Kinesisk buddhisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Kinesisk buddhisme (forenklet kinesisk: 汉传佛教, tradisjonell kinesisk: 漢傳佛教, pinyin: Hànchuán Fójiào) er det kollektive navnet på en rekke forskjellige skoler innenfor buddhismen som har florert i Kina siden det første århundre e.Kr. Noen ganger brukes benevnelsen Zhōngguó Fójiào; den inkluderer tibetansk buddhisme som kinesere ser på som en del av deres nasjonale tradisjon. Buddhismen har spilt en enorm rolle i dannelse av tenkesettet til det kinesiske folk, og har påvirket deres estetikk, politikk, litteratur, filosofi og medisin.

Tradisjonelt tidfestes innføringen av buddhismen til året 65 e.Kr. under Handynastiet. I århundrenes løp dukket det opp flere forskjellige skoler; tradisjonelt er det vanlig å snakke om 10 skoler, mens filologer opererer med mellom 7 og 15 skoler. Sin mest aktive og skapende periode oppnådde buddhismen under Tangdynastiet: Oversettelsen av indiske tekster ble stort sett etterhvert avsluttet, og en rekke buddhistiske mestere produserte et veld av eksegeser.

Etter at kulturrevolusjonens undertrykkelse av religion hadde lagt seg, begynte kinesisk buddhisme gradvis å vokse igjen. Gamle klostre er blitt gjenoppbygd, og flere personer velger å bli ordinert som munker og nonner.

religionsstubbDenne religionsrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.