Klaseammunisjon

Klaseammunisjon eller klasebomber er luftbårne eller bakke-utskutte eksplosive våpen som i sin tur skyter ut en rekke mindre eksplosiver: et cluster (klase) av små bomber. De vanligste typene er laget i den hensikt å drepe fiendtlig personell og ødelegge kjøretøy. Andre typer er konstruert for å kunne ødelegge rullebaner, kraftlinjer, spre kjemiske og/eller biologiske våpen. Det finnes også modeller for spredning av landminer. Lignende teknologier blir også brukt for spredning av ikke-eksplosive emner, slik som flyveblader.

Siden klasebomber sprer mange små eksplosiver over et relativt vidt område, representerer de en stor risiko for sivile, både under angrep og i ettertid. I et tidligere konfliktområde kan ueksploderte småbomber drepe eller skade sivile i lang tid etterpå. Blindgjengere eller ueksploderte småbomber er kostbare både å lokalisere og uskadeliggjøre.

Klaseammunisjon er forbudt gjennom klaseammunisjonskonvensjonen, lagt fram i Dublin, Irland i mai 2008 og signert av 94 nasjoner 3. – 4. desember 2008 i Oslo. Konvensjonen trådte i kraft 1. august 2010. Pr. 15. mai 2013 har 112 land signert konvensjonen og 83 land har ratifisert den. De generelle reglene i internasjonal humanitær rett vedrørende bruk av våpen mot sivile, gjelder for klasebomber på samme måte som for alle øvrige våpen.

Utvikling[rediger | rediger kilde]

De første klasebombene i praktisk bruk var de tyske SD-2 eller Sprengbombe Dickwandig 2 kg, ofte kalt Sommerfugl-bomben. Den ble brukt gjennom den andre verdenskrig i angrep både på militære og sivile mål. Teknologien ble også utviklet uavhengig av USA, Russland og Italia. USA benyttet M41 20 lbs fragmentation bomb bundet sammen i et cluster av 6 eller 25 bomber med høy-sensitive tennsatser.

I perioden fra 1970 til 1990 ble klasebomber standard luftbåren ammunisjon i mange land. De har blitt produsert i 34 land, og brukt i minst 23.^[1]

Artilleri-skall som bruker tilsvarende prinsipper har eksistert i mange ti-år. De blir gjerne omtalt som ICM. Amerikansk militær slang for disse er "firecracker" (kinaputt) eller "popcorn" på grunn av de mange små eksplosjoner de skaper i målområdet.

Ulike typer av klasebomber[rediger | rediger kilde]

En grunnleggende klasebombe består av et hult skall som inneholder fra 2 til 2000 små eksplosiver. Enkelte typer er dispensere som beholdes av flyet når ammunisjonen slippes. Småeksplosivene kan være utstyrt med små fallskjermer for å forsinke nedkomsten. Dette gjør det mulig for flyet som slipper bombene å unnslippe eksplosjonene ved lavtflyvning.

Moderne klasebomber og dispensere er ofte såkalte multiple-purpose weapons og inneholder en blanding av panservern, anti-personell og anti-materiell ammunisjon.

I den senere tid har klaseammunisjon også blitt utviklet for å kunne benytte såkalt smart weapon-teknologi ved hjelp av varme- og visuelle sensorer for å kunne lokalisere og angripe spesielle mål, gjerne pansrede kjøretøy. Slike våpen inkluderer den amerikanske CBU-97, første gang brukt i krig ved invasjonen av Irak i 2003.

Ammunisjon øremerket for panservernbruk kan designes for kun å gå av ved en forhåndsdefinert avstand til et spesielt mål. I teorien skal dette kunne redusere sivile dødsfall. Smarte klasebomber er mye dyrere å produsere, men til gjengjeld kreves det et mindre antall enn konvensjonelle klasebomber. Slike såkalte smarte bomber er ikke klassifisert som klaseammunisjon ifølge den aksepterte definisjonen i "Convention on Cluster Munitions".

Brannbomber[rediger | rediger kilde]

Slike klasebomber benyttes for å skape branner på samme måte som konvensjonelle brannbomber. De er utviklet spesielt for dette formålet og inneholder enten fosforbomber eller napalm og kan også inkludere anti-personell og panservern-eksplosiver for å forhindre effektiv brannslukning. Ved bruk i byer har man gjerne i forkant benyttet konvensjonelle bomber for å bryte ned tak og vegger slik at brennbart materiale blir tilgjengelig. En av de tidligste eksemplene er den såkalte molotov-brødboksen, som ble brukt første gang av Sovjetunionen i vinterkrigen 1939-40. Denne type ammunisjon ble brukt i stor utstrekning av begge sider under strategiske bombetokt under den annen verdenskrig. Slike bomber ble brukt i brannbombingen av Dresden og Tokyo.

Anti-personell[rediger | rediger kilde]

Anti-personell klasevåpen bruker eksplosive fragmenter for å drepe soldater og upansret utstyr. Sammen med brannbomber var dette blant de første typene av klasebomber som ble benyttet av tyskerne i løpet av den andre verdenskrig. De ble blant annet brukt under Blitzen mot London. I løpet av Vietnamkrigen ble tonnevis av slike våpen sluppet over Laos, Kambodsja og Vietnam.^[2]

Panservern[rediger | rediger kilde]

De fleste panservernladningene inneholder en hulladning for å kunne trenge igjennom panseret til en stridsvogn eller annet pansret kjøretøy.

Anti-rullebane[rediger | rediger kilde]

Anti-rullebane klasevåpen slik som britiske JP233 er laget med sikte på å bryte gjennom betong før den detonerer for maksimal skadeeffekt. Anti-rullebane våpen brukes gjerne i kombinasjon med anti-personell bomber med forsinkelsesmekanismer. Dette er for å hindre og forsinke reperasjonsarbeidet.

Minelegging[rediger | rediger kilde]

Når klasevåpen brukes til minelegging inneholder de eksplosiver som ikke detonerer umiddelbart, men som har en virkemåte lik tradisjonelle landminer. Slike våpen inneholder gjerne en kombinasjon av anti-personell og panservern-våpen. Siden slike miner ofte blir liggende på overflaten, utløser disse våpnene gjerne snubletråder umiddelbart etter landing. Dette gjøres for å vanskeliggjøre minerydding. Enkelte slike klasevåpen brukt av USA er laget slik at de selv-destruerer etter 4 – 48 timer og dette gjør mineleggingen kun midlertidig.

Kjemiske våpen[rediger | rediger kilde]

Gjennom 1950- og 1960-årene utviklet både USA og Sovjetunionen klasevåpen som var i stand til å spre kjemiske våpen. Konvensjonen mot kjemiske våpen fra 1993 forbyr bruk av slike våpen. Seks land erklærte seg som innehavere av slike våpen. USA og Russland er i ferd med å gjennomføre destruksjonen av slike våpen.

Anti-elektrisk[rediger | rediger kilde]

Et anti-elektrisk klasevåpen, CBU-94/B, ble første gang brukt av USA i Kosovokrigen i 1999. Hvert eksplosiv inneholdt ladninger som sprer ruller av karbon-fiber eller aluminium-dekket glassfiber. Formålet er å skade kraftlinjene ved å skape kortslutninger.

Distribusjon av flyveblader[rediger | rediger kilde]

LBU-30 er et klasevåpen konstruert for å kunne spre store mengder flyveblader. Ved å putte flyvebladene i mindre enheter sikrer man seg mot at flyvebladene blir tatt av vinden og ikke treffer sitt mål. LBU-30 ble testet ved Eglin Air Force Base i 2000, av en F-16 i en høyde av 20 000 fot (6000 m).^[3]

Historisk bruk[rediger | rediger kilde]

Den første tsjetsjenske krig[rediger | rediger kilde]

Brukt av Russland

Jugoslavia, 1999[rediger | rediger kilde]

Brukt av NATO

Det var syv bekreftede og fire sannsynliggjorte tilfeller av sivile drepte som følge av klasebomber brukt av USA og Storbritannia. Til sammen ble omtrent 150 sivile drept i løpet av krigen. Det mest alvorlige tilfelle var i forbindelse med bombingen av Niš den 7. mai 1999.

Etter bombingen av Niš, utstedte Det hvite hus et direktiv til Pentagon som skulle begrense bruken av klasevåpen.^[4]

Den andre tsjetsjenske krig[rediger | rediger kilde]

Brukt av Russland

Afghanistan, 2001[rediger | rediger kilde]

Brukt av USA

Amerikanske militære kilder fortalte Human Rights Watch at det amerikanske flyvåpenet begynte å bruke klasebomber kun få dager etter de første angrepene. Talsmenn fra FN bekreftet den 22. oktober 2001 at amerikansk klaseammunisjon hadde truffet en landsby i Shaker Qala i nærheten av Herat i vestre Afghanistan, hvor den drepte ni sivile og skadet fjorten.^[5]

Libanon, 2006[rediger | rediger kilde]

Brukt av både Israel og Hizbollah

Human Rights Watch sa de hadde bevis på at Israel benyttet klasebomber for nær sivile mål og beskrev dem som "uakseptabelt unøyaktige og upålitelige våpen når de brukes i nærheten av sivile" og at "de burde aldri brukes i befolkete områder."^[6] Videre anklaget Human Rights Watch Israel for å ha benyttet klasebomber i et angrep på Bilda, en libanesisk landsby, den 19. juli.^[7] Den israelske hær forsvarte bruken av slike våpen ved å henvise til at de var lovlige, og ble brukt i henhold til internasjonal rett.^[8] Utenrikspolitisk talsmann Mark Regev la til at "Hvis NATO-land lagrer disse våpnene og nylig har brukt dem i konflikter — i Jugoslavia, Afghanistan og Irak — har verden ingen grunn til å rette pekefingeren mot Israel."^[9]

En etterfølgende granskning utført av Human Rights Watch avslørte at Hizbollah også brukte flere klasebomber ved bombingen av Nord-Israel.^[10]

Georgia, 2008[rediger | rediger kilde]

Brukt av Georgia, Russland benekter bruk av slikt utstyr

Ifølge Human Rights Watch, slapp det russiske flyvåpenet RBK-250-klasebomber i befolkede områder i løpet av krigen i Sør-Ossetia i 2008: "Dette er det første kjente tilfellet av bruk av klasebomber siden 2006, under Israels krig mot Hizbollah i Libanon" – uttalte organisasjonen.^[11] Den russiske generalen Anatolij Nogovitsjin sa imidlertid: "Vi bruker aldri klasebomber. Det er det ingen grunn til."^[12] Human Rights Watch opplyste 1. september 2009 at Georgia hadde innrømmet å ha benyttet klasebomber under fiendtlighetene i Sør-Ossetia.^[13] “Georgiske væpnete styrker har GRADLAR 160 multiple launch rakettsystemer og raketter av typen MK4 LAR 160 (med M85 bomblets) med en rekkevidde på 45 kilometer”, opplyste det georgiske forsvarsdepartementet.^[14] Human Rights Watch innrømte senere at bilder fra Shindisi og Pkhvenisi som skulle vise russisk bruk av klasevåpen i virkeligheten var bilder av M85-klasevåpen^[15] brukt av georgiske styrker.

Sri Lanka, 2008/2009[rediger | rediger kilde]

Påstått brukt av de srilankiske regjeringstyrker

Den pro-tamilske websiden TamilNet hevdet at de srilankiske regjeringstyrkene brukte klasevåpen mot den tamilske minioriteten.^[16] 3. februar 2009 sa FNs talsmann Gordon Weiss at et sykehus nord i Sri Lanka ble truffet av klaseammunisjon^[17], men dagen etterpå innrømte han at han hadde tatt feil.^[18] Sri Lankas brigader Udaya Nanayakkara benektet at regjeringsstyrkene hadde slike våpen, og hevdet at de i tillegg manglet utstyr til å kunne avfyre slike våpen.^[18]

Trussel mot sivilbefolkningen[rediger | rediger kilde]

En amerikansk soldat laster en ladning med 22 500 koreanske flyveblad i 1950 brukt som psykologisk krigføring under Koreakrigen.

Selv om alle våpen har evne til å skade sivile, er klasebomber spesielt farlige av to grunner: de spres over et stort område, og de etterlater mange udetonerte eksplosiver som representerer en trussel selv flere ti-år senere.

En rekke individer og organisasjoner arbeider for å forby bruk av klasevåpen, slik som Røde Kors,^[19] Klasebombe-koalisjonen og FN, på grunn av det store antall sivile som blir offer for slike våpen.^[20] 98 % av i alt 13 306 rapporterte skadede registrert av organisasjonen Handicap International er sivile, mens 27 % er barn.^[21]

En enkelt klasebombe kan ramme et svært stort område. For eksempel har ammunisjonstypen M26 et nedfallsområde på 0,23 km².^[22] Konsekvensen av et stort nedfallsområde er at klaseammunisjon ofte har vist seg å ramme både sivile og militære mål. Dette er særlig problematisk i de tilfeller hvor klaseammunisjon har vært brukt i eller ved tett befolkede områder. Organisasjoner som Human Rights Watch^[23], Landmine Action, Mines Action Canada og Handicap International har dokumentert de alvorlige humanitære konsekvensene slik bruk av klaseammunisjon har medført.

Udetonerte eksplosiver[rediger | rediger kilde]

Det andre alvorlige problemet med klaseammunisjon er at bruken etterlater udetonerte eksplosiver. Disse fungerer i realiteten som landminer, og er farlige både for militære og sivile, da de kan eksplodere ved berøring.

Selv om klaseammunisjon er laget for å eksplodere før eller i det de lander, er det alltid enkelte småbomber som ikke eksploderer. Fordi hver klasebombe kan inneholde flere hundre småbomber vil selv en liten feilrate kunne resultere i et høyt antall udetonerte eksplosiver. For eksempel har FN-eksperter anslått at Libanon-krigen (2006) etterlot så mange som 1 million udetonerte småbomber på de flere hundre stedene i Libanon hvor klaseammunisjon ble brukt.^[24]

I de hardest rammede områdene er problemet så stort at jordbruksland ikke kan benyttes uten fare for liv og helse, og flyktninger ikke kan vende tilbake til hjemmene sine. Dette skaper alvorlige humanitære og utviklingsmessige problemer, ikke minst fordi de landene som er hardest rammet, også ofte har store økonomiske og sosiale utfordringer.^[25]

Sivile drepte som følge av udetonerte klasevåpen[rediger | rediger kilde]

I Vietnam blir mennesker fortsatt drept av klasevåpen etterlatt av amerikanske og vietnamesiske styrker. Anslag viser opp mot 300 årlig drepte.^[26]
I løpet av Kosovo-krigen i 1999 slapp amerikanske og britiske styrker 14 000 klasebomber i Kosovo. I løpet av de 5 neste årene ble mer enn 100 sivile drept som følge av udetonerte sprengladninger.^[27]
Israel brukte klasebomber mot Libanon i 1978 og i 1980-årene. Disse våpnene skaper fortsatt skader mer enn 2 tiår senere.^[28] I løpet av krigen i Libanon i 2006 slapp Israel omtrent 1 800 klasebomber mot Hizbollah-kontrollerte områder.^[29]

Områder med store mengder ikke detonert klaseammunisjon[rediger | rediger kilde]

Land hvor klaseammunisjon har blitt benyttet:

Sikring mot klasevåpen[rediger | rediger kilde]

Norsk Folkehjelp er tungt involvert i arbeidet med å sikre lokalbefolkningen mot klasevåpen verden rundt.^[30]

Internasjonal lovgivning[rediger | rediger kilde]

Klasevåpen faller inn under de generelle reglene i internasjonal humanitær folkerett, men har ikke vært nevnt spesielt av noe internasjonalt bindende lovverk før Klaseammunisjonskonvensjonen som ble forhandlet ferdig og signert i 2008. Konvensjonen forbyr all utvikling, produksjon, lagring, eksport og bruk av klaseammunisjon. Konvensjonen var et resultat av et initiativ lansert i 2006 av norges daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre.^[31] Dette initiativet var i stor grad et svar på at Våpenkonvensjonen ("Convention on Certain Conventional Weapons" – CCW) etter mange års diskusjoner ikke hadde lyktes i å forby disse våpnene.

Klaseammunisjonskonvensjonen ble vedtatt i Dublin 30. mai 2008 av mer enn 100 land. Konvensjonen ble signert av 94 nasjoner i Oslo 3. – 4. desember 2008, og trådte i kraft 1. august 2010. Dette var seks måneder etter at det 30. landet hadde ratifisert konvensjonen. Pr. 5. april 2013 har antallet land som har signert konvensjonen økt til 111. Av disse har 80 land også ratifisert konvensjonen.^[32]

Organisasjonen “Cluster Munition Coalition (CMC)” arbeider for at så mange land som mulig signerer og ratifiserer konvensjonen.

Land som har benyttet klaseammunisjon[rediger | rediger kilde]

Minst 14 ulike land har benyttet klaseammunisjon i moderne tid (siden opprettelsen av FN). Alle disse landene har fortsatt lager av slike våpen.^[33] De landene som har signert Wellington-deklarasjonen, hvor prinsippene for å forby klasebomber er gjengitt, er angitt i uthevet tekst.

I tillegg har to land som ikke lenger eksisterer, Sovjetunionen og Jugoslavia, benyttet klasebomber.

Land som har produsert klaseammuniasjon[rediger | rediger kilde]

Minst 28 land har produsert klaseammunisjon i moderne tid (siden opprettelsen av FN). Alle disse land har fortsatt lager av slik ammunisjon.^[33] De fleste (men ikke alle) har vært involvert i nylige kriger eller uløste internasjonale konflikter, men de fleste har ikke benyttet ammunisjonen de har produsert. De landene som har signert Wellington-deklarasjonen, hvor prinsippene for å forby klasebomber er gjengitt, er angitt i uthevet tekst.

Land med lager av klaseammunisjon[rediger | rediger kilde]

I 2008 hadde minst 75 land lager av klaseammunisjon (inkludert landene over som har produsert slike våpen).^[33]^[34] De landene som har signert Wellington-deklarasjonen, hvor prinsippene for å forby klasebomber er gjengitt, er angitt i uthevet tekst.

Land som har ratifisert klaseammunisjonskonvensjonen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Konvensjonen om klaseammunisjon

Konvensjonen om klaseammunisjon trådte i kraft 1. august 2010 og ble dermed juridisk bindende for de statene som har ratifisert og en del av internasjonal lov og rett. Følgende land har ratifisert konvensjonen pr. mai 2013:^[36]