Klaseammunisjonskonvensjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jens Stoltenberg på undertegningsseremonien for konvensjonen om klaseammunisjon i Oslo 3. desember 2008.

Klaseammunisjonskonvensjonen (eng. Convention on Cluster Munitions) er en internasjonal avtale som forbyr all produksjon, lagring, anskaffelse, eksport og bruk av klaseammunisjon. Avtalen forplikter også landene som slutter seg til til å bidra med støtte til ofre for klaseammunisjon og til rydding av områder der klaseammunisjon er brukt. Konvensjonen ble vedtatt av 107 stater i Dublin 30. mai 2008, etter en rask internasjonal prosess som ble startet av Norge i november 2006. Konvensjonen ble undertegnet av 94 stater i Oslo 3. desember 2008. Konvensjonen trådte i kraft 1. august 2010. Pr mai 2013 har 83 stater ratifisert og ytterligere 29 stater signert konvensjonen.

Bakgrunnen for avtalen[rediger | rediger kilde]

Klaseammunisjon ble først brukt i stort omfang under krigene i Sørøst-Asia på 1960- og 1970-tallet. Som en respons på hvordan bruken av både klaseammunisjon og napalm rammet sivile hardt i disse krigene, prøvde flere mindre og mellomstore stater å forhandle fram restriksjoner på bruken av konvensjonelle våpen med inhumane konsekvenser.

Et resultat av dette var Våpenkonvensjonen (Convention on Certain Conventional Weapons - CCW) som ble klar i 1980. Trass i at bruken av klaseammunisjon var en av grunnene til forhandlingene, klarte ikke statene som deltok å bli enige om restriksjoner på bruken av denne ammunisjonstypen. En hovedårsak til det, var argumentet om at klaseammunisjon hadde svært stor militær nytteverdi og at det ikke var grunn til særskilte restriksjoner på bruken av dem.

På 1980-tallet flyttet oppmerksomheten seg over til det globale landmineproblemet. Landminer var også regulert av CCW-avtalen, men stadig flere aktører krevde et totalforbud framfor regulering av bruk. Dette var ikke mulig å få til innenfor CCW-avtalen, og som resultat lanserte en koalisjon av stater (blant annet Canada, Sør-Afrika og Norge) og humanitære organisasjoner en egen prosess - Ottawa-prosessen - for å få etablert et totalforbud - Minekonvensjonen.

Klaseammunisjon ble brukt i økende omfang fra 1990 og framover, spesielt i Irak, Afghanistan, Serbia og Libanon. Humanitære organisasjoner og menneskerettighetsgrupper som Røde Kors, Norsk Folkehjelp og Human Rights Watch presset på for å få til et forbud mot klaseammunisjon i CCW, uten hell. Etter hvert støttet flere stater tanken om at et forbud var veien å gå, men praksisen om konsensus i CCW førte til at de statene som ønsket å hindre et slikt forbud hadde veto.

Høsten 2006 bestemte Norge seg for å invitere til en prosess utenfor CCW for å få til et forbud mot klaseammunisjon. 49 stater deltok på en konferanse om klaseammunisjon i Oslo 22.-23. februar 2007, sammen med representanter for FN, Røde Kors og Cluster Munition Coalition - koalisjonen av sivilsamfunnsorganisasjoner som arbeidet for et forbud. 46 av statene sluttet seg til en politisk erklæring om å forhandle fram et nytt internasjonalt instrument som skulle forby bruk av klaseammunisjon innen utgangen av 2008. Dette ble gjort gjennom en serie internasjonale konferanser fram til sluttforhandlingene i Dublin i mai 2008.

Den nye klaseammunisjonskonvensjonen er den første globale konvensjonelle nedrustningsavtalen siden Minekonvensjonen fra 1997. Suksessen med disse to prosessene står i kontrast til det etablerte nedrustningssystemet, som FNs Nedrustningskonferanse CD og CCW, der det har skjedd lite det siste tiåret. En vesentlig forskjell er at mens de tradisjonelle nedrustningsforaene er svært lukkede prosesser der ikke-statlige aktører har liten tilgang, bygget både mine- og klase-prosessene på prinsippet om åpenhet og likeverdig deltakelse fra eksperter fra sivilsamfunnet, ofrene og de rammede områdende.

Land som har ratifisert klaseammunisjonskonvensjonen[rediger | rediger kilde]

Klaseammunisjonskonvensjonen trådte i kraft 1. august 2010, og ble dermed juridisk bindende for de statene som har ratifisert, og en del av internasjonal lov og rett. Følgende land har ratifisert konvensjonen pr april 2013:[1]

  • Vatikanstaten Vatikanstaten (3. desember 2008)
  • Irland Irland (3. desember 2008)
  • Norge Norge (3. desember 2008)
  • Sierra Leone Sierra Leone(3. desember 2008)
  • Laos Laos (18. mars 2009)
  • Østerrike Østerrike (2. april 2009)
  • Mexico Mexico (3. mai 2009)
  • Nederland Nederland (2. juni 2009)
  • Albania Albania (16. juni 2009)
  • Spania Spania (17. juni 2009)
  • Tyskland Tyskland (8. juli 2009)
  • Luxembourg Luxembourg (10. juli 2009)
  • San Marino San Marino(10. juli 2009)
  • Japan Japan (14. juli 2009)
  • Zambia Zambia (12. august 2009)
  • Kroatia Kroatia (17. august 2009)
  • SloveniaSlovenia (19. august 2009)
  • Uruguay Uruguay (24. september 2009)
  • Malta Malta (24. september 2009)
  • Frankrike Frankrike (25. september 2009)
  • Burundi Burundi (25. september 2009)
  • Malawi Malawi (7. oktober 2009)
  • Republikken Makedonia Makedonia (FYR) (8. oktober 2009)
  • Nicaragua Nicaragua (2. november 2009)
  • New Zealand New Zealand (22. desember 2009)
  • Belgia Belgia (22. desember 2010)
  • Montenegro Montenegro (25. januar 2010)
  • Danmark Danmark (12. februar 2010)
  • Burkina Faso Burkina Faso (16. februar 2010)
  • Moldova Moldova (16. februar 2010)
  • Samoa Samoa (28. april 2010)
  • Storbritannia Storbritannia (4.mai 2010)
  • Ecuador Ecuador (11. mai 2010)
  • Seychellene Seychellene (20. mai 2010)
  • Lesotho Lesotho (28. mai 2010)
  • Fiji Fiji (28. mai 2010)
  • Komorene Komorene (28. juli 2010)
  • Antigua og Barbuda Antigua og Barbuda (23. august 2010)
  • Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina (7. september 2010)
  • Monaco Monaco (21. september 2010)
  • Tunisia Tunisia (28. september 2010)
  • Kapp Verde Kapp Verde (19. oktober 2010)
  • Saint Vincent og Grenadinene Saint Vincent og Grenadinene (29. oktober 2010)
  • Guatemala Guatemala (3. november 2010)
  • Libanon Libanon (5. november 2010)
  • Guinea-Bissau Guinea-Bissau (29. november 2010)
  • Panama Panama (29. november 2010)
  • Chile Chile (16. desember 2010)
  • El Salvador El Salvador (10. januar 2011)
  • Ghana Ghana (3. februar 2011)
  • Nederland Nederland (23. februar 2011)
  • Portugal Portugal (9. mars 2011)
  • Mosambik Mosambik (14. mars 2011)
  • Litauen Litauen (24. mars 2011)
  • Bulgaria Bulgaria (6. april 2011)
  • Costa Rica Costa Rica (28. april 2011)
  • Botswana Botswana (27. juni 2011)
  • Grenada Grenada (29. juni 2011)
  • Senegal Senegal (3. august 2011)
  • Cookøyene Cookøyene (23. august 2011)
  • Afghanistan Afghanistan (9. september 2011)
  • Swaziland Swaziland (16. september 2011)
  • Italia Italia (21. september 2011)
  • Trinidad og Tobago Trinidad og Tobago (21. september 2011)
  • Tsjekkia Tsjekkia (22. september 2011)
  • Den dominikanske republikk Den dominikanske republikk (20. desember 2011)
  • Mauritania Mauritania (1. februar 2012)
  • Elfenbenskysten Elfenbenskysten (12. mars 2012)
  • Honduras Honduras (21. mars 2012)
  • Sverige Sverige (23. april 2012)
  • Togo Togo (22. juni 2012)
  • Ungarn Ungarn (3. juli 2012)
  • Kamerun Kamerun (12. juli 2012)
  • Sveits Sveits (17. juli 2012)
  • Peru Peru (26. september 2012)
  • Australia Australia (8. oktober 2012)
  • Nauru Nauru (4. februar 2013)
  • Liechtenstein Liechtenstein (4. mars 2013)
  • Tsjad Tsjad (26. mars 2013)
  • Andorra Andorra (9. april 2013)
  • Bolivia Bolivia (30. april 2013)
  • Irak Irak (14. mai 2013)

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]