Kościuszkooppstanden

Kościuszko-oppstanden
Konflikt: Polens tre delinger
Dato	24. mars - 16. november 1794
Sted	Polen-Litauen
Resultat	Polens tredje deling
	Stridende parter
Polen-Litauen	Tsar-Russland; Kongedømmet Preussen
	Kommandanter og ledere
Tadeusz Kościuszko; Stanisław Mokronowski; Jan Kiliński; Jakub Jasiński; Józef Zajączek; Jan Henryk Dąbrowski; Tomasz Wawrzecki	Aleksandr Suvorov; Fjodor Denisov; Alexander Tormasov

Kościuszko-oppstanden i 1794 var et polsk opprør mot de to forutgående delingene av Polen og den store den russiske innflytelsen i det gjenværende Polen-Litauen gjennom deres allierte i Targowica-konføderasjonen. Opprøret har navn etter lederen Tadeusz Kościuszko.

Opprøret ble slått ned og førte til Polens tredje deling og dennes opphør som egen stat i 123 år.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter Polens første deling i 1772 mellom Østerrike, Preussen og Russland, og den senere andre delingen i 1793 mellom Preussen og Russland, var det resterende Polen redusert til et område på rundt 230 000 km² og rundt 4,4 millioner innbyggere. Motstanden vokste seg sterkere innen Polen, og de som hadde vært på den seirende siden i den forutgående krigen fra Targowica-konføderasjonen ble sett på som landsforrædere.

Den voksende motstanden førte til at nabolandene forlangte en omfattende demobilisering og en større styrkereduksjon. 12. mars 1794 nektet general Antoni Madaliński å gjennomføre demobilisering av sin styrke på 1 500 mann, og forflyttet disse i stedet fra Ostrołęka til Kraków. Dette utløste opprør mot de russiske styrkene over hele landet. De russiske styrkene i Kraków forlot byen for å gå mot Madalińskis styrker, og forlot slik byen uten forsvar. Byen ble inntatt av opprørerne, og dette ble signalet til det større, nasjonale opprøret.

Opprør[rediger | rediger kilde]

Tadeusz Kościuszko annonserte opprøret 24. mars og erklærte seg som øverstkommanderende. Samtidig annonserte han polsk folkelig mobilisering til de militære styrkene. Russland reagerte raskt og angrep allerede 4. april de fortsatt svake og uorganiserte polske styrkene ved landsbyen Racławice 37 km nordøst for Kraków. Dette utviklet seg til et større, blodig slag, som imidlertid ble vunnet av de polske styrkene, og de russiske styrkene måtte trekke seg tilbake. De polske styrkene var imidlertid for svake til å ta opp forfølgelsen og presse de russiske styrkene ut av Lille-Polen. Imidlertid gjorde seieren av opprørernes mobilisering fikk vind i seilene.

17. april prøvde de russiske styrkene i Warszawa å arrestere tilhengere av opprøret og avvæpne den polske garnisonen. Dette første til et angrep mot den russiske garnisonen med store folkelig bistand. Etter to dager med kraftige kamper måtte de russiske styrkene trekke seg ut av byen etter å ha mistet mellom 2 000 og 4 000 mann fra den opprinnelige styrken på 6 000. 22. april brøt det ut et tilsvarende opprør i Vilnius og senere også andre steder, med samme resultat.

7. mai proklamerte Kościuszko avskaffelsen av livegenskapet, garanterte borgerrettigheter til alle bønder og statlig hjelp dersom de ble utnyttet av adelen. Dette var første gang i polsk historie at også bondestanden ble regnet med i «den polske nasjon», et begrep som tidligere hadde vært et begrep som refererte kun til adelen.

Men de polske styrkene ble ytterligere presset da Preussen 10. mai rykket inn fra vest og sluttet seg til de russiske styrkene. 6. juni tapte de polske opprørerne et større slag ved Szczekociny i Schlesiske voivodskap mot en felles russisk-prøyssisk styrke og led et tilsvarende tap to dager senere ved Chełm. De polske opprørsstyrkene trakk seg tilbake til Warszawa hvor de 22. juli ble beleiret, men den russisk-prøyssiske styrken måtte heve beleiringen etter at det brøt ut kamper i Stor-Polen 20. august.

Samtidig ble opprøret knust i Litauen, hvor Vilnius ble gjenerobret av russiske styrker 12. august, mens opprøret i Stor-Polen hadde en viss framgang. 2. oktober ble Bydgoszcz inntatt av opprørerne og de rykket inn i Pommern nesten uten å møte motstand. For å hindre en russisk-prøyssisk oppmarsjering mot Warszawa, innledet Kościuszko 10. oktober et større slag ved Maciejowice i Masoviske voivodskap. Russerne vant imidlertid slaget og Kościuszko ble skadet og tatt som krigsfange av russerne som sendte ham til St. Petersburg.

4. november innledet russerne en større offensiv mot den østlige bydelen Praga i Warszawa og etter fire timer med harde, mann-mot-mann nærkamper, klarte den 24 000 store russiske styrken å innta bydelen. Denne ble plyndret og fullstendig ødelagt, og anslagsvis 20 000 av innbyggerne ble drept, i det som senere er blitt kalt «Massakren i Praga». Dagen etter falt resten av Warszawa. 16. november kapitulerte de polske opprørsstyrkene.

Følger[rediger | rediger kilde]

Den tredje og siste delingen av Polen medførte at landet opphørte å eksistere som egen stat i 123 år, og det nasjonale institusjonene ble nedbygget. På den annen side medførte også den politiske bevegelsen bak opprøret innledningen til den moderne politiske tenkningen, både i Polen og i Sentral-Europa. Den radikale politiske tekningen fikk gjenklang andre steder, og det prøyssiske militære engasjementet i Polen gjorde at Preussen ikke kunne bistå med å slå ned den franske revolusjon.

Tusenvis av opprørets støttespillere mistet eiendommene og mange ble tvunget til å flytte til det sørlige Russland. Eiendommene ble gitt til russiske generaler og som goder til støttespillere ved det russiske hoffet. I områdene som ble overtatt av Preussen og Russland, ble disse utsatt for en henholdsvis germanisering og russifisering.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kościuszko Uprising – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Kościuszko Uprising – galleri av bilder, video eller lyd på Commons