Knut Rød

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Må ikke forveksles med Knut Røed.
Knut Rød
Født30. juni 1900[1]Rediger på Wikidata
Christiania (Norge)[1]
Død19. mai 1986[2]Rediger på Wikidata (85 år)
Oslo (Norge)[3]
BeskjeftigelseJurist, politi Rediger på Wikidata
PartiNasjonal Samling (1941–1943)
NasjonalitetNorge

Knut Rød (1900–1986) var en norsk jurist og politiinspektør. Han arbeidet i det norske politiet fra 1927 til 1943 og fra 1952 til han gikk av med pensjon i 1965.

Rød var medlem av Nasjonal Samling (NS) fra 1941 til 1943. Høsten 1942 organiserte han arrestasjonene av jøder i Oslo og Akershus under andre verdenskrig i Norge. I landssvikoppgjøret etter krigen ble han i 1948 frifunnet for å ha bistått den tyske okkupasjonsmakten. Retten fremhevet hans arbeid for motstandsbevegelsen som svært verdifullt.[4]

Dommen har vært mye debattert med ulike synspunkter. Frifinnelsen har både blitt omtalt som «det absolutte nullpunktet i norsk rettshistorie»[4] og som «rettslig bedømt fremstår den som riktig.»[5] Etter krigen arbeidet Rød som politiinspektør og avdelingssjef for vaktstyrken, det vil si det sentrale koordineringsorganet, i kriminalpolitiet i Oslo. Han var også involvert i registrering av norske kommunister under den kalde krigen.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Rød var utdannet cand.jur. i 1927[6] og begynte i kriminalavdelingen i Aker-politiet 10. juni 1927. Høsten 1940 ble han ansatt i Oslo-politiets overvåkningsavdeling. Han ble våren 1941 forfremmet til politifullmektig. 1. juli 1941 ble den eksisterende overvåkningsavdelingen hvor han arbeidet, innlemmet i Statspolitiet. Han ble da forfremmet til politiinspektør og leder for Oslo/Aker-avdelingen, samtidig som han var leder for seksjonen som arbeidet med ærekrenkelse, legemsfornærmelse, fornærmelser mot NS, flyktningesaker og flygeblad. Statspolitiet var Gestapos norske motstykke og assisterte okkupasjonsmakten i kampen mot motstandsbevegelsen og i jødeforfølgelsen.[6]

Han sluttet i Statspolitiet i september 1943. Han meldte seg i januar 1941 inn i Nasjonal Samling (NS) og meldte seg ut igjen 30. september 1943, etter å ha sluttet i Statspolitiet. Etter andre verdenskrig avsa Eidsivating lagmannsrett i 1948 frifinnende dom hvor det het at innmeldingen i NS i 1941 utelukkende skjedde for å motarbeide okkupasjonsmyndighetene og hjelpe motstandsbevegelsen. Rød ble derfor frifunnet for sitt tidligere medlemskap.[7]

Rød begynte i Oslo-politiet igjen 1. juni 1952. Der tjenestegjorde han som avdelingssjef for kriminalpolitiets vaktstyrke til han gikk av med pensjon 30. juni 1965. Han døde i 1986. Rød var blant annet beskjeftiget med overvåkning av kommunister under den kalde krigen. Ifølge Njølstad begynte Rød sin overvåkning av kommunister og sympatisører i privat regi før ankesaken i 1948. Røds private overvåkningsgruppe ble selv infiltrert av etterretningen, og Wilhelm Evang varslet forsvarsminister Jens Chr. Hauge og justisminister O.C. Gundersen om Røds virksomhet.[8]

Rolle i arrestasjonene av jøder[rediger | rediger kilde]

Arrestasjonen og deportasjonen av jødene i Oslo og Aker 26. oktober 1942 ble ledet og koordinert av det norske nazifiserte statspolitiet (Stapo), med medvirkning av Germanske SS Norge og Hirden. Ordren kom fra den tyske okkupasjonsmakten.[9] Rød ble beordret til å planlegge aksjonen. Ifølge politiets egen rapport arbeidet Rød uten opphold fra søndag 25. oktober klokken 10 til mandag 26. oktober klokken 20 med å fullføre interneringen av jødiske menn i Oslo-området.[10] Politibetjenten Ole Homb skrev en rapport til Karl Marthinsen der det fremgikk at Rød arbeidet sammenhengende fra kl 10 søndag til kl 20 mandag. Denne rapporten var tilgjengelig for domstolene ved rettsoppgjøret etter krigen.[11]

Rød instruerte den oppmøtte politistyrken og forklarte hvordan skjemaene skulle fylles ut. Han organiserte også andre runde 26. november 1942 da kvinner, barn og en del gamle og syke menn ble hentet av det norske Statspolitiet, samlet på Oslo kai, overlevert til tyske myndigheter, og transportert med det tyske transportskipet DS «Donau» til Stettin og videre til Auschwitz.[12] Totalt 529-532 menn, kvinner og barn ble ført om bord i «Donau». Elleve personer overlevde. Av de 529-532 som ble sendt med «Donau», hørte 403 personer hjemme i Røds jurisdiksjon. Aksjonene ble karakterisert som svært velorganiserte og utført på en usedvanlig effektiv måte.[10]

Den siste store deportasjonen skjedde 24. februar 1943 da MS «Gotenland» gikk ut med 143 jøder. Trolig var det Rød som organiserte denne aksjonen. På denne tiden hadde han overtatt det nasjonale ansvaret for jødesaker, og utarbeidet 14. januar 1943 nye retningslinjer for arrestasjon av jøder som hadde sluppet unna. Blant annet bestemte han at jødiske kvinner skulle pågripes selv om de var gift med en «arier». Han konfererte med Hans Eng som han ba undersøke om navngitte jøder spilte syke. Rød ga for eksempel 11. mars 1943 ordre om arrestasjon av seks navngitte jøder i Trondheim.[6]

Håkon Laksov[rediger | rediger kilde]

Rød anga sin egen nabo, juristen Håkon Laksov[13] (født 1911) i nabooppgangen Dunkersgate 4b. Laksovs kone Amalie klarte å ta seg til Sverige med sønnen deres. Håkon Laksov ble deportert 26. november og drept i Auschwitz, trolig i februar eller mars 1943.[14][15] Hennes fire brødre ble alle drept i Auschwitz. Da hun og sønnen Dan Laksov kom tilbake til Norge i 1945, var NS-mannen Bjørn Østrings familie flyttet inn i leiligheten deres. («Navnet vårt sto på døren.») Østring-familien flyttet først ut etter påtrykk, og Amalie Laksov prøvde å få Knut Rød i tale.[16][17][18] Til sist vendte hun tilbake til hjembyen Bergen, der hun gjenåpnet en mindre utgave av familiebedriften Grand Magasin[19] i Strandgaten 57.[20]

Landssvikoppgjør[rediger | rediger kilde]

Rød ble tiltalt for landsforræderi under landssvikoppgjøret. Den første tiltalen omfattet medlemskap i NS og pågripelse av jøder i Oslo-distriktet, i den andre runden gjaldt tiltalen også NS-medlemskap, tjeneste i Stapo og ledelse av jødearrestasjonen i 1942.[21] Riksadvokaten anket frifinnelsen i lagmannsretten i 1946. Høyesterett opphevet den første frifinnelsen lagmannsretten og saken kom opp for lagmannsretten på nytt i april 1948.[22]

Han ble frifunnet[12] i to rettsrunder i 1946 og 1948 med begrunnelsen at «de isolerte bistandshandlinger han har utført, utvilsomt har vært av liten vekt sammenliknet med det meget verdifulle og risikable arbeid han har utført mot fiendens interesser» og at «han gikk inn i N.S. utelukkende for, dekket av medlemskapet, å kunne utføre landsgagnlig arbeide, og det har han gjort også».[7][23] Lagdommer Johan Munthe Cappelen tok dissens og mente at Røds gode gjerninger bare kunne regnes som formildende omstendighet ved straffeutmålingen.[11][21] Cappelen fant det ikke formildende at Rød skal ha gitt beskjed om å behandle de arresterte skånsomt. Cappelen mente at Rød sviktet som politimann og burde sagt nei til å delta i forbrytelsen.[23]

På grunnlag av de således foreliggende opplysninger mener retten å kunne fastslå at tiltalte ikke gikk inn i NS eller Statspolitiet for å yte fienden bistand, men tvert imot for å motarbeide ham. Og hva angår tiltaltes øvrige handlinger, som statsadvokaten bortsett fra jødeaksjonene betegner som bagatellaffærer, finner retten det godtgjort at tiltalte har utført dem utelukkende i den hensikt å kamuflere sitt særdeles viktige arbeide til beste for motstandsbevegelsen og Hjemmefronten. Etter rettens mening har tiltalte derfor ikke gjort seg skyldig i forsettlig forbrytelse mot de i tiltalebeslutningen nevnte straffebud, og må således bli å frifinne.

Flertallets begrunnelse i dommen 1946[21]

For sin tjenestegjøring i statspolitiet og først og fremst for sitt medansvar for de to jødeaksjoner den 26. oktober og 26. november 1942 finnes der etter min mening ingen unnskyldning i de av forsvaret og flertallet i rettens påberopte gode gjerninger. Og heller ikke kan det virke frifinnende for tiltalte at han kjente til at de mer modige av hans kolleger innen Statspolitiet ville varsle mange av jødene slik at noen av dem kunne gå i dekning. Jeg mener at tiltalte på dette tidspunkt da en av tyskernes største skjenselshandlinger i Norge fant sted – sviktet som politimann. Den som på det tidspunkt da slike forbrytelser innledes står på en overordnet post hvor han beordres til å delta i forbrytelsen, må svare nei – uansett konsekvensene.

Lagdommer Cappelen i sin dissens, 1946

Ved dom i Oslo byrett og Høyesterett 1948-50 ble Knut Rød også kjent berettiget til å gjeninntre i politiet. I retten ble Rød beskrevet av vitner som «ryggraden i det illegale arbeidet» og «den beste mann Hjemmefronten kunne ønske seg».[7] I saken mot Rød var det ikke tvil om faktiske forhold og Rød selv benektet ikke det som hadde skjedd.[24][11] Domstolen la vekt på hva de tiltalte hadde kjennskap til. Medvirkning til deportasjoner ble ansett som alvorlig, men om de tiltalte kunne bevise at de ikke var kjent med konsekvensen av deportasjon ble de behandlet mildere.[25]

Bernhard Goldberg protesterte ved innlegg i Dagbladet 12. mai 1947 («Er vi jøder allikevel av mindre verdi?») mot den milde behandlingen av Wilhelm Wagner og Knut Rød:[22][25]

Vi ser at den norske politioffiser som personlig ledet arrestasjonene bli blankt frifunnet. Er det rart vi begynner å tenke: Om det hadde vært Hedemarksbønder? Eller en bygd i Rogaland? Hvor alle - kvinner og menn, barn og oldinger var blitt behandlet slik. Ville Høyesteretts dom blitt en annen? Ville den det? Og ville ikke indignasjonen, redselen vært levende hos alle? Er vi allikevel "bare jøder"?[22]

Bernhard Goldberg, 1947

Avisene i samtiden omtalte jødeforfølgelsen som en av de verste forbrytelsene på norsk jord under okkupasjonen. Frifinnelsen av Rød vakte lite oppsikt og få reaksjoner i avisene. Avisene omtalte ikke den bistanden Rød skal ha gitt til hjemmefronten og som var grunnlag for frifinnelsen. Røds medvirkning til deportasjonene ble med få unntak ikke fremhevet i reportasjene. Den endelige frifinnende dommen ble omtalt i notiser.[23]

Ettertiden[rediger | rediger kilde]

Noen kriminologer, historikere, journalister, litteraturvitere og kunstnere har frifinnelsen av Rød blitt karakterisert som en skamplett på norsk rettshistorie.[4]

Ifølge Christopher Harper ved HL-senteret er det i ettertid få som mener frifinnelsen var riktig.[26] Frifinnelsen av Rød er eksempel på at jødeforfølgelsen og folkemordet ble tillagt liten vekt av domstolen.[23] Domstolen gjorde en skade/nytte avveining der Røds støtte til motstandsbevegelsen ble tillagt avgjørende betydning i en samlet vurdering, slik at hans bistand til hjemmefronten oppveiet bistand til fienden i forbindelse med deportasjon av jødene. Juristen Christopher Harper ved HL-senteret mener dette er feil lovanvendelse og manglet hjemmel.[11] Det er blitt hevdet [hvem?] at han ble frikjent fordi han ble dekket av motstandsfolk som selv deltok på ledernivå i jødedeportasjonen i egenskap av dobbeltagenter ansatt i Statspolitiet.

I sin anmeldelse (2004) av biografien Gunnar Sønsteby – 24 kapitler i Kjakans liv, skrevet av Arnfinn Moland, påpekte Espen Søbye at Gunnar Sønsteby i sin egen bok Rapport fra Nr. 24 hadde skrevet at han hadde hatt kontakt med og fått opplysninger fra folk i Statspolitiet og derfor gikk god for Knut Rød, men at dette paradokset blir stående ubesvart i denne biografien.[27] Søbye spekulerte på om Hjemmefronten beskyttet Rød for å ikke skade sitt eget omdømme, dels fordi de hadde svært tette bånd til ham, og dels fordi flere av deres dobbeltagenter i Statspolitiet deltok i aksjonene mot jødene. Saken er omtalt i Espen Søbyes bok Kathe, alltid vært i Norge (2003).[21]

I en kronikk i Aftenposten (2008) tok redaktør Per Anders Madsen utgangspunkt i Olav Njølstads biografi over Jens Chr. Hauge, og stilte spørsmål om hvorfor tiltalen mot Knut Rød ble endret i den andre rettsrunden. I 1948 ble han ikke lenger tiltalt for frihetsberøvelse, bare bistand til fienden, slik at det ville være vanskeligere å dømme ham. Rød hadde vært aktivt deltagende i registrering av kommunister og kommunistsympatisører i privat regi. Dette var aktivitet som regjeringen med Hauge i spissen var sterkt opptatt av og ønsket kontroll over. Knut Rød kunne altså bli en nyttig mann for myndighetene, han hadde vist seg som en pålitelig og dyktig informant. Men dersom Hauge og overvåkingstjenesten skulle ha nytte av Røds tjenester, kunne han ikke være landssvikdømt og avskjediget fra politiet.[8]

Knut Sveris artikkel og kommentarer[rediger | rediger kilde]

I artikkelen «Landssvikoppgjørets merkeligste rettssak» av Knut Sveri, publisert i et festskrift til Johs. Andenæs fra 1982, drøftet Sveri Rød-saken inngående, og stilte blant annet spørsmål ved om Røds bidrag til Hjemmefronten var særlig vesentlig. Ifølge Sveri bagatelliserte retten Røds objektivt sett straffbare handlinger ved å slå fast at hans planlegging og ledelse av jødeaksjonen ble ansett som «en bistandshandling av ubetydelig art».[28]

I en kronikk i Dagbladet 7. august 1997, som er basert på Sveris artikkel, skrev professor i historie Tore Pryser at Sveri ikke kunne fri seg fra den ubehagelige tanken at domstolen ikke hadde ansett de norske jødene som likeverdige med andre nordmenn.[29] Per Ole Johansen baserte seg på Sveris artikkel da han avslutningsvis skrev i sitt bidrag til et festskrift for billedkunstneren Victor Lind at «Likheten mellom tyske byråkrater og nordmenn som deltok i aksjonene mot jødene, og vitnene og jurymedlemmer i Rødsaken, er hvordan de pulveriserte det personlige ansvaret.»[30]

Debatt i 2007[rediger | rediger kilde]

Odd-Bjørn Fure tok høsten 2006 til orde for å granske saken mot Knut Rød.[31]

I en serie leserinnlegg og kronikker i Dagbladet våren 2007 satte litteraturviter Torill Torp-Holte og historikerne Mats Tangestuen og Bjarte Bruland rettssaken mot Rød inn i et vesteuropeisk perspektiv. Sammenlignet med for eksempel Frankrike og Nederland særmerker Norge seg ved å ha inkludert egne borgeres delaktighet i holocaust i rettsoppgjøret. Torp-Holte, Tangestuen og Bruland dokumenterer at forbrytelsene mot jødene ble vektlagt av domstolene, men hevder at de oppnådde aldri å få reell egenvekt. At forbrytelsene mot jødene ble tillagt mindre vekt enn forbrytelser mot andre norske borgere, er ifølge Torp-Holte, Tangestuen og Bruland et nødvendig premiss for at Rød kunne bli frifunnet med referanse til Almindelig borgerlig Straffelovs § 47, «nødrettsparagrafen».[32][33][34] Ifølge Bruland og Tangestuen er bortsett fra Rieber-Mohn og Knut Røds familie få som i ettertid forsvarer frifinnelsen.[25]

Høyesterettsdommer Georg Fredrik Rieber-Mohn skrev i Dagbladet 14. februar 2007 at etter hans mening var «lagmannsrettens frifinnelse av Knut Rød meget langt fra å være skandaløs – rettslig bedømt fremstår den tvertom som riktig.» Rieber-Mohn skrev videre at den ovennevnte artikkelen av Sveri etter hans mening var «tendensiøs i omtalen av lagmannsrettens dom, og spekulativ i vurderingen av vitneprovene til Røds tre illegale medarbeidere i Statspolitiet. De skal angivelig ha uttalt seg positivt om Rød fordi de selv var involvert i jødeaksjonene – «medvirket til jødenes undergang», som Sveri odiøst og uberettiget beskriver deres rolle.»[5]

21. februar 2007 utdypet Rieber-Mohn dommen i lagmannsretten i 1948: «Lagmannsretten fant det bevist at Knut Rød meldte seg inn i NS og tok ansettelse i Stapo for å motarbeide tyskerne, og at han faktisk utførte en rekke betydningsfulle motstandshandlinger. Det ble også funnet bevist at han motarbeidet jødedeportasjonen ved å bidra til varsling av jøder, som rakk å flykte til Sverige. Det må også legges til grunn at ingen i den norske motstandsbevegelsen kjente til gasskamrene i 1942, og at Rød heller ikke visste at deportasjonen førte de fleste norske jøder direkte i døden.»[35] I Samtiden 04/2009 utdyper Rieber-Mohn sine argumenter ytterligere.[36] Han spør om hvem som skulle foreta den rettslige bedømmelsen av Rød-saken, om ikke juristene, men man kan da stille spørsmål om hva det er ved et juridisk system som gjør det mulig for en av de ansvarlige for deportasjoner av flere hundre personer å bli frikjent i ettertid.[37]

Juristen Christopher Harper skriver i Lov og Rett (2010) at frikjennelsen fra 1948 var basert på feilaktig lovanvendelse, og spør hvorfor denne dommen aldri ble anket.[37]

Per Ole Johansens vurdering[rediger | rediger kilde]

Ifølge Per Ole Johansen var det mye lettere for en politimann å bli dømt for passivt medlemskap i NS enn for aktiv medvirkning til jødeforfølgelse. Med få unntak var jødeforfølgelse lavt prioritert i rettsoppgjøret. Johansen konkluderer med at det ikke er noe i Røds historie som tyder på at han var nazist, jødehater eller beundrer av Nazi-Tyskland; han beskrives i stedet som politisk likegyldig og passiv. Johansen antar at Rød sluttet i statspolitiet sensommeren 1943 da det ble klart at de allierte kom til å vinne krigen. Johansen mener at dokumentene viser at Rød var nidkjær i jødesaker, noe som ifølge Johansen ikke rimer med påstanden om at Rød bare utførte ordrer. Andre saker Rød hadde ansvar for, var han mer tilbøyelig til å henlegge eller avslutte med en diplomatisk formulert advarsel. Ifølge Johansen påberopte ikke Rød seg noen motstandspolitiske motiver under rettsoppgjøret. Rød understreket selv at ingen jøder ble mishandlet så lenge norsk politi hadde befatning med dem. Røds sekretær ble dømt til to års fengsel, der medvirkning til jødeforfølgelsene var ett av tiltalepunktene.[6]

Torgeir E. Sæverass´ gjennomgang[rediger | rediger kilde]

I boken Bokstaven R. Hundre landssviksaker fra Rinnan til Rød (2023) går historikeren Torgeir Ekerholt Sæveraas gjennom Rød-saken.[38] Han er kritisk til Sveris påstand om at retten bagatelliserte Røds handlinger, og påpeker at premissene i den frifinnende dommen mot Rød var at han, samtidig med at han jobbet med jødeaksjonen, varslet motstandsbevegelsen om forestående arrestasjoner, og gjorde tillempinger knyttet til etterforskningsarbeidet og ved arrestasjoner:

I motsetning til det Sveri hevder i sin artikkel, og som flere forfattere senere har gjentatt, mente derfor ikke dommerne at motstandsarbeidet og Røds rolle under aksjonen mot jødene høsten 1942 var to adskilte størrelser, og at det ene kunne oppveie for det andre. Slik retten så det, var ikke Røds varsling om aksjonen og hans tillempinger mens den pågikk noe som var utelukket fra motstandsarbeidet han kunne utføre i kraft av å være avdelingsleder i Statspolitiet; det var snarere en del av nettopp det samme motstandsarbeidet.[39]

Ifølge Sævraas bok var det at Rød arbeidet med jødeaksjonen en forutsetning for at han kunne varsle motstandsbevegelsen om aksjonen, og gjøre tillempinger slik at bistanden ifølge dommerne ikke ble rettsstridig.[40]

Fremstillinger av Rød på film, litteratur og kunst[rediger | rediger kilde]

Jahn Otto Johansen beskrev i sin historiske roman Det hendte også her fra 1984[41] at aktivitetene til politiet både i Oslo og Norge ellers. Knut Røds aktivitet beskrives tidlig i boken i kapittelet «Veien til Auschwitz». Knut Rød er her anonymisert til «politiinspektør R». Jahn Otto Johansen omtaler også motstandsfolks støtte til Knut Rød, både under jødeaksjonene og i rettssakene som fulgte i kjølvannet av krigen.

I filmen Den største forbrytelsen fra 2020 var Knut Rød en av hovedpersonene og ble spilt av Anders Danielsen Lie.[42]

Victor Linds skulptur «Monument»[rediger | rediger kilde]

Kunstneren Victor Lind, som hadde jødisk mor og selv unnslapp holocaust, har laget en statue av Knut Rød som gjør hitlerhilsen, iført Statspolitiets uniform. (Rød gikk vanligvis med dress i arbeidstiden og sjelden i uniform.[43][44]) Denne posituren ble brukt på Statspolitiets verveplakater.[45] Skulpturen har Lind kalt Gjerningsmannen (engelsk: The Perpetrator; tysk: Der Täter). Skulpturen ble laget i 2005 og medvirket til at Knut Rød fikk fornyet oppmerksomhet i offentligheten. Skulpturen utløste en god del debatt.[43] Skulpturen har tittelen «Monument» og er av Victor Lind beskrevet som «et antimonument».[46]

Skulpturen er liten og står på en stor sokkel med sitater fra dommen og av dikteren Paul Celan. Røds familie protesterte da Holocaustsenteret på Bygdøy bestemte seg for å stille ut statuen på sitt område (den ble avduket der 26. oktober 2006).[31][47] Familien mener statuen gir et sårende og feilaktig bilde av Rød. De legger vekt på at han faktisk ble frikjent i norsk rett, og påpeker at Rød ikke benyttet uniform. De hevdet videre at dersom enkeltpersoner eller -grupper er uenige i frifinnelsesdommen som ble avsagt i retten, bør saken forfølges juridisk og ikke ved en utstilling ved et offentlig finansiert senter. Direktør ved Holocaustsenteret Odd-Bjørn Fure mente at det er problematisk å ta slike hensyn til familien.[48] Lind mener at Rød var en liten, hjerteløs mann. Fure uttalte at frifinnelsen av Rød er utålelig og et sivilisasjonssammenbrudd innenfor rettsstaten.[45]

«Hvis han var en helt, må han få et monument», sa Lind ironisk, og satte Celans dikt «Salme» («Ingenmannsrosen»)[49] på sokkelen.[50] Kl 4:30 26. november 1943 stod hundre drosjer parkert nedover Kirkeveien langs Frognerparken, og 532 av de deporterte norske jødene ble hentet av disse drosjene og kjørt ned til «Donau» den natten. 50 år etter at Rød ble frikjent i norsk rett, gjenskapte Victor Lind aksjonen ved å leie 100 oslotaxier til å ta oppstilling langs Kirkeveien.[51] Lind har på sokkelen skrevet at skulpturen blir stående til frifinnelsen av 9. april 1948 er annullert. Lind har ikke lagt skjul på at Rød er å anse som gjerningsmann og ikke som en person i gråsonen som figurene i Primo Levis I sommersi e i salvati (De druknede og de reddete, 1986).[43]

I 2012 ble statuen «Monument» stilt ut på Kunstnernes Hus i forbindelse med Victor Linds separatutstilling Contemporary Memory.[52]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Folketellingen i Norge i 1910, www.digitalarkivet.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Aftenposten, type referanse dødsannonse, utgitt 24. mai 1986[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Aftenposten, type referanse dødsannonse, utgitt 29. mai 1986, besøkt 17. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c Kjartan Fløgstad: «Det absolutte nullpunkt» [1] Arkivert 11. desember 2013 hos Wayback Machine. Samtiden, 04/2009
  5. ^ a b Georg Fr. Rieber-Mohn «En skandaløs frifinnelse?» Dagbladet, 14. februar 2007
  6. ^ a b c d Johansen, Per Ole (2012). «Fortrengning av et nasjonalt traume». Årsskrift - Norsk politihistoriske selskap: 140–178. 
  7. ^ a b c Asbjørn Svarstad (5. april 2012). «Brevet fra Knut Rød». Dagbladet. Besøkt 06.04.2012. 
  8. ^ a b Per Anders Madsen «Agenten Knut Rød» Aftenposten, 30. oktober 2008
  9. ^ [hhttp://samtiden.no/wp-content/uploads/2015/02/Christopher_S._Harper.pdf «Hva var kjent om jødeutryddelsene før Donau-deportasjonen? Et forsøk på nøktern dokumentering»] (PDF). Samtiden forfatter=Harper, Christopher S. 2015. Besøkt 24. januar 2021. 
  10. ^ a b Søby, Espen: Kathe, alltid vært i Norge. Forlaget Oktober, 2003.
  11. ^ a b c d Det ufullstendige oppgjøret. Oslo: Kolofon forlag. 2023. ISBN 9788230024843. 
  12. ^ a b Ulf Andenæs (21. februar 2011). «Sendte jødene i døden, ble frikjent». Aftenposten. Besøkt 06.04.2012. 
  13. ^ Cathrine Krane Hansen: «Utstilling skildrer sviket mot jødene», Bergens Tidende 16. juni 2015
  14. ^ Våre falne, 3. Grøndahl. 1950. s. 57. 
  15. ^ «Håkon Laksov - Norsk digitalt fangearkiv 1940-1945 - Fanger.no». www.fanger.no. Besøkt 4. mai 2023. 
  16. ^ [2] Kaja Korsvold: «Navnet vårt stod på døren», Aftenposten 18. oktober 2007
  17. ^ Våre falne, 4. Grøndahl. 1951. s. 76. 
  18. ^ Studentene fra 1930. no: (Tryggve Juul Møller). 1955. s. 212. 
  19. ^ Ulrik Alver Solli: «Sviket kunne hun aldri tilgi», Vårt Land 28. juli 2023
  20. ^ «Butikken i Gågaten var Amalies liv», Bergens Tidende 1. desember 2017
  21. ^ a b c d Harper, Christopher S. (2012): Rettsoppgjørets behandling av deportasjonen av jødene fra Norge under krigen 1940-1945. Oslo: HL-senteret.
  22. ^ a b c Bruland, Bjarte (2008). Det norske holocaust. HL-senteret. ISBN 9788299750394. 
  23. ^ a b c d Brakstad, I. (2023): ”De siste års tragedie” – genocidal prosess eller nasjonalmyte? Holocaust og norske aviser 1945-55. MEDIEHISTORISK TIDSSKRIFT NR. 1 2023 (NR. 39)
  24. ^ Pihl, Joron (19. november 2004). ««...thi frihed er himmelens sak. Var englen ei fri, da i himmelen opstand!»». Norsk pedagogisk tidsskrift. 5 (norsk). 88: 341–355. ISSN 0029-2052. doi:10.18261/ISSN1504-2987-2004-05-02. Besøkt 15. oktober 2023. 
  25. ^ a b c Bruland, Bjarte; Tangestuen, Mats (2011). «The Norwegian Holocaust: changing views and representations». Scandinavian Journal of History (engelsk). 36 (5): 587–604. ISSN 0346-8755. doi:10.1080/03468755.2011.631066. Besøkt 15. oktober 2023. 
  26. ^ Harper, C. S. (2015). Hva var kjent om jødeutryddelsene før Donaudeportasjonen?-Et forsøk på nøktern dokumentering. Samtiden, 124(1), 105-123.
  27. ^ Espen Søbye «Gåten Kjakan forblir uløst» Dagbladet, 15. oktober 2004
  28. ^ Knut Sveri «Landssvikoppgjørets merkeligste rettssak» i Lov og Frihet. Festskrift til Johs. Andenæs på 70 årsdagen 7 september 1982. Universitetsforlaget. Oslo 1982
  29. ^ Tore Pryser: «Politiets dårlige samvittighet» Dagbladet, 7. august 1997
  30. ^ Per Ole Johansen: ««Politiet har fortsatt et renommé å ivareta» Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine.» i Hjerte og forstand. Festskrift til Victor Lind på 60-årsdagen 15. desember 2000.
  31. ^ a b Maerz, Susanne (3. desember 2007). «Okkupasjonstidens lange skygger». Nytt Norsk Tidsskrift (norsk). 24 (4): 365–375. ISSN 0800-336X. doi:10.18261/ISSN1504-3053-2007-04-03. Besøkt 15. oktober 2023. 
  32. ^ Torill Torp-Holte, Mats Tangestuen og Bjarte Bruland «Forskjønnelsen av det heslige» Dagbladet, 18. februar 2007
  33. ^ Torill Torp-Holte, Mats Tangestuen og Bjarte Bruland «Overgriper eller hjelper?» Dagbladet, 26. februar 2007
  34. ^ Torill Torp-Holte, Mats Tangestuen og Bjarte Bruland «Rød-saken i perspektiv» Dagbladet, 7. april 2007
  35. ^ Georg Fr. Rieber-Mohn «En tung bevisbyrde» Dagbladet, 21. februar 2007
  36. ^ Georg Fr. Rieber-Mohn «Kjartan Fløgstad og frifinnelsen av Knut Rød»[død lenke] Samtiden, 04/2009
  37. ^ a b Øivind Kopperud og Irene Levin: «Da norske jøder ikke fantes» (s. 4)
  38. ^ Sæverås, Torgeir Ekerholt: Bokstaven R. Hundre landssviksaker fra Rinnan til Rød», Pax Forlag 2023
  39. ^ Sæverås, Torgeir Ekerholt Bokstaven R. Hundre landssviksaker fra Rinnan til Rød», Pax Forlag 2023, side 262–263
  40. ^ «Kritikk av Rød-dommen bør basere seg på hva dommerne faktisk la til grunn». aftenposten.no. 12. september 2023. Besøkt 14. september 2023. 
  41. ^ Johansen, Jahn Otto (1984). Det hendte også her. J.W. Cappelens Forlag. ISBN 82-02-09894-7. 
  42. ^ Eide, Emily Louisa Millan (17. desember 2020). «Danielsen Lie om politiinspektør Knut Rød: – Ei kjempegåte». NRK (norsk nynorsk). Besøkt 18. november 2023. 
  43. ^ a b c Burch, S. (1. april 2008). «A Norwegian Grey Zone: Knut Rod, Victor Lind and "The Crucial Year, 1942"». Forum for Modern Language Studies. 2. 44: 155–172. ISSN 0015-8518. doi:10.1093/fmls/cqn005. Besøkt 15. oktober 2023. 
  44. ^ Cathrine Krane Hansen: «Utstilling skildrer sviket mot jødene», Bergens Tidende 16. juni 2015
  45. ^ a b Flor, Harald (25. november 2006). «Skammens figur». dagbladet.no (norsk). Besøkt 19. november 2022. 
  46. ^ Wernø, Johanne Nordby (9. november 2012). «Dødens taxikø». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 25. mars 2019. «ANTI-MONUMENT: Bakerst synes «Monument» (2005), Victor Linds omdiskuterte, provokative skulptur av politisjefen Knut Rød. I Linds hender har han fått naziuniform og gjør nazihilsen.» 
  47. ^ «Strid rundt nazi-statue» NRK, 14. juni 2006
  48. ^ NRK (14. juni 2006). «Strid rundt nazi-statue». NRK. Besøkt 19. november 2022. 
  49. ^ [3] Paul Celan: «Salme»
  50. ^ Eva S. Johansen: «Historien som slår deg i magen», Nordnesrepublikken 21. juni 2015
  51. ^ Johanne Nordby Wernø: «Dødens taxikø», Dagbladet 9. november 2012
  52. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 22. oktober 2013. Besøkt 9. desember 2013. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Knut_Rød&oldid=24380103»