Henrettelse ved ihjelkoking
Koking til døde er en gammel henrettelsesmetode. Den første dokumenterte bruk av metoden er fra Kina og kan dateres til 203 f.Kr. – det dreide seg om en spion. Også i Japan finner man tidlig belegg for metoden. Metoden nevnes også i skildringer om kristenforfølgelser i Romerriket, blant annet under keiser Decius' forfølgelse i 250/51.
I 1531 ble ihjelkoking en lovlig henrettelsesmetode under Henrik VIII av Englands tid, beregnet for giftmordere. Straffen ble lovfestet etter at man følte behov for en passende straff for kokken Richard Roose, som ved matforgiftning skulle ha forvoldet to kvinners død. Han ble henrettet den 15. april 1532. Før ham rakk man å henrette på samme vis en tjener som skulle ha forgiftet sin landlady. En annen var tjenestepiken Margaret Davy som ble henrettet for samme slags forbrytelse den 28. mars 1542. Etter Henrik VIIIs død ble loven om henrettelse ved koking opphevet i 1547.
Den dømte ble enten kastet i en allerede kokende gryte, eller bundet fast i en kald gryte, som gradvis ble opphetet til kokepunktet. Dette var en langsom og meget smertefull måte å dø på. Denne henrettelsesmåten var ikke spesielt mye brukt.
I 2001 saligkåret pave Johannes Paul II en bysantinsk-katolsk abbed i den ukrainske del av Sovjetunionen, Jakym Senkivskyj, som ble arrestert den 26. juni 1941 av de kommunistiske myndighetene og den 29. juni ifølge vitnemål fra andre fanger drept ved å bli kokt til døde i en stor gryte i fengselet i Drohobitsj.
I nyere tid er Idi Amin (Uganda) og regimet i Usbekistan under Islam Karimov blitt beskyldt for å ha kokt politiske motstandere til døde.