Kirkegårdspoesi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Kirkegårdspoesi er en betegnelse som er blitt brukt om en trend i engelsk 1700-tallspoesi, der jeg-ets betraktning av gravene på en kirkegård danner utgangspunkt for refleksjoner over livet og døden, tiden og evigheten. Av diktere som har fått betegnelsen kirkegårdspoeter («graveyard poets») kan nevnes Thomas Parnell, Thomas Warton, Thomas Percy, Thomas Gray, James Macpherson, Robert Blair, William Collins, Mark Akenside, Joseph Warton, Henry Kirke White og Edward Young.

Det tidligste diktet som er blitt rubrisert som kirkegårdspoesi, er Thomas Parnells A Night-Piece on Death fra 1721. Det kanskje mest kjente diktet er Thomas Grays Elegy in a Country Churchyard fra 1751, et dikt i 32 strofer som åpner med linjene:

The curfew tolls the knell of parting day.
The lowing herd winds slowly o'oer the lea,
The ploughman homeward plods his weary way,
And leaves the world to darkness and to me.

Kirkegårdspoetene markerte et stemningsskifte i engelsk poesi som med tida leda fram mot romantikken.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Noyes, Russell (red.) (1956). English Romantic Poetry and Prose. New York: Oxford University Press. ISBN 0-19-501007-8