Kronisk obstruktiv lungesykdom

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Kols)
Gå til: navigasjon, søk
Kronisk obstruktiv lungesykdom
Kronisk obstruktiv lungesykdom
Vevsprøve av lunge fra en KOLS-pasient
ICD-10-kode J41-42/J44
ICD-9-kode 496.0
ICPC-2 R95

Kronisk obstruktiv lungesykdom, ofte forkortet til KOLS, er en samlediagnose for en rekke nært beslektede sykdommer med kronisk og mer eller mindre irreversibel nedsettelse av lungefunksjonen. Diagnoser som hører til under denne samletermen inkluderer kronisk astmatisk bronkitt, kronisk bronkitt med obstruksjon, bronkiektasi og lungeemfysem.

Årsaker[rediger | rediger kilde]

KOLS blir ofte utløst av vedvarende irritasjon av luftveiene. Den vanligste årsaken er tobakksrøyking, og tilstanden blir derfor ofte kalt «røykerlunge». Forskere ved Columbia University i USA hevder dessuten å kunne påvise en sammenheng mellom inntak av bacon, pølser og andre kjøttvarer som inneholder nitrat og utvikling av KOLS.[1]

Vedvarende luftforurensning kan også føre til KOLS, spesielt om man oppholder seg i miljøer som inneholder kvartsstøv og metallholdige gasser. En regner med at hos mer enn 80 % av alle KOLS-pasientene er årsaken røyking, de andre mulige årsakene til KOLS blir derfor statister i forhold.[2]

Diagnostikk[rediger | rediger kilde]

KOLS er på mange måter en klinisk diagnose, med symptomer som kortpustenhet, hoste og hyppige lungebetennelser. Faggruppen GOLD («The Global Initiative for Chronic Obstructive Lung Disease») har utarbeidet et sett med kriterier (GOLD-kriteriene) som karakteriserer graden av sykdom basert på målinger ved spirometri. Ved spirometri måles blant annet total vitalkapasitet (også kalt Forsert vitalkapasitet, FVC), som et mål på hvor mye luft en person klarer å puste inn og ut, og mengden luft personen klarer å blåse ut i løpet av det første sekundet (FEV1).

I kriteriene inngår forholdet mellom vitalkapasiteten og FEV1, med andre ord hvor stor andel av total utblåsningsluft som pustes ut i løpet av første sekund (FEV1/FVC) og personens målte FEV1 oppgitt i prosent av en forventet verdi (justert etter alder, kjønn og vekt).

GOLD-kriterier
Stadium Kriterier Sykdomsgrad
0 normal spirometri

kroniske symptomer

Risiko for KOLS
I FEV1/FVC < 70%
FEV1 => 80 % av forventet
Med eller uten symptomer
Mild KOLS, kortidsvirkende bronkodilatorer ved behov
II FEV1/FVC < 70%
50 % < FEV1 < 80 av forventet %
Med eller uten symptomer
Moderat KOLS, kortidsvirkende brokodilatorer ved behov + langtidsvirkende bronkodilatorer
III FEV1/FVC < 70%
30 % < FEV1 < 50 % av forventet
Med eller uten symptomer
Alvorlig KOLS, kortidsvirkende brokodilatorer ved behov + langtidsvirkende bronkodilatorer + inhalasjonssteroider kombinert med LABA
IV FEV1/FVC < 70%
FEV1 < 30 % av forventet
eller respirasjonssvikt og/eller høyresidig hjertesvikt
Svært alvorlig KOLS, kortidsvirkende brokodilatorer ved behov + langtidsvirkende bronkodilatorer + inhalasjonssteroider kombinert med LABA + langtidsoksygenbehandling

Behandling[rediger | rediger kilde]

KOLS er en kronisk sykdom, som ikke kan kureres. Behandlingen av KOLS-pasienter dreier seg primært om å bremse videre utvikling av tilstanden og behandling av sykdommens komplikasjoner, gjennom blant annet lungefysioterapi. Hos de fleste pasientene sees en gradvis forverring av sykdommen etterhvert som pasientene blir eldre. Siden tobakksrøyking er den hyppigste årsaken, er også røykekutt hos røykende KOLS-pasienter den viktigste faktoren for å bremse ytterligere utvikling av sykdommen. Det er vist at røykekutt, selv om det ikke kan helt stoppe fallet i lungefunksjon, hos de fleste KOLS-pasienter gir et fremtidig fall i lungefunksjon som er sammenlignbart med det en ser hos personer som ikke røyker. Røykekutt var frem til ganske nylig eneste behandling for KOLS som er vist å kunne forlenge livet. Nyere norsk forskning viser imidlertid nå at behandling med statiner øker levetiden for KOLS-pasienter.[3]

Pasienter som har KOLS har ofte mer eller mindre hyppige forverringer (også kalt eksaserbasjoner), karakterisert av økt tungpust, økt slimproduksjon og hoste, samt utvikling av lungebetennelse (pneumoni). Det er viktig at slike forverringer oppdages og behandles så raskt som mulig. Slike forverringer behandles vanligvis med oksygenbehandling i akuttfasen og antibiotika.

Medikamentell behandling av KOLS i en stabil fase er omdiskutert, men behandling med bronkodilatatorer, som beta-2-agonister, ipratropiumbromid og alfa-antagonister, er svært vanlig, som regel i kombinasjon med inhalasjonssteroid. Særlig effekten av steroider diskuteres, men disse benyttes ofte. Også slimløsende medikamenter benyttes hos flere. I Norge anbefales vaksiner mot influensa og pneumokokker til de fleste pasienter med KOLS.

Langtidsbehandling med oksygen anbefales hos pasienter med vedvarende hypoksi, det vil si målbar mangel på oksygen i blodet. Grunnet brannfaren er det et absolutt krav at pasienten er røykfri før langtidsbehandling gis. En fryktet komplikasjon av behandling med oksygen er CO2-retensjon (hyperkapni), hvor "overskuddet" av oksygen påvirker reguleringen av respirasjonen slik at utluftingen av CO2 fra lungene blir dårligere, og mengden CO2 i blodet øker. Det er dermed ikke alltid slik at jo mer oksygen, jo bedre.

  1. ^ Bjørke, Christian Nicolai. «Bacon kan gi kols». Vårt Land. Publisert 7. mai 2007
  2. ^ «Årsaker til KOLS». Pasienthåndboka.no. Besøkt 12. september 2007. 
  3. ^ Søyseth, Vidar; Brekke, Pål H.; Smith, Pål; Omland, Torbjørn. «Statinbehandling er assosiert med redusert dødelighet etter eksaserbasjoner av kronisk obstruktiv lungesykdom». Akershus Universitetssykehus, medisinsk avdeling