Kjell Colding

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Kjell Colding (født 20. mars 1931, død i Oslo 28. juli 2009) var norsk ambassadør i London og tidligere utenriksråd.

Yrkeskarriere[rediger | rediger kilde]

Kjell Colding var utdannet jurist og tok UDs aspiranteksamen i 1958. Han tjenestegjorde dernest ved ambassadene i Helsingfors og Ottawa. Tilbake i Utenriksdepartementet arbeidet han i den følgende tid i sekretariatene til utenriksministrene Halvard Lange og John Lyng. I 1968 ble han byråsjef, og i perioden 13. juni 1970 til 16. mars 1971 statssekretær i Utenriksdepartementet.

Etter en periode som ambassaderåd i Stockholm kom han i 1974 tilbake til Utenriksdepartementet som underdirektør, senere som inspektør for utenrikstjenesten, og sist som ekspedisjonssjef, før han fra 14. oktober 1981 til 7. juni 1983 tjenestegjorde som statssekretær ved Utenriksministerens kontor, og fra 8. juni 1983 til 3. desember 1984 som statssekretær ved Statsministerens kontor.

I 1984 ble Kjell Colding ambassadør i Helsingfors, dernest ekspedisjonssjef og spesialråd i Utenriksdepartementet. I perioden 1992 til 1996 var han utenriksråd. Han avsluttet sin karriere som ambassadør i London. Under tiden i London var han også en sentral aktør i forhandlingene for å få fornyet leiekontrakten for den staslige bygningen som Den norske ambassade i London har holdt til i. Ved Coldings kløkt, autoritet og pragmatiske evner lyktes det også å ro det hele i havn. Han yndet selv å fortelle om den spenning forhandlingene ble fulgt med fra Slottet. Da kontrakten etter mye slit forelå i undertegnet stand telegraferte Colding til HMK Harald V den korte beskjed; «Alt i orden. Nå går jeg hjem og tar meg en dram.» Straks mottok han telegrafisk svar fra Kongen: «Det gjør jeg også.»[1]

Årene som pensjonist[rediger | rediger kilde]

Etter at han ble pensjonist hadde Kjell Colding vanskelig for å roe ned jetsettlivet og selskapelighetene som hadde utgjort så mye av hans liv som diplomat. Sin store faglige og sosiale kapasitet delte han med stor entusiasme mellom fortsatt realpolitisk arbeid og ulike formannsverv, og nøt fremdeles stor respekt for alt han foretok seg. Han ble på det teoretiske plan blant annet sterkt engasjert i den multilaterale ESDP-prosessen i EU, og den multilaterale prosessen i NATO vedrørende europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk, og spesielt de utfordringene og mulighetene som forholdet til ESDP stilte Norge som nasjon. På den ene side som medlem av NATO, og på den andre kun som assosiert til EU-parlamentet. På det mer sosiale plan ble han valgt til leder for Utenriksdepartementets pensjonistforening og for Norsk-britisk vennskapsforening, hvor han sørget for ekskursjoner og hyggelige, lærerike programinnslag.

Æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Colding var kommandør med stjerne av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Muntlig referanse meddelelt av Colding selv. I dette tilfellet videreformidlet direkte etter primærkilden av Erik Henning Edvardsen.
  2. ^ Aud Kolberg: Nekrolog over Kjell Colding i Aftenposten Kultur 4. august 2009 side 13

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Kjell Colding og David Howarth: The Shetland Bus. The Shetland Times Ltd. 1998. ISBN 9781-898852-42-1
  • Kate Hansen Bundt; Kjell Colding; Franck Orban; m.fl.: Den europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP). Utfordringer og muligheter for Norge. Europa-programmet. 164 pp. 2002 ISBN: 9788-291165-28-8