, mor til både Rikard og Johan, ser familielikheten og forslår at han forsaker sitt krav til Faulconbridge-landet i bytte med et ridderskap. Johan slår Bastarden til ridder under navnet Rikard.

I Frankrike beleirer kong Filip og hans styrker den engelskbesatte byen Angers, truer med å angripe om ikke byens borgere støtter Arthur. Filip blir støttet av Lymoges, hertug av Østerrike, som man mener har drept kong Rikard. Den engelske hæren kommer, og Elinor og Arthurs mor Constance utveksler fornærmelser. Kongene Filip og Johan hevder deres krav foran Angers’ borgere, men til ingen nytte – deres representanter sier at de vil støtte den rettmessige konge uten å forplikte seg selv til hvem det måtte være.

Bastarden foreslår at både England og Frankrike blir forent for undertrykke de opprørske borgerne av Angers, ved det øyeblikket de foreslår et alternativ, at Filips sønn, Ludvig Dauphin, skal gifte seg med Johans niese Blanche, et opplegg som gir Johan sterkere krav til tronen mens Ludvig skaffer besittelser for Frankrike. En rasende Constance anklager Filip for å svikte Arthur til fordel for dette nye opplegget. Ludvig og Blanche blir gift.

Kardinal Pandulph kommer fra Roma for å bringe en formell anklage at Johan har ikke adlydt paven og utpekt en erkebiskop som ikke var ønskelig av paven. Johan nekter å gå tilbake på sitt valg og blir deretter bannlyst av paven. Pandulph forplikter sin støtte til Ludvig, skjønt Filip er nølende da han har akkurat etablert familiebånd med Johan. Pandulph får ham til å endre seg ved å peke på at hans bånd til kirken er eldre og sterkere.

Krigen bryter ut og Lymoges blir halshogd av Bastarden (som hevn for sin fars død), og både Angers og Arthur blir tatt av de engelske styrkene. Elinor er etterlatt til å håndtere de engelske besittelsene i Frankrike mens Bastarden er sendt ut for å skaffe økonomiske midler fra engelske klostre. Johan beordrer Hubert de Burgh til å drepe Arthur. Pandulph peker ut for Ludvig at han nå har et like sterkt krav på den engelske trone som Arthur (og faktisk også Johan), og Ludvig går med på å invadere England.

Hubert oppdager at han ikke klarer å drepe Arthur. Johans adel krever Arthurs løslatelse. Johan går med på det, men blir feilinformert av Hubert at Arthur er død. Adelen tror at Arthur er blitt myrdet, og går over på Ludvigs side. Bastarden rapporterer at klostrene er misfornøyd med Johan forsøker å ta deres gull. Hubert har en opphisset diskusjon med Johan og hvor han avslører at Arthur fortsatt er i live. Johan, lettet, sender ham til å fortelle nyheten til adelen.

Arthur blir drept da han faller end fra festningsmuren. Adelen tror at han ble myrdet av Johan, og nekter å tro på det Hubert forteller. Johan forsøker å komme til en avtale med Pandulph, sverger en allianse med paven i bytte mot at Pandulph forhandler med franskmennene på hans vegne. Johan beordrer Bastarden, en av de få lojale han har igjen, å lede den engelske hæren mot Frankrike.

Mens Johans tidligere adelsmenn sverger deres lojalitet til Ludvig forklarer Pandulph Johans opplegg, men Ludvig nekter å gå med på det. Bastarden kommer med den engelske hæren og truer Ludvig, men til ingen nytte. Krigen bryter ut med betydelige tap på begge sider, inkludert Ludvigs støttetropper som drukner mens de krysser kanalen. Mange engelske adelsmenn skifter side igjen etter at en døende fransk adelsmann, Melum, advarer dem om at Ludvig har planer om å drepe dem etter sin seier.

Johan blir forgiftet av en misfornøyd munk. Kongens adel samler seg rundt ham mens han dør. Bastarden planlegger et endelig angrep på Ludvigs styrker inntil han blir fortalt at Pandulph har kommet med en fredsavtale. Den engelske adelen sverger troskap til Johans sønn prins Henrik, og Bastarden reflekterer at denne episoden har gitt den lærdom at intern krangling kan være farlig for Englands skjebne som en utenlands invasjon.

Omdømme[rediger | rediger kilde]

I viktoriansk tid var Kong Johan et av Shakespeares hyppigste oppsatte stykker, delvis på grunn av at dens skue og praktopptog var passende for det viktorianske publikum. Kong Johan har siden fått minsket popularitet, og er i dag det minst kjente av Shakespeares dramaer og oppsetninger skjer sjelden.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hunter, G. K.: English Drama 1586-1642: The Age of Shakespeare (Oxford: Clarendon Press, 1997): 223.
  2. ^ King John, red. Honigmann (London: Methuen and Co., 1981): xi-lix.
  3. ^ Halliday, F. E.: A Shakespeare Companion 1564-1964, Baltimore, Penguin, 1964; ss. 264-265.
  4. ^ Wells and Taylor (1988, 397).
  5. ^ Boyce, Charles: Shakespeare A to Z, Roundtable Press (1990).


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Kong Johans liv og død – sitater
Wikisource-logo.svg Wikisource: Kong Johans liv og død – originaltekst