Kinesisk navnetabu

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Kinesisk navnetabu var en form for språklig tabu i Kina som innebar et forbud mot å si eller skrive særlig keiserens eller sine forfedres navn.

Hovedformer for navnetabuet:

  • Det statlige navnetabuet (国讳; 國諱) var et tabu mot å benytte keiserens eller keiserens forfedres navn. Under Qindynastiets dager unnvek man Qin Shi Huangs navn Zheng (政), og navnet på årets første måned Zheng Yue (正月, «den opprette måneden») ble byttet ut med Duan Yue (端月, «den korrekte/rette måneden»). Generelt unnvek man keiserforfedres navn så langt tilbake som syv slektsledd.
  • Klanens navnetabu (家讳; 家諱) var et tabu mot å benytte sine egne forfedres navn.
  • De helliges navnetabu (聖人諱) var et tabu mot å benytte særlig høyt respekterte personers navn. Under noen dynastier
    Eksempel på utelatelse av et penselstrøk. Siste strøk i de to tegn for Kangxi-keiserens navn 玄 (xuán) og 燁 () blir utelatt.
    var for eksempel Konfucius' navn tabu.

I diplomatiske dokumenter og brev mellom klaner respekterte man alle de involvertes navnetabuer.

I 1777 skrev Wang Xi Hou (王錫侯) Qianlong-keiserens navn på sin bok, noe som førte til at han og hans slektninger ble henrettet.

Det fantes tre måter å unnvike skrifttegnet for et tabubelagt navn:

  • Bytte ut det med et som høres likt, eller nesten likt, med tegn man vil unngå,
  • La feltet stå tomt (det vil si la leseren gjette ut fra konteksten),
  • Utelate et av penselstrøkene, som regel det siste (kinesisk skriveskikk definerer i hvilken rekkefølge strøkene skal gjøres).

Navntabuer følges ikke like strikt i moderne tid (2005), men fortsatt unnviker mange å gi sine barn samme eller lignende navn som forfedrene hadde. Navnetabuet kan også forklare hvorfor også moderne kinesere kan mene at det er reespektløst å nevne eldre ved navn.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • 陳垣 (Chen Yuan),《史諱舉例》 (Eksempler på tabuer i historien)
  • Keith Allan og Kate Burridge (2007): Forbidden Words: taboo and the censoring of language. Cambridge: Cambridge University Press.
  • Michael Crombach (2001): Tabu und Euphemismus. unveröffentl. Dissertation, Salzburg: Universität Salzburg.
  • Wilhelm Havers (1946): Neuere Literatur zum Sprachtabu. Wien: Sitzungsberichte, Akademie der Wissenschaften in Wien, Philosophische Klasse, 223: 5.
  • Oswald Panagl (1984): «Was man ungern ausspricht. Altes und Neues vom Sprachtabu.»' i: Jahrbuch der Universität Salzburg 1981–1983, hrsg. im Auftrag des Akademischen Senats von O. Univ.-Prof. Dr. Arno Buschmann. Salzburg.