Kobberavtalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kobberavtalen var en avtale mellom Norge og Storbritannia som ble inngått i august 1916, under første verdenskrig. For å kunne importere foredlet kobber måtte Norge gå med på å utstede utførselsforbud for kis, som Tyskland hadde behov for til sin krigsindustri.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

For bredere bakgrunnsstoff, se Norge under første verdenskrig
Fra arbeidet i Folldal gruver.

Den viktigste grenen av bergverksdriften i Norge i årene frem mot første verdenskrig var utvinningen av kis (kobberkis og svovelkis). Kisen ble brukt til fremstilling av svovelsyre, og fra avbrannen etter denne prosessen kunne det trekkes ut kobber. I 1913 ble det utvunnet 500 000 tonn svovelkis. Noen av de viktigste gruvene var Sulitjelma Gruber, Løkken verk og Stord gruver. Nesten 30% av svovelkisen ble eksportert til Storbritannia, mens noe over 20% gikk til Tyskland. Til tross for store forekomster av kis måtte imidlertid Norge importere kobber, siden landet ikke foredlet kisen selv.[1]

Norsk kobbereksport og -import i krigens første år[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av krigen falt produksjonen av kis i Norge, men i 1915 var det høykonjunktur for de norske bergverkene. Den norske kisen var særlig etterspurt i Tyskland, som på grunn av landets beliggenheten var blitt utestengt fra verdensmarkedet. Samtidig som Norge eksporterte kis, ble det imidlertid fra senhøsten 1915 vanskeligere å importere foredlet kobber, ettersom Storbritannia hadde inngått en hemmelig avtale med de amerikanske kobbereskportørene. Britene gjorde det klart at Norge måtte stanse eksporten av kis til Tyskland for å få tilgang til foredlet kobber.[2]

Forhandlinger om en kobberavtale[rediger | rediger kilde]

Norges utenriksminister Nils Claus Ihlen.

I april 1916 tok den britiske ministeren i Norge, Mansfeldt Findlay, kontakt med utenriksminister Ihlen med forslag om en avtale. Han foreslo at Norge skulle utstede eksportforbud for alle kobberholdige produkter, med unntak av eksport i bytte mot foredlet kobber. Importen skulle foregå gjennom en bransjeforening, og Storbritannia skulle forplikte seg til å kjøpe et visst kvantum kis.[3]

I juli opplyste Ihlen representanter for gruvene om situasjonen. Etter forhandlinger seg imellom ble gruvene så enige om å opprette en forening av gruver som ville komme til å bli rammet av et eksportforbud. Imidlertid krevde de at gruver som produserte kobberfattig svovelkis måtte kunne stå utenfor avtalen. Dermed ble «Foreningen for eksport av norsk kobberholdig svovlkis», ofte kalt «Kiseksportforeningen», dannet. Medlemmene var Folldal gruver, A. Huitfeldt & Co., Nils Juul & Co., Reitan gruver, Meråker gruver, Løkken verk, Røros kobberverk, Røstvangen gruver, Sulitjelma gruver, Svanøy gruver og Vigsnes gruver.[4]

28. august 1916 oversendte den norske regjeringen sitt avtaleforslag til Storbritannia. Den britiske regjeringen godtok avtalen dagen etter, og 1. september innførte Norge utførselsforbud for kobber, kobbermalm, kobberholdig svovelkis, kobberholdig kisavbrann og kobberholdige produkter.[5]

Kobberavtalens innhold[rediger | rediger kilde]

Ifølge avtalen skulle Norge innføre utførselsforbud for kis, men det skulle kunne gis dispensasjon dersom mottagerlandet til gjengjeld eksporterte en tilsvarende kobbermengde til Norge i form av kobbervarer. Norge kunne også fortsatt eksportere til de nøytrale landene Sverige, Danmark og Nederland. Storbritannia ville tillate at Norge importerte 8 000 tonn foredlet kobber og kobbervarer. Dette måtte altså skje i bytte mot en tilsvarende mengde eksportert kis. Dessuten skulle Norge straks kunne importere 3 000 tonn kobber fra Storbritannia, og Storbritannia skulle ha forkjøpsrett til norsk kis inntil Norge hadde levert et tilsvarende kvantum.[6]

Uenigheter om avtalens innhold[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Rio Tinto-avtalen

Alt en uke etter at utførselsforbudet var innført, kom det til uenighet mellom Norge og Storbritannia om hvorvidt utførselsforbudet også skulle omfatte kobberfattig kis. Uenighetene ledet frem til Rio Tinto-avtalen av oktober 1916.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Keilhau (1927), s. 153–54.
  2. ^ Keilhau (1927), s. 154–55.
  3. ^ Keilhau (1927), s. 155–156.
  4. ^ Keilhau (1927), s. 157–58.
  5. ^ Keilhau (1927), s. 158.
  6. ^ Keilhau (1927), s. 158–59.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]