Kjerringa satte seg på purka og rei
«Kjerringa satte seg på purka og rei» er ei folkevise av den typen vi kaller ballade. I TSB-katalogen står den som TSB F 73 («Kjerringa til skrifte»).
Visa finst i to hovedformer. I den ene går ut på at hun har drept mannen sin, og rir til presten på ei purke for å skrifte og få syndsforlatelse. Presten sender henne til overordnede – helt til toppen av hierarkiet som er djevelen selv.
I den andre versjonen får kjerringa vite at datteren hennes har født et barn. Kjerringa rir avsted med barselsgraut, men på vegen møter hun en «hovmann» som spiser opp grauten hennes. Hun dreper hoffmannen og rir videre for å skrifte, som i den andre versjonen.
Visa er kjent i alle de nordiske landene: Svensk: «Kärringen och hovmannen» (SMB 259), dansk: «Kællingen til skrifte» (Grüner Nielsen 7),islandsk: (IFkv 109), Færøysk: «Kelling við grúgvustein» (CCF 183). Den eldste dokumenterte teksten står i et dansk håndskrift fra 1500-tallet (Svanings håndskrift).
Alf Prøysen etterlyste den i 1956 gjennom sin visespalte i «Magasinet for alle», og fikk inn mange håndskrevne versjoner av denne.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Olav Solberg, Den omsnudde verda: ein studie i dei norske skjenmteballadane. Oslo 1993, s.234ff.
Tekst fra Prøysensamlingen[rediger | rediger kilde]
1.Kjerringa satte seg på purka og rei
su de ru de ruttom dei,
så ridde hu opp til klokkerens gard
du de ru de ruttom rei.
2.Å kjære min klokker kan du skrifte meg
su de ru de ruttom rei.
For jeg har slått min mann i hjel
su de ru de ruttom rei.
3.Å nei jeg kan ikke skrifte deg for jeg har presten over meg.
4.Og kjerringa satte seg på purka og rei, så rei hu opp til prestens gard.
5.Å kjære min prest vil du skrifte meg for jeg har slått min mann ihjel.
6.Å nei jeg kan ikke skrifte deg for bispen han er over meg.
7.Og kjerringa satte seg på purka og rei så rei hu opp til bispens gard.
8.Å kjære min bisp vil du skrifte meg for jeg har slått min mann ihjel.
9.Å nei jeg kan ikke skrifte deg for jeg har kongen over meg.
10.Og kjerringa satte seg på purka og rei så rei hu opp til kongens gard.
11.Å kjære min konge vil du skrifte meg for jeg har slått min mann ihjel.
12.Å nei jeg kan ikke skrifte deg for jeg har paven over meg.
13.Og kjerringa satte seg på purka og rei så rei hu like til pavens gard.
14.Å kjære min pave vil du skrifte meg for jeg har slått min mann ihjel.
15.Å nei jeg kan ikke skrifte deg for jeg har Vårherre over meg.
16.Og kjerringa satte seg på purka og rei så rei hu opp til Vårherres gard.
17.Å kjære Vårherre kan du skrifte meg for jeg har slått min mann ihjel.
18.Å ja mi kjerring je ska skrifte deg for je har ingen over meg.
19.Og kjerringa glad da hemmatt for
su de ru de ruttom dei,
og begravde sin mann i kristen jord,
su de ru de ruttom dei.
Kilder[rediger | rediger kilde]
- De gamle visene 2 med Alf Prøysen, Forlaget For Alle, Oslo 1973