Kolbotn Idrettslag

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Kolbotn Idrettslag (stiftet 1915), er et norsk idrettslag fra Kolbotn med nesten 4 000 medlemmer. Kolbotn Idrettslag har et bredt utvalg av idrettsgrupper; Amerikansk fotball, Basket, Bryting, Handicapidrett, Håndball, Orientering, Svømming, Turn/RG og Volleyball. Idrettslaget er største kulturbærer i kommunen etter Oppegård kommune. Kolbotn Idrettslag avholder sine aktiviteter i Sofiemyr Idrettspark, Sofiemyrhallen, Brytehuset, Greverudhallen og Østre Greverud Idrettshall.

Basket[rediger | rediger kilde]

Kolbotn Basketballklubb ble stiftet 1. oktober 1971 av kroppsøvingslærer Ragnar Moe og noen av hans elever ved Oppegård Gymnas, som den gang holdt til i nordre fløy på Ingieråsen skole. Det var en entusiastisk gjeng som startet med basketball, og de var så ivrige i en periode at de hadde morgentrening før første skoletime begynte. Basketball hørte med til en av de nyere idrettene i Norge, og ble i starten på 1960-tallet organisert av utenlandske tilsatte ved militæranlegget på Kolsås . Utviklingen av basketball i Norge skjedde derfor på skoler og idrettsklubber i Bærum og Asker, men spredte seg raskt til Oslo og omegn.

Hjemmebanen til Kolbotn Basketballklubb ble naturlig nok gymnastikksalen på Ingieråsen skole. Den var egentlig ikke ideell til en fullverdig basketballbane da den manglet både lengde og høyde. Nye kurver ble kjøpt inn, og oppmerkingen sørget medlemmene/elevene for på dugnad. Ragnar Moe var både leder og trener i starten, men på vårparten i 1972 ble en av elevene hans, Gunnar Bjørland, valgt til leder av klubben, et tillitsverv han beholdt i hele 23 år.

Utvikling av basket i Kolbotn[rediger | rediger kilde]

På slutten av 1980-tallet ble klubben underlagt Kolbotn IL som en egen gruppe, og det er den fremdeles i skrivende stund. Utfordringen til klubben i de første årene var helt klart hjemmebanen, men det var mange klubber som slet med dårlige baneforhold. Også på Ullern Gymnas hadde man en meget trang gymnastikksal, som ble benyttet som hjemmebane. Den var hakket dårligere enn salen på Ingieråsen, da de ikke hadde plass til turnapparater som kasse og bukk, og de var plassert langs veggen, delvis inn på banen med de utfordringer det skapte.

Det var også tynt med basketkyndige rundt omkring på den tiden. Vi husker godt en episode nettopp fra Ullern, der en av de lokale heltene og mangeårig landslagsspiller Harald Sommerfeldt var dommer i en av våre kamper mot Ullern. I tillegg var han både tidtaker og sekretær, noe som var helt utenkelig i ettertid.

De ivrigste av klubbens spillere deltok i flere år på samlinger og kurs. Fortrinnsvis ble disse arrangert på Norges Idrettshøyskole på Sognsvann. Etter hvert tok flere spillere aspirant- og dommerkurs, og senere kretsdommerkurs, og var dommere for klubben i mange år. I tillegg var det noen som gjennomførte A- og B-kurs i basketball, og fungerte som trenere i klubben på alle nivåer. Basketballmiljøet var meget godt på alle nivåer, noe som førte til en stadig økende oppslutning om idretten. Senere fikk idretten også fotfeste i andre regioner og byer, noe som førte til en mer utstrakt reisevirksomhet også for oss, bl.a. t til klubber i Skien, Halden, Hamar, Kongsberg og på Notodden.

Etter hvert ble ikke Ingieråsen skole godkjent som vår hjemmebane, og vi ble nødt til å se oss om etter en annen bane. Sofiemyrhallen var sprengt, og hadde heller ikke ideelle løsninger for en fullverdig basketballbane. Dermed måtte vi til Nordseter skole på Nordstrand. Da Greverudhallen sto ferdig noen år senere, ble dette vår naturlige hjemmebane. Kolbotn Basketballklubb vokste hele tiden fra starten av. Til å begynne med var det kun ett junior herrelag, men junior damelag kom også etter hvert på banen. Da vi var så heldig å få vår hjemmebane i Greverudhallen, fikk vi raskt senior dame- og herrelag, junior damer- og herrer, - og jente- og guttelag.

Høydepunktet for mange spillere i flere år, var Hansacup, senere Championscup i Bergen. Vi reiste hvert år dit med flere lag. Først én helg med de yngre lagene, og så helgen etter med de eldre. Det var både sosialt, men også sportslig en kjempefin opplevelse for alle. Vi tok stort sett toget T/R Bergen, men senere også fly hjem igjen. Til å begynne med var innkvarteringen på skoler og gymnastikksaler, men etter hvert ble hotell foretrukket av de eldre spillerne. Vi knyttet mange gode vennskap med spillere fra Bergen og tilreisende klubber i løpet av disse årene. Sportslig sett har klubben aldri nådd de helt store høyder. Herrelaget vant riktignok 2. divisjon i sin tid, og spilte kvalikkamper for opprykk til eliteserien. Heldigvis, må vi kunne si, så tapte vi opprykkskampene. Vi hadde verken økonomi eller fasiliteter til å spille i landets øverste divisjon.

Klubben har hatt ulike aktive profiler fra mange andre klubber, som både har spilt på landslag for junior og senior. I tillegg til det rent sportslige så har vi hatt dommere på ulike nivåer, representanter i krets og forbund, samt ledere som har deltatt på internasjonale turneringer. Etter at Gunnar Bjørland ga seg som leder og aktiv, tok Kyrre Riis over som ”primus motor”. Kolbotn IL basketballgruppe har i dag ( 2013 ) ……. medlemmer.

Bryting[rediger | rediger kilde]

I Norge er det registrert 30 bryteklubber i Norges Bryteforbund. Den ledende og mest suksessrike klubben er Kolbotn IL. De leder merittlistene over OL, VM og EM-medaljer. Kolbotn leder også statistikken over flest NM-medaljer (43), foran Kristiansund AK (35) og BK Atlas (31).

Totalt regner man med at det på verdensbasis finnes ca. 20 000 000 utøvende brytere.

Bryting i Kolbotn[rediger | rediger kilde]

Brytesporten har nesten alltid stått i sentrum på Kolbotn. Helt siden den gang man var organisert i AIF på midten av 20-tallet og brytesporten var en av forbundets paradegrener og opp til i dag, har brytesporten bevart sitt tak på ungdommen i bygda. Selv om det naturlig har gått litt opp og ned i denne lange perioden, så har vel to tidsepoker spilt en viktig rolle.

Den første hadde man før og etter den andre verdenskrigen. I denne perioden vant Kolbotn sitt første lagmesterskap, og man skulle også vinne den første medaljen i et internasjonalt mesterskap. Mannen bak denne prestasjonen var Reidar Merli, som senere sammen med Frithjof Clausen herjet rundt på mattene i inn - og utland.

Den andre perioden hadde man fra midten av 70 tallet og frem til i dag. Også i denne perioden har man vunnet NM lag, nemlig i 1981 og siden hele 11 ganger i perioden 1985-1996. I denne epoken har man også oppnådd medaljer med bronse til Klaus Mysen i VM 1985. Jon Rønningen tok den gang gull og siden tok han 7 medaljer til i internasjonale mesterskap. Lars Rønningen ble Europamester i 1988 og 1992 og i tillegg tok han både sølv og bronse i VM for Kolbotn. Stig-Arild Kleven tok således Kolbotn IL siste medalje med sin bronse ved EM i 1993. Terje Nord tok et par medaljer i EM for junior på 80 tallet. Totalt 14 senior og 2 juniormedaljer på 10 år i internasjonale mesterskap er nok en bragd for en norsk klubb.

I samme periode har det skjedd mange andre ting, som blant annet har gruppa satt opp brytehallen på dugnad. I tillegg var klubben foregangsklubb når det gjaldt å få i gang kvinne brytinga i landet. Vi har hatt gode utøvere og er for tiden den mestvinnende kvinneklubben i NM. Internasjonalt har Ine Barlie oppnådd 1 gull, 2 sølv og 1 bronse for klubben i VM. Mens kusinen Mette Barlie har to VM sølv, 2 EM sølv og et EM bronse og Kirsten Borgen med et VM sølv i 1989.

Det er for øyeblikket et generasjonsskifte i brytinga på Kolbotn, med en god gutte- og ungdomsgjeng som herjer premielistene rundt i landet. I tillegg har gruppen den største bredden på spinnesiden her i landet så man vil i mange år fremover fremdeles ha bryting og Kolbotn som synonymer.

Klubbens 43 NM-medaljer[rediger | rediger kilde]

Rolf Eriksen;1, Martin Olsen;1, Erling Lunder (1915);3, Kaare Johnsen;1, Marius Andersen (1916);1, Frithjof Clausen (1916);12,Reidar Johannes Merli (1917);8, Per Oddvar Sørsdal (1923);1, Arne F. Haakensen (1928)  ;3, Einar Gundersen (1948);7, Roar Arntsen (1951);2, Klaus Mysen (1953);15, Ove Gundersen (1953);2, Kirsten (Borgen) Wiik (1957);1, Øivind Aune (1959);2, Pål Berger (1959);6, Ronny Sigde (1960);4, Geir E Sabel Olsen (1961);3, Jon Rønningen (1962);6, Mette Barlie (1964);5, Lars Rønningen (1965);5, Ine Barlie (1965);16, John Rusvik Johansen (1966);1, Anne Marie (Halvorsen) Dominguez (1967);1, Stig-Arild Kleven (1967);6, Terje Nord (1967);5, Martin Dalsbotten (1967);1, Lars Hammer (1968);3, Trine Barlie (1973);2, Robert Solli (1975);6, Børge Johansen (1976);1, Linda Jeanette Kolstad Jønsson (1979);1, Bjørnar Jun Ingeborgrud Sjølie (1981);1, Anne Knudsen (1983);3, Mette Knudsen (1983);1, Karina Helen Nilsen (1983);2, Thomas Rønningen (1986);2

Fotball Kvinner[rediger | rediger kilde]

Historie[rediger | rediger kilde]

Kolbotns kvinnelag har vunnet tre seriegull og ett NM-gull i perioden mellom 2002 og 2007, og er i tillegg ett av to norske lag som har nådd semifinalen i europacupen. Kolbotn har spilt snart 20 år på rad i den øverste divisjonen siden de rykket opp i 1994, og blant de viktigste spillerne for klubben kan nevnes Solveig Gulbrandsen, Trine Rønning, Kristin Blystad Bjerke, Ingvild Stensland og Tonje Hansen.

1991–99: Etablering i eliten[rediger | rediger kilde]

Kolbotns kvinnelag rykket opp til daværende 2. divisjon i 1991, og plasserte seg på en tredjeplass i sin første sesong, seks poeng bak Jardar. I 1991 deltok de også for første gang i NM, og kom til andre runde etter først å ha slått Bækkelaget 11–0. I 1994 vant laget sin avdeling, 13 poeng foran Bøler, etter å ha tatt sølv året før bak BUL. Laget måtte ut i opprykkskvalifisering, og sikret opprykket med 5–0-seier over Verdal i siste kamp. De nådde også tredje runde i cupen for første gang,

Kolbotns første hjemmekamp i 1. divisjon var mot Sandviken den 22. april 1995, og endte uavgjort 2–2. Linda Burås scoret Kolbotns første mål i den øverste serien, og landslagsspiller Heidi Støre var også i troppen. Etter syv seire på 18 kamper sluttet Kolbotn på 6. plass.

Året etter ble Kolbotn nummer fire, tross femmålstap både borte og hjemme for mestrene Trondheims/Ørn. Israeleren Silvi Gian scoret 12 mål i serien, nest flest det året, og Kolbotn nådde også kvartfinalen i cupen for første gang. I 1997 fikk Kolbotn Randi Leinan, 1996 års toppscorer med på laget, og hun scoret 13 mål i 1997, inkludert reduseringsmålet da Kolbotn kom tilbake og klarte 2–2 mot Trondheims/Ørn, og dermed brøt deres seiersrekke på 20 strake seriekamper. Kolbotn endte på fjerdeplass, ett poeng bak bronsemedaljør Klepp.

Leinan la opp etter 1997-sesongen, men i 1998 sørget Gian for 16 mål, noe som hjalp Kolbotn til en ny fjerdeplass. De kom også til cupfinalen etter å ha møtt noe svak motstand – 7. plasserte Setskog/Høland var det beste laget de møtte – og tapte der 0–4 for Trondheims/Ørn. Kolbotns mannskap i 1998-sesongen var ungt – cupfinalelaget hadde en snittalder på 20,3 år[1] – men inneholdt fem fremtidige landslagsspillere, blant dem Solveig Gulbrandsen og Anne Tønnesen. Det unge laget klarte imidlerrtid ikke å utvikle seg i 1999, med en ny fjerdeplass, tross to seire over bronsemedaljørene Klepp. Hjemmetap for Bjørnar og Athene Moss i serien kostet dyrt, selv om 18-åringene Tonje Hansen og Solveig Gulbrandsen til sammen scoret 26 mål i serien. Laget ble i Sportsboken 1999 beskrevet som et lag med "mange unge talenter".

2000–02: Steg for steg på pallen[rediger | rediger kilde]

De unge talentene vant sin første toppseriemedalje året etter, med bronse bak Trondheims/Ørn og Asker. De endte 12 poeng bak sølvet, og fikk bare ett poeng fra sine fire kamper mot topplagene, uavgjort 1–1 mot Asker. Gulbrandsen scoret bare sju mål denne sesongen, og Linda Ørmen, som meldte overgang fra Athene Moss før sesongen. I cupen kom Kolbotn til semifinalen, men tapte der 2–3 for Asker, etter å ha ligget under 0–3 ved pause.

Kolbotn sikret seg en ny medalje året etter, med sølv, sju poeng bak Trondheims/Ørn. Laget tapte bare tre av 18 kamper, to for Trondheims/Ørn og bortekampen mot Arna-Bjørnar, men fikk fire poengs forsprang etter 4–1 over Arna-Bjørnar hjemme på Sofiemyr i den 15. serierunden. Med seire i de siste tre kampene sikret Kolbotn sølvet. Gulbrandsen var lagets toppscorer i serien, med 18 mål, og ble årets nest beste spiller på VGs spillerbørs.

Året etter tok Kolbotn det siste steget opp på tabellen; med hjelp av to nye landslagsspillere, Bente Nordby og Ingvild Stensland, vant klubben seriegull. Laget radet opp ti strake seire før det ble uavgjort borte mot Røa, og etter et tap mot Trondheims/Ørn som førte de andre lagene innenfor to poengs avstand, avsluttet de med seks nye seire. Christine Bøe Jensen, signert fra Grand Bodø i 2000, ble lagets toppscorer med 19 mål. I cupen ble imidlertid laget slått 1–4 av Trondheims/Ørn.

2003–07: Titler og europacupspill[rediger | rediger kilde]

Kolbotn fikk en vanskelig start som tittelforsvarer, tross signeringen av Trine Rønning: i 2. serierunde 2003 tapte de 0–6 for Trondheims/Ørn, og ettersom Ørn bare avga to poeng og Kolbotn ingen gjennom den første halvdelen av sesongen, lå Kolbotn ett poeng bak før returmøtet. Det vant Ørn 1–0, og Kolbotn fortsatte med tap for Asker. Dermed ble sesongen en kamp om sølvet og cuprevansj, ettersom Kolbotn slo ut Trondheims/Ørn etter straffesparkkonkurranse i kvartfinalen. Kolbotn vant 5–1 i semifinalen i cupen, men lå bak Asker med tre mål før siste serierunde, etter å ha tapt 1–5 for Liungen. Asker skulle imidlertid møte Trondheims/Ørn; de vant 3–1, og Kolbotn ledet 3–0 da to minutter gjenstod. Men i overtiden scoret Kolbotn tre ganger, og snek seg dermed forbi Asker på tabellen med to måls margin.

Imidlertid klarte ikke laget å ta sin første cuptriumf uka etter. 1. divisjonsvinnerne Medkila snek til seg NM-tittelen etter 2–1 i finalen, en kamp hvor Kolbotn ifølge NTBs reporter vant «sjansestatistikken overlegent»,[2] og i tillegg bommet på et straffespark.

To uker etter spilte Kolbotn kvartfinaler i Europacupen for første gang, mot Malmö FF fra Sverige. Kolbotn hadde kommet seg gjennom gruppespillet på hjemmebane med 25–3 i målforskjell på tre kamper, men kampen mot andreplasserte Juvisy fra Frankrike var jevn og endte 2–1 til Kolbotn. Det ble imidlertid tap 0–2 på bortebane, i regnvær og med en magesyk Gulbrandsen,[3], og Kolbotn klarte bare å hente ett mål i returoppgjøret.

I 2004 røk Kolbotn på fire strake tap før sommerferien, og lå på femteplass etter 10 av 18 runder. Med tre runder igjen lå de tre poeng bak bronseplassen, men de tapte de tre siste kampene – inkludert en hjemmekamp mot bronsemedaljør Fløya, som de sluttet fem poeng bak – og ble dermed nummer fem. Kolbotn nådde semifinalen i cupen etter 30–1 på de første tre kampene, men ble slått på straffespark av de senere cupmestrene Røa.

Før 2005-sesongen tippet VG Kolbotn som nummer to,[4] men Kolbotn gjorde det enda bedre enn tippet, og gikk gjennom sesongen med bare ett tap, mot Fløya borte. Kolbotn hadde en seriefinale mot Team Strømmen i nest siste serierunde, da de ledet med tre poeng og hadde bedre målforskjell: den kampen vant de 5–0, og sikret dermed sitt andre seriegull og europacupplass for 2006–07. Sesongen inneholdt også Kolbotns første serieseier over Trondheims/Ørn.[5] Isabell Herlovsen (fra egen stall) og Lene Espedal (fra Klepp) var nye spillere denne sesongen, og bidro med 24 seriemål; i tillegg scoret Gulbrandsen, Rønning og Tonje Hansen mer enn 10 seriemål. I cupen ble det imidlertid stopp i semifinalen igjen: tross to utligninger mot Strømmen vant gjestene 3–2.

I 2006 måtte Kolbotn klare seg uten Gulbrandsen halve sesongen, grunnet fødselspermisjon. Likevel vant Kolbotn serien på målstreken; de lå tre poeng bak Trondheims/Ørn før siste serierunde, men avgjorde serien selv med seier 2–0 over Ørn. I cupen tapte Kolbotn 1–4 for Røa i kvartfinalen. Kolbotn ble også det andre norske laget gjennom tidene som nådde en semifinale i europacupen; tross tap for Umeå i gruppespillet gikk laget videre til kvartfinalen, og her slo Kolbotn de regjerende mestrene 1. FFC Frankfurt fra Tyskland på bortemålsregelen. Med en halvtime igjen lå laget under med to mål sammenlagt og 3–0 i kampen, men mål av Gulbrandsen og Herlovsen reddet avansementet. I semifinalen tapte laget imidlertid 1–11 sammenlagt for Umeå IK.

Kolbotn begynte 2007-sesongen med ti strake kamper uten tap, og ledet serien med tre poeng før de dro til Røa i den 11. serierunden. Der ble det tap 1–2, etter at Rebecca Angus ble utvist kort før slutt,[6] og Kolbotn lå dermed á poeng med Røa etter halvspilt serie. Lagene fulgte hverandre jevnt fram til VM-pausen i september; i runden etter at landslagsspillerne kom tilbake fra VM i USA tapte Kolbotn 0–1 for Klepp, og overlot serieledelsen til Røa. Deretter dro Kolbotn til Lyon og spilte europacup, men med tap for Lyon og Brøndby røk Kolbotn ut før kvartfinalen.[7] 20. oktober tapte så Kolbotn på ny borte, for Trondheims-Ørn, og seriegullet kunne avskrives. Kolbotn sikret imidlertid sølvet med to avsluttende seire, inkludert 5–1 over seriemestrene Røa i siste kamp, og vant helgen etter NM-pokalen etter 4–2 over Asker i finalen.

2008–2010: Ned fra tronen og inn i en ny fremtid[rediger | rediger kilde]

2008-sesongen ble den dårligste på fire år; igjen ble Røa for sterke i cupen, med 3–1 i semifinalen. Kolbotn lå på tredjeplass før OL-pausen i juli, og tapte den første kampen etter pausen med 2–3 i Asker, men vant så fire strake kamper og arbeidet seg opp til sølvplass. Etter cuptapet tok imidlertid laget bare tre poeng på de fem siste kampene, og falt gjennom til fjerdeplass i serien. Kolbotn og Strømmen var de eneste lagene som greide å ta poeng fra Røa denne sesongen.

To av Kolbotns tre OL-landslagsspillere, Solveig Gulbrandsen og Trine Rønning, forlot klubben etter sesongen til fordel for nyskapningen Stabæk, mens veteranen Kristin Blystad Bjerke la opp etter sesongen etter over 200 kamper og nesten 80 mål for klubben.[8]

Kolbotn ansatte Dan Eggen som ny trener før 2009-sesongen, og tok medalje igjen tross at mange spillere hadde forsvunnet. Etter halvspilt serie ble de omtalt som sesongens overraskelse av lokalavisen,[9] etter at laget ledet med ett poeng foran Røa. Laget fortsatte med fem strake seire, men tapte 0–3 for Klepp hjemme i siste serierunde før EM-pausen. Tre dager senere tapte laget også kvartfinalen i cupen, men de var fortsatt ett av tre lag som kjempet om seriemesterskapet. Kolbotn tapte imidlertid både for Røa og Stabæk, og endte dermed på tredjeplass. Isabell Herlovsen, klubbens toppscorer i 2009 og den eneste faste landslagsspilleren i klubben denne sesongen, meldte sammen med målvakt Christine Colombo Nilsen overgang til Lyon etter sesongen. Klubben mistet ellers flere profilerte spillere etter 2009: Miriam Mumtaz (sluttet), Nora Holstad Berge og Ingrid Schjelderup (FC Linköping), Thora Helgadottir (LdB Malmö) og Kristine Lindblom (Jitex).

Kolbotn i 2010 er et nesten helt nytt lag. Nye spillere i klubben er bl.a. Line Smørsgård fra Klepp, Cecilie Liane og Maureen Mmadu fra Amazon Grimstad og Tinja-Riikka Korpela (Finsk landslagskeeper). I tillegg har Andrine Hegerberg fra egen juniorstall fått full tillit. I 2009 kom Anja Sønstevold og Camilla Christensen til klubben. Begge unge spillere på 17-18 år som nå er fast i lagets 11er.

Meritter[rediger | rediger kilde]

Statistikk[rediger | rediger kilde]

oppdatert etter sesongen 2008

  • Flest toppseriekamper: Solveig Gulbrandsen, 177
  • Flest toppseriemål: Solveig Gulbrandsen, 103
  • Største toppserietap: 0–8 for Trondheims/Ørn, 8. juli 1995
  • Største toppserieseier: 10–0 over Medkila, 14. august 2004
  • Lengste rekke med seire i toppserien: 16, fra 1. september 2001 til 17. august 2002
  • Lengste rekke med tap i toppserien: 4, fra 12. juni 2004 til 3. juli 2004

Hurtigløp på skøyter[rediger | rediger kilde]

Klubben har vært arrangør av NM på skøyter ved to anledninger.

Skøyteløperen Petter Andersen gikk sine første skøyteløp for denne klubben.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sportsboken 1998, Schibsted, ISBN 82-516-1710-3
  2. ^ Medkila slo Kolbotn, NTB, hentet fra VGs nettsider 19. oktober 2006
  3. ^ Kolbotn tapte i Malmö, NTB, hentet fra VGs nettsider, 19. oktober 2006
  4. ^ Slik skal Ørn ta tronen tilbake , Jeanine Norstad, VG, hentet 19. oktober 2006
  5. ^ Historisk seier for Kolbotn, NTB, fra VGs nettsider, 19. oktober 2006
  6. ^ Røa vant toppkampen, Espen Sletvold, hentet fra adressa.no 18. juni 2009
  7. ^ Fiasko for Kolbotn, Thomas Karlsen, fotballmagasinet.no, hentet 18. juni 2009
  8. ^ KILs toppscorer legger opp, Knut Stenseth, Østlandets Blad, 15. november 2008, hentet 18. juni 2009
  9. ^ – Jeg er overrasket, Knut Stenseth, Østlandets Blad, 4. juni 2009, hentet 18. juni 2009

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]