Kim Kyu-sik
| Kim Kyu-sik | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 29. jan. 1881[1] Dongnae District | ||
| Død | 10. des. 1950 (69 år) Manpo (Nord-Korea) | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, diplomat, lærer, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Princeton University Roanoke College | ||
| Nasjonalitet | Sør-Korea Keiserdømmet Korea Joseon | ||
| Gravlagt | Patriotic Martyrs' Cemetery[2] | ||
| Utmerkelser | National Reunification Prize | ||
| Signatur | |||
.jpg) | |||
Kim Kyu-sik (koreansk: 김규식, hanja :金奎植; født 29. januar 1881 i Dongnae i kongedømmet Joseon, død 10. desember 1950 i Manpo i Nord-Korea) var en leder i den koreanske uavhengighetsbevegelsen, og minister i den koreanske eksilregjering.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Kim Kyu-sik ble født i Dongnae (senere en del av byen Busan), og mistet i tidlig barndom sine foreldre. Den presbyterianske pastor Horace Grant Underwood tok seg av ham fra han var seks år gammel; han ble oppdratt av misjonærene og fikk navnet Johann av dem. Senere reiste han til USA og tok utdannelse på bachelornivå ved Roanoke College i Virginia. Deretter studerte han ved Princeton og tok der mastergrad i 1904.
Karriere[rediger | rediger kilde]
I 1905 vendte han tilbake til Korea og begynte som lærer. Etter Korea ble annektert av keiserriket Japan i 1910 dro Kim i landflyktighet til Kina.
Som befullmektiget av den koreanske provisoriske regjering reiste Kim Kyu-sik til Paris for å utvirke hjemlandets uavhengighet på fredskonferansen i Paris i 1919.[3] Han ble ditsendt av Yuh Woon-hyung og Chang Duk-soo, som i Shanghai sommeren 1919 hadde etablert Sinhan Cheongnyeondang.[4] Hans bestrebelser bar imidlertid ikke frukt, ettersom USA selv ikke betraktet sin president Woodrow Wilsons fremlagte 14-punkts-program om folkenes selvbestemmelsesrett som så tungsveiende når det gjaldt sin daværende forbundsfelle Japan.
| Kim Kyu-sik | |||
|---|---|---|---|
| Hangul | 김규식 | ||
| Hanja | 金奎植 | ||
| Revidert romanisering | Gim Gyu-sik | ||
| McCune-Reischauer | Kim Kyusik | ||
I 1922 var Kim delegat på den første Kongressen for kommunistiske og revolusjonære partier i Det Fjerne Østen, avholdt i Moskva.[5]
Ved Roanoke College i Salem i Virginia ble han i 1923 promovert til doktor i rettsvitenskap. I 1935 grunnla han Det folkerevolusjonære parti (민족혁명당) i Nanking, sammen med Kim Won-bong og Cho Soang.[6]
Han var ledende medlem av Republikken Koreas provisoriske regjering, hvis visepresident han ble i 1940, under president Kim Gu.[3]
Mellom 1919 og 1920 var han den koreanske eksilregjeringens første ambassadør til USA. I den samme regjeringen var han i 1919 utenriksminister og mellom 1920 og 1921 utdanningsminister. Mellom 1940 og 1947 var han visepresident i eksilregjeringen.
Etter Japans krigsnederlag i Andre verdenskrig, og Korea ble uavhengig fra Japan, vendte han atter tilbake til hjemlandet. Han ville medvirke til oppbyggingen av den nye stat. Landet var delt i to soner; Sovjetunionen kontrollerte den nordlige del, og USAs styrker stod i sør. De, amerikandke militærregjeringen foretrakk at Kim sammen med Yuh Woon-hyung, begge to moderate politikere, skulle lede oppbyggingen av det nye styre.
I september 1947 satte USA det koreanske spørsmål på dagsorden i FN, bare få dager etter at organisasjonen var blitt opprettet. Det ble da bestemt at - trass i motforestillinger fra koranske politikere - at det skulle avholdes valg i den sørlige del i 1948.[4]
Kim Kyu-sik trakk seg fra politikken i 1950 etter å ha mislyktes i et forsøk på å forhandle fram en koreansk gjenforening. Kort etter utbruddet av Koreakrigen i 1950, ble han kidnappet til Nord-Korea.[7] Der ble det meldt at han døde i Manpo helt nord mot grensen til Kina senere samme år; i sør antok man at han ble drept.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ pantheon.world, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.rfa.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Biografi om Kim Kyu-sik i Doosan-encyklopedien. Lest 3. november 2013 (koreansk).
- ^ a b Eckert, Carter J., Lee, Ki-baik, Lew, Young Ick, Robinson, Michael & Wagner, Edward W. (1990). Korea old and new. Seoul: Ilchokak.
- ^ Der Erste Kongreß der kommunistischen und revolutionären Organisationen des Fernen Ostens. Moskau, Januar 1922. Hamburg: Verlag der Kommunistischen internationale, 1922; John Sexton (utt.): Alliance of Adversaries. The Congress of the Toilers of the Far East (Historical Materialism, Bd. 173). Haymarket, ²2019; ISBN 1642590401.
- ^ Pratt, Keith L.; Rutt, Richard (1999), «Korean National Revolutionary Party», Korea: A Historical and Cultural Dictionary, Psychology Press, s. 236, , https://books.google.com/books?id=e7pyBEWioLsC&pg=PA236, besøkt 2016-03-20
- ^ «Remembering alumnus Kim Kyusik, leader of Korean independence movement, 100 years later». www.roanoke.edu (engelsk). Roanoke College. Besøkt 12. januar 2020.