Konflikten i Sør-Libanon 1982–2000

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Konflikten i Sør-Libanon 1982-
Konflikt: Midtøsten-konflikten
Konflikten i Sør-Libanon 1982-
Dato 1982-2000
Sted Sør-Libanon
Resultat
Blandede resultater
  • PLO trakk seg ut av Libanon
  • Opprettelse av israelsk sikkerhetssone i Sør-Libanon (1985–2000)
  • Israelsk tilbaketrekning som en del av en større plan for fred med Syria og Libanon (2000)
  • SLAs kollaps
  • Jammoul ble oppløst
  • Hizbollah avvæpnes ikke p.ga disputten over Sheeba-gårdene
  • Minket betydningsfullhet av andre militante grupper, inkludert PLO
Parter
SLA
Israel Israel
Hizbollah

Flag of the Amal Movement.svg Amal
Palestina PLO
Syria Syria
Libanons kommunistpartis flagg LCP

Libanon Jammoul
Styrker
Israel: 1000-1500
SLA: 2500
?
Tap
Israel: 256 døde[1]
SLA: Ukjent
Hizbollah: 1,283 døde
Syria: 1 død
Andre: Ukjent

Konflikten i Sør-Libanon er navnet på en lavintensitetskonflikt som hadde sin bakgrunn i Israels åtte årige okkupasjon av sørlige Libanon (1982-2000). Området strakk seg fra grensen mellom Israel og Libanon og til Litania-elva. Israel definerte området som en sikkerhetssone, som de mente var nødvendig for å forhindre at militante grupper nådde Israel fra Libanon.

Hizbollah, Amal-bevegelsen, Libanons kommunistparti, PLO, Syria og en rekke andre motsatte seg okkupasjonen, men konflikten førte aldri til direkte krigsutbrudd.

Etterhvert snudde den israelske opinionen seg vedrørende okkupasjonen, og i 2000 valgte man å returnere området til libanesisk kontroll. Israel var støttet av den kristne militsen SLA.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Moshe Dayan støttet tidlig ideen om å okkupere Sør-Libanon og innsette et kristent regime alliert med Israel. Denne ideen var støttet av andre sentrale politikere, som Moshe Sharett.

I perioden Syria kontrollerte Golanhøydene, var det ett grenseavsnitt som aldri ble helt klart definert. Da Israel erobret Golanhøydene under seksdagerskrigen i 1967, ble denne grensedisputten overført til dem. Mot slutten av den libanesiske borgerkrigen besluttet den libanesiske regjeringen å gjøre krav på de såkalte Sheeba-gårdene og krevde at Israel skulle avstå området til Libanon. Militante grupper som Hizbollah hevder på bakgrunn av dette at den israelske tilbaketrekningen fra Libanon i 2000 var ufullstendig.

1978: Israels første invasjon[rediger | rediger kilde]

Etter at Sorte september i Jordan var over, ble PLO drevet til Libanon. Organisasjonens utplassering i Libanon hadde begynt allerede mot slutten av 60-tallet, og i motsetning til Jordan var ikke Libanon sterk nok til å kontrollere PLOs aktiviteter eller forhindre at organisasjonen benyttet landet som et springbrett for angrep mot Israel. PLO etablerte seg dermed i Sør-Libanon, og ble over tid involvert i den libanesiske borgerkrigen. I 1978 igangsatte det israelske forsvaret under ledelse av statsminister Menachem Begin «Operasjon Litani» for å drive PLO bort fra Israels nordlige grenser. Den korte militæroperasjonen resulterte i at PLO trakk sine styrker nord for Litani-elva, og førte til at UNIFIL-styrken for første gang ble utplassert i Sør-Libanon. Ettersom Israel trakk seg ut av de okkuperte områdene, avstod de de fleste av sine posisjoner til sine allierte SLA, som i 4 år utgjorde en buffer mellom PLO og Israel. Forholdet mellom UNIFIL og SLA var tidvis svært anstrengt.

1982: Full israelsk invasjon[rediger | rediger kilde]

Etter at Israel trakk seg ut av Libanon i 1978, begynte PLO i økende grad å gjenetablere seg i området våpenhvileavtalen fra 1978 tilsa skulle utgjøre en buffersone. I 1982 beordret Menachem Begin igangsettelsen av «Operasjon Fred for Galilea», som var en israelsk invasjon av store deler av Libanon. Det uttalte målet for operasjonen, var å okkupere et bufferområde i Sør-Libanon for å holde kamphandlingene i Libanon på avstand fra Israel. Etterhvert ble det klart at et nytt mål var oppstått, nemlig å knuse PLO både militært og politisk. Etter en ukes krigføring stod israelske tropper i Beirut, og etter en omfattende beleiring som varte i to måneder trakk PLO seg ut av Libanon. Opprettelsen av et Israel-vennlig regime i Beirut uteble imidlertid på grunn av Libanons nylig valgte president, Bashir Gemayel, ble drept når en bombe eksploderte i falangistenes hovedkvarter. Det ble gjort flere forsøk på å få til en fredsavtale som skulle få en slutt på den libanesiske borgerkrigen, og den såkalte 17. mai-avtalen fra 1983 la forholdene til rette for Israels tilbaketrekning fra Libanon og opprettelsen av sikkerhetssonen Begin-regjeringen ville ha kontroll over. Dette endte Israels første krig i Libanon, og styrkene trakk seg gradvis ut over tid. Israel unngikk påpasselig å bli innblandet i konfliktene som oppstod i områdene de forlot, og overlot ansvaret til den multinasjonale styrken i Libanon.

I 1985 utgav organisasjonen Hizbollah sitt manifest, hvor Israels utslettelse og videreføring av den iranske revolusjonen var klart definert.[2] Hizbollah gjennomførte gjennom årene enkelte anslag mot israelske baser i Sør-Libanon, noe som utløste en småskala konflikt i området. Militsen klarte imidlertid svært sjelden å nå den israelske grensen. Selv om den libanesiske borgerkrigen endte offisielt med Taif-avtalen i 1989 fortsatte Hizbollah og SLA å kjempe mot hverandre, og SLA utførte flere operasjoner uten at Israel var innblandet. Israel ble dermed indirekte involvert i en intern strid i Libanon, ettersom SLA ble ansett som Israels allierte. SLA, som omtalte Sør-Libanon som «Det frie Libanon» og en de facto uavhengig enhet, hadde en helt annen innstilling angående libanesisk suverenitet enn Israel, som på sin side anså sikkerhetssonen som en midlertidig ordning.

1990-2000: Konflikten etter borgerkrigen[rediger | rediger kilde]

I 1993 igangsatte Israels regjering under Yitzhak Rabin «Operasjon Ansvar» for å svekke Hizbollah. Den begrensede operasjonen, som varte i 6 dager, svekket Hizbollahs infrastruktur og førte til sivile tap på libanesisk side. Israel hadde derimot minimale menneskelige tap med 3 døde, hvor det var én soldat og to sivile. En gjensidig avtale som ble meglet fram av USA forbød angrep på sivile mål for begge sider, men avtalen skulle vise seg å være skjør. Etter en stund returnerte situasjonen til slik det hadde vært før, noe som uunngåelig førte til en ny israelsk operasjon.

I 1996 gikk Israel til angrep på nytt, i det såkalte «Operasjon Vredens druer». I denne operasjonen ble også syriske styrker innblandet, men videre eskalering fant ikke sted. De israelske tapene var igjen minimale med 3 døde soldater og ingen sivile tap, mens det på libanesisk side var nesten 200 døde og hundretusenvis av flyktninger. En ny våpenhvile forbød angrep på sivile mål, men igjen skulle det vise seg at den ikke varte lenge. Likevel utebleflere gjengjeldelsesaksjoner mot den libanesiske bevegelsen fra Israels side, og det ble tatt sikte mot en alternativ løsning.

2000: Israels tilbaketrekning[rediger | rediger kilde]

I juli 1999 ble Ehud Barak valgt som Israels statsminister. Han garanterte at Israel ville trekke seg ensidig tilbake innen juli 2000. I januar 2000 ble SLAs leder Aql Hashem snikmyrdet i sitt hjem av Hizbollah. Dette førte til at SLA fikk problemer, da det oppstod tvil om hvem som faktisk kontrollerte styrkene. Da det ble klart at militsen manglet en klart definert ledelse, ble det forvirringsrelaterte problemer som svekket militsen. Ettersom Hizbollah var klar over at Israel planla en ensidig tilbaketrekning innen et år, ble dette ansett som en mulighet til å ta æren for dette ved å intensivere angrepene i forkant av retretten. Den 24. mai erklærte Israel av tilbaketrekningen ville være fullstendig fullført neste dag, over seks uker før fristen som var satt. Israel trakk seg deretter ut i løpet av en dag uten å varsle SLA, som følgelig fikk store problemer med å håndtere maktvakuumet som oppstod. Det tok ikke lang tid før SLA opphørte å eksistere som en militær enhet.

Israels plan med tilbaketrekningen var å oppnå en fredsavtale med Syria og en slutt på stridighetene med Libanon. Imidlertid mislyktes forhandlingene med Syria, og derfor ble det heller ikke oppnådd noen fredsavtale med Libanon. Hizbollah ble heller ikke avvæpnet, slik som man hadde trodd på forhånd, siden Sheeba-gårdene fremdeles var under israelsk kontroll.

Israels daværende statsminister Ehud Barak har i ettertid hevdet at Hizbollah ville fått internasjonal legitimitet i deres kamp mot en utenlandsk okkupant hvis Israel ikke hadde gjennomført en ensidig tilbaketrekning uten en fredsavtale.[3]

Ettermæle av tilbaketrekningen[rediger | rediger kilde]

Libanon hevder fortsatt at Israel okkuperer deler av Libanon, basert på grensedisputten som eksisterte før okkupasjonen. Dette blir fortsatt brukt som argument for Hizbollah.

Dersom israelerne hadde forventet at tilbaketrekningen ville føre til varig fred, ble de skuffet. Allerede i oktober samme år gjennomførte Hizbollah et angrep på israelske styrker, og tok livet av tre israelske soldater.

Selve casus belli for Libanon-krigen 2006 ble en kidnappingsepisode, hvor to israelske soldater ble tatt til fange av Hizbollah. Israels forsvar gikk til fullt angrep på Hizbollah, og utkjempet en 34-dagers krig. Denne krigen og påfølgende forhandlinger resulterte i at Hizbollah gikk med på å trekke seg ut av Sør-Libanon. Disse ble erstattet av internasjonale og libanesiske styrker. Siden da har det kun vært isolerte trefninger langs grensen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ [1]
  2. ^ Hizbollahs manifest (engelsk), PDF-dokument
  3. ^ Camp David and After: An Exchange (1. An Interview with Ehud Barak)

Se også[rediger | rediger kilde]